Skifte av kreditor og realisasjon
To norske selskaper hadde lån i USD i et konsernselskap beliggende i et EU-land X. Begge selskaper skulle imidlertid få ny konsernintern långiver, beliggende i EU-land Y. Siden lånevalutaen og alle vilkår skulle forbli uendret, konkluderte Skattedirektoratet med at lånene ikke kunne anses realisert.
Innsenders fremstilling av faktum og jus
På bakgrunn av de opplysninger som er gitt i anmodningen, legges det til grunn at selskap A er et norsk holdingselskap i Verdenskonsernet. Selskap A eier l00 % av aksjene i Selskap B.
Den 2. mars 2009 inngikk Selskap A en låneavtale med det konserninterne finansieringsselskapet Kreditt. Avtalen, med senere tillegg, gir Selskap A mulighet til å låne opptil MUSD 190 fra Kreditt. Pr. juni 2011 er lånesummen på MUSD 100. Urealisert valutagevinst utgjør ca. MNOK 100.
Noe senere, den 8. mai 2009, inngikk Selskap B en tilsvarende låneavtale med Kreditt.
Lånerammen er MUSD 450, hvorav MSUD 410 er lånt pr. juni 2011. Urealisert valutagevinst utgjør ca. MNOK 350.
De sentrale betingelsene i låneavtalene er som følger:
Utestående beløp skal tilbakebetales innen 15 dager etter at tilbakebetalingskrav er fremsatt. Låntaker må gi tre dagers varsel dersom han ønsker å øke lånet ytterligere.
Renten beregnes basert på tre måneders USD Libor pluss 100 basispunkter, og påløper kvartalsvis.
Långiver Kreditt er et finansieringsselskap for ikke-amerikanske selskap i konsernet. Kreditt er basert og skattemessig hjemmehørende i EU-land X. Ved etableringen av Kreditt hadde konsernet begrenset europeisk virksomhet sammenlignet med i dag, og virksomheten i Kreditt var derfor langt lavere enn i dag. Dette har de senere årene endret seg, og innebærer at Kreditt i dag utøver funksjon som finansselskap for en rekke konsernselskaper, og derigjennom i flere ulike valutaer.
Konsernet ønsker nå å overføre/overdra alle de lån og fordringer som relaterer seg til amerikanske dollar fra Kreditt til et selskap som har sine inn- og utlån utelukkende i amerikanske dollar. En slik overføring av alle amerikanske valutaposisjoner til ett separat finansieringsselskap vil redusere krav til sikring av valutafluktuasjoner, samt forenkle skatterapporteringen som knytter seg til dette. Endringen har således som formål å redusere både risikoeksponering samt det administrative ressursbehov som dagens ordning innebærer.
Lånene i USD-valuta til Selskap A og Selskap B, samt en rekke andre ikke-norske selskaper, er på denne bakgrunn som utgangspunkt tenkt overført til et nyopprettet konserninternt selskap hjemmehørende i EU-land Y («Newco») med inn- og utlån utelukkende i dollar. Newco vil utarbeide sine finansregnskaper i samsvar med alminnelig aksepterte regnskapsprinsipper i EU-land Y, med USD som funksjonell valuta for både finansregnskap og selvangivelsesformål.
Ønsket om overføring av lån er initiert fra konsernhold, og ikke fra de norske selskapene. Fra den dato overføringen gjennomføres, vil Kreditt ikke lenger ha innskudd eller fordringer i amerikanske dollar.
Overføring av lån fra Kreditt til nytt selskap
Overføring av lånene kan finne sted på to måter:
Alternativ 1.
Kreditt overdrar/«transporterer» låneavtalene til Newco mot et vederlag fra Newco tilsvarende fordringenes pålydende (markedsverdi). Låneavtalene, inngått med Selskap A og Selskap B, vil ikke endres, men långiver vil endres til Newco i EU-land Y. Debitor vil etter alminnelige prinsipper i et slikt tilfelle kun bli underrettet om skifte av kreditor.
Alternativ 2.
Selskap A/Selskap B vil inngå en ny låneavtale med Newco, og ta opp et lån fra Newco tilsvarende utestående lånesaldo under eksisterende lån med Kreditt. Låneavtalene med Newco vil være identiske og på tilsvarende vilkår som avtalene med Kreditt. Deretter benyttes mottatt lånesum fra Newco til å innfri de nåværende Kreditt-lånene.
Realisasjon av lån – refinansiering
I henhold til skatteloven § 5–1, jf. § 5–30 er valutagevinster ved innfrielse av gjeld, ifølge innsender, skattepliktig. Etter skatteloven § 6–1 første ledd, jf. § 6–2 vil valutatap være fradragsberettiget.
Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt overdragelse av lån fra en kreditor til en annen er å anse som realisasjon for låntaker. Lånene anses som realisert ved «innfrielse eller ved bortfall», jf. skatteloven § 9–2 (i) bokstav d.
Spørsmålet om hva som skal regnes som en innfrielse, og dermed som realisasjon av en valutagevinst, er ikke nærmere regulert i loven. Av forarbeidene fremgår at slik innfrielse kan skje enten ved hel eller delvis innfrielse (må forstås som tilbakebetaling) eller ved at lånet blir refinansiert, jf. Ot. prp. nr. 35 (1990–91) s. 352. I juridisk teori og i praksis er det lagt til grunn at spørsmålet vil bero på om lånet, etter en helhetsvurdering, har karakter av et nytt låneforhold, jf. Fløystad «Ligningsbehandlingene for utvinnings- og rørledningsselskap for inntektsårene 1989–1993» – pkt. 12.4 s. 87, Lignings-ABC 2010/11 s. 1372, Sentralskattekontoret for storbedrifter «Bedriftsbeskatning i praksis» (3. utg 2006) s. 226–231, Zimmer/Bahr «Bedrift, selskap og skatt» (5. utg. 2010) s. 242, Gjems-Onstad «Norsk Bedriftsskatterett» (7. utg. 2008) s. 247. Særlig har Oljeskattenemndas praksis, sammenfattet i Fløystad «Ligningsbehandlingen for utvinnings og rørledningsselskap for inntektsårene 1989–1993», hatt betydning for hvilke momenter som har blitt tillagt vekt. I henhold til Fløystad pkt. 12.4 vil momenter som inngår i en slik helhetsvurdering være:
Initiativet til refinansieringen kom fra debitor,
Formålet har vært å endre debitors handlefrihet,
Refinansieringen har medført reelle endringer (utover det som følger av formålet med refinansieringen): ny agent, endringer i bankkonsortiet, endret sikkerhet, endrede opptrekksmuligheter osv.,
Selskapet var tvunget til å refinansiere på grunn av forfall eller eventuelt av andre grunner,
Er det momenter som trekker i retning av at refinansieringen må bli å betrakte som en innfrielse.
Av juridisk teori følger videre at et kreditorskifte vanligvis ikke vil utløse realisasjon hos debitor, i hvert fall ikke så lenge debitor ikke selv medvirker aktivt, jf. Gjems-Onstad s. 246 og Zimmer/Bahr s. 243.
I henhold til gjeldende rettskildebilde synes det klart at alternativ 1 ikke kan anses som en innfrielse eller som en realisasjon av lånene for de norske selskapene. Det vises til at lånevilkårene ikke endres og at låntakers forhold vil være uendret, samt at Selskap A/Selskap B verken har tatt initiativet til å overføre lånene, eller er tvunget til å refinansiere disse. Overdragelsen skyldes, som nevnt ovenfor, utelukkende et ønske om å samle alle konserninterne lån/fordringer i dollar i ett finansieringsselskap med USD som funksjonell valuta. Prosessen er helt og holdent styrt på et overordnet konsernnivå ut fra et ønske om å redusere risikoeksponering hos de utenlandske finansieringsselskapene samt administrative ressursbehov på konsernnivå. Innsender ber for ordens skyld Skattedirektoratet bekrefte dette synspunktet.
Når det gjelder alternativ 2, vil de reelle forholdene for låntakerne være tilnærmet identiske som ved alternativ 1, selv om overføringen ikke finner sted på samme måte. Låneavtalene med Newco vil være identiske. Utestående lån vil etter gjennomføringen være i samme valuta, med samme beløp, og forøvrig på identiske lånevilkår. Ved beregningen av valutaposisjoner fremover vil lånenes historiske valuta-opp-/nedtrekkskurser legges til grunn for skatteformål av selskapene, dvs. fra etableringene i mars/mai 2009. Således vil det etter gjennomføringen foreligge en urealisert gevinst knyttet til lånene på samme måte som forut for kreditorskifte. Heller ikke regnskapsmessig vil overføringen medføre noen endringer ved en slik fremgangsmåte. Valutagevinst vil fortsatt behandles som en midlertidig forskjell i selskapenes regnskap frem til en eventuell senere innfrielse. Alternativ 2 vil således ikke medføre noen reell endring for de norske selskapene og kan, etter innsenders oppfatning basert på rettskildene, vanskelig oppfattes som et «nytt låneforhold».
Videre ligger initiativet til endringen, på samme måte som for alternativ 1, på et overordnet konsernnivå. Formålet er ikke begrunnet ut i fra norske forhold eller refinansieringsbehov.
Endringen av kreditor er, som tidligere nevnt, utelukkende motivert av konsernets ønske og behov for å samle USD lån/fordringer i et (nytt) finansieringsselskap.
Det synes etter innsenders syn lite rimelig at to løsninger, som fra et norsk perspektiv har et identisk resultat og de samme underliggende motiver, skal behandles ulikt skattemessig, men innsender anmoder om Skattedirektoratets syn på dette.
I e-post gir innsender følgende tilleggsopplysninger:
Som nevnt er overføring av låneforholdene noe som fullt ut er initiert av konsernet på US-nivå. Endring av långiver vil ikke medføre noen endring i betingelser eller låneramme for de norske enhetene.
Dagens avtaler reguleres av rettsreglene i EU-land X. Ved overføring til Newco i EU-land Y kan man forvente at lovvalgsreglene endres til EU-land Y, men uten at innsender kan se, eller er kjent med, at dette endrer noe på de øvrige materielle betingelsene i avtalene.
