Kritikken av IFRS
Columbia University-professoren Stephen Penman er kritisk til «fair value accounting». Artikkelen gir en presentasjon av problemstillingen og deretter en oversikt over Penmans IFRS-kritikk hentet fra en bok som kom i 2011.
Utarbeidingen av finansregnskap er styrt av regnskapslovgivningen som skal sikre nytte og troverdighet. I børsnoterte foretak benyttes de internasjonale regnskapsstandardene (IFRS), og dermed «fair value accounting». «Fair value» (virkelig verdi), som et tenkt vederlag forbundet med hypotetiske transaksjoner, legges til grunn for innregning i henhold til IFRS som tillatt, eller noe som kreves. Dette er et dramatisk avvik fra tradisjonell rapportering som i hovedsak er basert på innregning av opplysninger knyttet til faktisk realiserte transaksjoner.
«Fair value accounting»
Virkelig verdi som grunnlag for «fair value accounting» (forkortet FVA) er noe vi støter på i de internasjonale regnskapsstandardene, og tilsvarende i standardene som danner grunnlag for US GAAP. Det er en stor jobb å skaffe seg oversikt over omfanget av det som kreves og det blir ikke gjort noe forsøk på å bidra med en oversikt i denne artikkelen. Det er imidlertid grunn til å nevne at FVA også leder til føring av vinning og tap direkte mot egenkapitalen, noe som bryter med kongruensprinsippet slik vi kjenner det fra Regnskapslovens § 4-3. Som en følge av mangelen på oversiktlighet i standardene, og en utilstrekkelig enhetlighet i beskrivelsene av «fair value», har de to toneangivende standardsetterne nå gjort noe med dette. Begge er kommet med egne retningslinjer i form av regnskapsstandarder der poenget er å klargjøre hva «fair value» går ut på. Den amerikanske standardsetteren (FASB) var først ute med SFAS 157, og mer nylig kom den internasjonale standardsetteren (IASB) med IFRS 13 som, betinget av EU-godkjenning, kan bli gjort gjeldende fra 1. januar 2013. Standardene er langt på vei sammenfallende.
SFAS 157 og IFRS 13 inneholder interessante omtaler av hvordan observasjonen av hendelser i markeder kan bidra med informasjonsgrunnlag for innregning i finansregnskap. Informasjonsgrunnlaget beskrives i form av et verdihierarki med tre nivåer. (i) På nivå 1 har vi innhold i balanseposter som vi finner igjen som omsatt i markeder. Priser observert på balansedagen legges til grunn for balanseføring, og dette er kjent som «mark-to-market». (ii) På nivå 2 er kravet om en-til-en i observasjonene ikke oppfylt, men det er fortsatt mulig å avlede virkelige verdier av det som observeres. Dette kan karakteriseres som indirekte «mark-to-market». (iii) Når forutsetningene for nivå 1 og 2 ikke er oppfylt, har vi et problem i den forstand at regnskapsprodusentens eget skjønn blir viktig. I SFAS 157 (Paragraf 30) kommer dette til uttrykk ved formuleringen om at «unobservable inputs shall reflect the reporting entity’s own assumptions about the assumptions that market participants would use in pricing the asset or liability (including assumptions about risk).»
(Formel tilhørende note 3)
