Høyesterettsdom i Dell-saken
2. desember 2011 avsa Høyesterett dom i Dell-saken. I motsetning til tingretten og lagmannsretten kom en enstemmig Høyesterett til at Dell Products ikke hadde fast driftssted i Norge gjennom sin kommisjonær Dell AS. Selskapets ligning for 2003–2006 ble dermed opphevet.
Dommens betydning
Dell-saken var utvilsomt fjorårets mest omtalte skattesak. Hadde lagmannsrettens avgjørelse blitt stående, ville det medført en økning i Dells skattepliktige inntekt på ca. 85 millioner for de angjeldende årene. Det er imidlertid ikke de direkte konsekvensene for Dell-konsernet som er grunnen til at flernasjonale foretak verden over har sett frem til Høyesteretts behandling. Særlig tre forhold bør nevnes:
Lagmannsretten la overraskende liten vekt på den såkalte Zimmer-saken som gjaldt en tilsvarende kommisjonærstruktur. Den øverste franske domstolen kom til at kommittenten ikke fikk fast driftssted i Frankrike fordi han solgte varer i Frankrike gjennom sin representant der (kommisjonæren). Mange flernasjonale foretak forventet at Zimmer-saken hadde avklart viktige spørsmål om fast driftssted for kommisjonærer. Avgjørelsen ble tatt på bakgrunn av de samme internasjonale rettskildene som i Dell-saken.
60/40-allokeringen i lagmannsrettens dom indikerer hvor mye av fortjenesten som kunne blitt tilordnet et tilsvarende fast driftssted i Norge. Også metodikken skattemyndighetene benyttet, samt nivået de la seg på for allokering av inntekt til Norge (60 %) er diskutabelt og har vært kritisert*Se bl.a. Frederik Zimmer, Tax notes international volume 61, nr. 13 28. mars 2011..
Videre er kommisjonærstrukturer utbredt blant flernasjonale foretak. Lagmannsrettens avgjørelse ville derfor fått betydning for en hel serie selskaper, noe skattemyndighetene også fremhevet med styrke etter at de vant i lagmannsretten.
