Skattemessig behandling av omregningsdifferanser
Skatteklagenemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter har i et vedtak fra i år (2005–068SKN) behandlet en sak vedrørende skattemessig behandling av omregningsdifferanser som oppstår ved omregning av regnskapet for skattyters utenlandske filialer fra filialens funksjonelle valuta til norske kroner for inntektsårene 2005–08.
Skattyters filialer i utlandet førte filialregnskapet i den lokale valutaen for det land hvor den enkelte filial var etablert. Ved omregningen fra de utenlandske filialers regnskap ført i utenlandsk valuta til norske kroner oppstod det en omregningsdifferanse. Omregningsdifferansen oppstod ved at det regnskapsmessig omregnede resultatet ikke samsvarte med endringene i egenkapitalen i løpet av inntektsåret. Dette skyldtes at det ble anvendt ulike valutakurser ved omregning av pengepostene i balansen og resultatet – pengeposter i balansen ble omregnet med kurs pr. 31.12, mens det ble brukt gjennomsnittskurs ved omregningen av resultatpostene. Videre oppstod det omregningsdifferanser som følge av at valutakursen ved omregning av pengepostene i balansen kunne være endret i løpet av inntektsåret.
Skattyter hadde ikke gitt omregningsdifferansene regnskapsmessig resultateffekt, men de var ført direkte mot egenkapitalen. Valutakursendringene var heller ikke gitt skattemessig effekt.
Sentralskattekontoret for storbedrifter (heretter omtalt som sentralskattekontoret) la til grunn at omregningsdifferanser knyttet til utenlandske filialer hvor skatteavtalen med vertslandet anvendte kreditmetoden, var ansett som skattepliktig valutainntekt/fradragsberettiget valutatap, jf. sktl. §§ 5–1, 6–1 og 6–2, og fravek ligningen for inntektsårene 2005–08. Sentralskattekontoret hadde bl.a. vist til en uttalelse fra Finansdepartementet av 21. april 2009 (Utv. 2009 s. 608) for å underbygge at omregningsdifferansene i denne saken skattemessig skulle inntektsføres/fradragsføres. Denne uttalelsen fravek uttalelsen Skattedirektoratet hadde gitt 28. februar 2007. Omregningsdifferanser knyttet til utenlandske filialer hvor skatteavtalen la til grunn unntaksmetoden, var etter sentralskattekontorets oppfatning ikke ansett for å være skattepliktig/fradragsberettiget.
Spørsmålet som skatteklagenemnda måtte ta stilling til var om omregningsdifferansene knyttet til utenlandske filialer hvor skatteavtalen med vertslandet var basert på kreditmetoden skulle anses som skattepliktig valutainntekt og fradragsberettiget valutatap.
