Reglenes formål

Regelendringen søker å beskytte det norske skattefundamentet mot uthuling. Myndighetene ønsker å begrense flernasjonale konserns mulighet til å redusere norsk skatt ved å plassere for høy andel av konsernets gjeld – som dermed gir skattefradrag for gjeldsrenter – i konsernets norske selskaper.

Det generelle regelverket for allokering av skattefundament (inntekter og kostnader) mellom land hvor et internasjonalt konsern har skattepliktig virksomhet følger allerede av det anerkjente armlengdeprinsippet, slik dette er nedfelt i skatteloven § 13–1 og i de fleste av Norges skatteavtaler. Armlengdeprinsippet innebærer at renter på lån mellom nærstående selskaper skal fastsettes som om lånet var inngått mellom uavhengige parter. I tillegg vil maksimal låneramme med skattemessig fradragsrett etter armlengdeprinsippet også måtte begrenses til låntakers maksimale lånekapasitet dersom lånet var tatt opp hos en uavhengig part. Således skulle man tro at dagens regelverk var tilstrekkelig til å begrense uønskede effekter som kan oppstå på grunn av selskapenes konserntilknytning.

Departementet uttaler imidlertid at det er svært krevende for ligningsmyndightene å anvende armlengdeprinsippet på låneforhold i flernasjonale virksomheter, og man ønsker derfor en sjablongregel som begrenser maksimalt rentefradrag i låneforhold mellom nærstående selskap. En rekke andre europeiske land har allerede innført lignende regler.