Verdipapirfond og etableringsvilkåret
En forutsetning for fritaksmetoden og avskjæring av NOKUS-beskatning, er at selskapet er «reelt etablert i en EØS-stat og driver reell økonomisk aktivitet der». Norske myndigheter står her ikke fritt, men er bundet av EØS-avtalen. Skattedirektoratet har i en bindende forhåndsuttalelse benyttet et annet vurderingstema enn det som følger av relevant praksis fra EU-domstolen.
Legges dette til grunn, vil det etter forfatternes vurdering innebære brudd på Norges EØS-rettslige forpliktelser.
Har Skattedirektoratet glemt EØS-retten?
I henhold til skatteloven* Lov om skatt av formue og inntekt av 26. mars 1999 nr. 14. § 10–64 bokstav b vil inntektene til et selskap eller en innretning hjemmehørende i et lavskatteland innenfor EØS ikke kunne tas opp til såkalt NOKUS-beskatning* Særlig beskatning av eiere av norskkontrollerte selskaper mv. hjemmehørende i lavskatteland. dersom selskapet er «reelt etablert i en EØS-stat og driver reell økonomisk aktivitet der» (heretter benevnt Etableringsvilkåret). Oppfyllelse av Etableringsvilkåret er også en forutsetning for at selskap mv. hjemmehørende i et lavskatteland innenfor EØS skal kunne omfattes av fritaksmetoden som investeringsobjekt, jf. skatteloven § 2–38 (3) bokstav a.
Det at NOKUS-reglene kommer til anvendelse og/eller at investeringen ikke omfattes av fritaksmetoden, vil rent faktisk kunne begrense retten til fri flyt av kapital, alternativt etableringsfriheten, slik disse grunnleggende rettighetene kommer til uttrykk i EØS-avtalen. Norske myndigheter står derfor ikke fritt med hensyn til hvordan Etableringsvilkåret skal anvendes, men er bundet av EØS-avtalen, jf. EØS-loven* Lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. av 27. november 1992 nr. 109. §§ 1 og 2.
En bindende forhåndsuttalelse avgitt 10. juni 2013 (heretter benevnt BFU 13/13) aktualiserer problemstillingen. Skattedirektoratet konkluderte her med at en planlagt etablering av et kombinasjonsfond i Luxembourg forvaltet av en norsk forvalter, ikke ville oppfylle Etableringsvilkåret. Med det faktum som ligger til grunn for BFU 13/13, er ikke nødvendigvis konklusjonen feil. BFU 13/13 er likevel grunnleggende problematisk fordi Skattedirektoratet legger til grunn at forvaltningen vil være fondets eneste relevante økonomiske aktivitet. Når denne skal settes bort til en norsk forvalter, konkluderer Skattedirektoratet med at det ikke vil bli bedrevet noen relevant økonomisk aktivitet i Luxembourg, og Etableringsvilkåret er følgelig ikke oppfylt.
Det er vår vurdering at Skattedirektoratet i BFU 13/13 anvender et vurderingstema som det ikke er grunnlag for i relevant rettspraksis fra EU-domstolen og innebærer et brudd på EØS-loven.
