Kostnader til offentlig infrastruktur
Fradragsretten for merverdiavgift på kostnader til offentlig infrastruktur i utbyggingsprosjekter kan være større enn det skatteetaten har praktisert. Det er blant annet tvilsomt at overføring av slik infrastruktur utløser justeringsplikt etter justeringsreglene, slik etaten har hevdet.
I utbyggingsprosjekter kan merverdiavgift på kostnader til offentlig infrastruktur utgjøre betydelige beløp. Slike kostnader kan eksempelvis være knyttet til bygging av veier, sykkelveier, rundkjøringer, parker og lignende som det offentlige stiller som krav at utbygger oppfører og bekoster, for eksempel i forbindelse med godkjenning av reguleringsplan.
Ved vurdering av fradragsrett for merverdiavgift på kostnader til offentlig infrastruktur, er det særlig to forhold som er sentrale og som vil bli belyst i denne artikkelen. Det første er hva som skal til for å anse at kostnadene er til bruk i avgiftspliktig virksomhet, slik at det er grunnlag for fradragsrett for merverdiavgift* Muligheter knyttet til å få fradrag/kompensert merverdiavgift gjennom såkalte «anleggsbidrag-modeller», hvor kommunen selv står som utbygger av infrastruktur og utbygger yter anleggsbidrag, gjennomgås ikke i denne artikkelen.. Det andre er om justeringsreglene for merverdiavgift kommer til anvendelse og innskrenker fradragsretten for merverdiavgift på infrastruktur som skal overføres til det offentlige etter ferdigstilling.
Vilkår for fradragsrett
Hovedregelen i merverdiavgiftsloven angående fradragsrett, angir at et registrert avgiftssubjekt har rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester som er til bruk i den registrerte virksomheten.* Merverdiavgiftsloven § 8–1.
Høyesterettspraksis har lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig at en anskaffelse fremstår som bedriftsøkonomisk fornuftig eller forsvarlig. For at det skal foreligge fradragsrett, må anskaffelsen være relevant for den avgiftspliktige virksomheten og ha en tilstrekkelig naturlig og nær tilknytning til denne. Hvor grensen går for hva som er «tilstrekkelig naturlig og nær tilknytning», kan i enkelte tilfeller være vanskelig å fastslå.
I utbyggingsprosjekter vil bruken av eiendommen etter ferdigstillelse være avgjørende for om det i det hele tatt finnes en avgiftspliktig virksomhet som infrastrukturkostnader kan anses å være til bruk i. Som kjent vil boligeiendom ikke kunne inngå i en avgiftspliktig virksomhet, da både salg og utleie av bolig er unntatt fra avgiftsplikt* Dette, med mindre utleie av boligeiendom er organisert som avgiftspliktig romutleie i hotellvirksomhet mv. . Derimot vil avgiftspliktig virksomhet oppstå dersom utbygger selv skal benytte næringseiendommen i egen avgiftspliktig næringsvirksomhet og i tilfeller hvor eiendommen skal leies ut til leietaker som bruker den i avgiftspliktig eller kompensasjonsberettiget virksomhet* Kompensasjonsberettiget virksomhet som omfattes er offentlig virksomhet som faller inn under lov om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. Utleie til private aktører som driver kompensasjonsberettiget virksomhet (eks barnehager) kan derimot ikke være avgiftspliktig og inngå i en frivillig registrering i merverdiavgiftsregisteret. og utleier blir frivillig registrert i merverdiavgiftsregisteret.
I tilfeller hvor næringseiendom skal benyttes i avgiftspliktig virksomhet, har skattemyndighetene normalt godtatt at infrastruktur som utbygger er pålagt å bekoste, har så nær og naturlig tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten, at det i utgangspunkt foreligger fradragsrett. Dersom eiendommen bare delvis benyttes i avgiftspliktig virksomhet, og infrastrukturkostnadene ikke utelukkende relaterer seg til en særskilt del av eiendommen, vil kostnadene ses på som felleskostnader med delvis fradragsrett.
Grensen for hvilke typer kostnader som kan anses å ha en naturlig og nær tilknytning til avgiftspliktig virksomhet i utbyggingsprosjekter, har flere ganger vært oppe til behandling i Høyesterett. Senest i «Elkjøp-dommen» fra mars i 2012, hvor spørsmålet var om Elkjøp hadde fradragsrett for inngående merverdiavgift på oppføring av en tomannsbolig som de oppførte som bytte mot en tomt Elkjøp skulle benytte til et nytt varehus. Skatteetaten hadde nektet Elkjøp fradrag for merverdiavgift på disse kostnadene, da de mente at dette var å anse som salg av fast eiendom og dermed ikke fradragsberettiget. Skatteetaten mente også at de tidligere tilbakeføringsreglene (ved overdragelse av fast eiendom innen tre år etter ferdigstillelse) innebar at Elkjøp mistet fradragsretten. Høyesteretts flertall ga derimot Elkjøp medhold i at de kunne fradragsføre merverdiavgiften, da overføringen av boligen ikke utgjorde en særskilt virksomhet for Elkjøp, men måtte anses som ledd i Elkjøps avgiftspliktige handelsvirksomhet. Høyesterett konkluderte videre med at oppføringskostnadene var relevante for Elkjøps handelsvirksomhet og hadde en «tilstrekkelig nær og naturlig tilknytning til denne».
.gif)
