Saldogruppe
Hva som skal anses som «kontormaskiner» og avskrives i saldogruppe a), og hva som skal anses som «maskiner» og avskrives i saldogruppe d), ble vurdert av Skatteklagenemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter (skatteklagenemnda) i en sak tidligere i år.
Konkret gjaldt saken trådløs sone hardware. I samme sak tok skatteklagenemnda stilling til spørsmål om avskrivning av drivstoffpumper, fasadeskilt mv. Spørsmålene oppsto ved oppgradering og modernisering av eksisterende bensinstasjoner.
I ligningspraksis er det lagt til grunn at drivstoffpumper skal avskrives sammen med tankanlegget i saldogruppe h) («anlegg»). Skatteklagenemnda kom til at drivstoffpumpene skulle anses som et særskilt driftsmiddel, og avskrives i saldogruppe d).
Hva er en kontormaskin?
Bakgrunnen for utskillingen av kontormaskiner i en egen saldogruppe syntes ifølge forarbeidene å være at: «[d]et antas å være stor forskjell mellom økonomisk verdifall for kontor- og datamaskiner og andre maskiner». Sktl. § 14–41 første ledd bokstav a har ingen definisjon av begrepet «kontormaskiner». Avgrensingen mot driftsmidler i saldogruppe d, jf. sktl. § 14–41 første ledd bokstav d kunne derfor etter nemndas syn volde problemer i praksis. I begge tilfeller dreide det seg om maskiner.
Maskinene som er nevnt i saldogruppe a er positivt bestemt. For å anses som en «kontormaskin», og falle inn under saldogruppe a, i motsetning til en alminnelig «maskin», som skal henføres til saldogruppe d, må maskinen ha en relasjon til kontorbruk. I Ot.prp. nr. 35 (1990–91) side 113 uttalte departementet følgende:
Med «kontormaskiner o.l.» forstås her datamaskiner med tilhørende skrivere, servere, skjermer osv., skrive- og regnemaskiner, lokale telefonsentraler, kopimaskiner, makuleringsmaskiner o.l. Det er forutsatt at praksis skal være restriktiv mht. hva som skal kunne innregnes i denne gruppen.
I saldogruppe d inngår alt løsøre som ikke går inn i de andre saldogruppene. Gruppe d er i forarbeidene forutsatt å være en samlegruppe som vil omfatte det driftsløsøre som ikke går inn under de andre gruppene, jf. uttrykket «m.v.» til slutt i oppregningen.
Etter skatteklagenemndas syn måtte man legge stor vekt på driftsmiddelets fysiske beskaffenhet, funksjon og økonomiske levetid (verdiforringelse) ved klassifiseringen. Når det gjaldt vurderingen av de ovenstående momentene, måtte denne avgjørelsen være konkret.
Med kontorformål forstod skatteklagenemnda en aktivitet som gikk ut på å administrere og kontrollere ulike funksjoner i skattyterens virksomhet, for eksempel å ta i mot betaling for varer og tjenester og foreta lønnsavregninger mv. Driftsmidler som blir benyttet til slik aktivitet, skulle i utgangspunktet avskrives i saldogruppe a. Dette i motsetning til aktivitet som var knyttet opp mot produksjon. Det var etter nemndas syn ikke tilstrekkelig at maskinene etter sin art kunne benyttes til kontorarbeid, dersom de rent faktisk ikke ble benyttet til dette.
Forarbeidene inneholdt en eksemplifisering av hva som skulle anses som kontormaskin. Eksemplifiseringen ga etter nemndas syn imidlertid kun en indikasjon på hvilke typer driftsmidler som kunne anses som kontormaskiner. Det ville ikke bare være gjenstandens art som var av betydning. Maskinene måtte i tillegg rent konkret brukes til kontorformål. De fysiske lokalene maskinen var plassert i (kontorlokaler) var etter nemndas syn heller ikke avgjørende for klassifiseringen. Det fremkom av forarbeidene at man forutsatte at praksis skulle være restriktiv mht. hva som skulle innregnes i denne gruppen. Det ville derfor ikke være i samsvar med disse forutsetningene dersom man anså en maskin som kontormaskin alene av den grunn at den fysisk stod plassert på et kontor.
Dersom en (data)maskin ble benyttet både til administrasjon og produksjon, skulle den klassifiseres som kontormaskin om kontorformålet utgjorde den vesentligste bruken. Det var etter nemndas syn skattyterens egen bruk som var relevant ved vurderingen av hvilken saldogruppe driftsmiddelet skulle plasseres i, ikke hva skattyterens kunder benyttet driftsmidlene til. Dette prinsippet fulgte ikke direkte av loven, men etter nemndas syn fulgte det av et alminnelig skatterettslig prinsipp om at enhver skattyter skulle vurderes ut fra sine egne forhold.
Etter den generelle innledningen gikk nemnda over til å behandle allokeringen av de konkrete driftsmidlene «trådløs sone hardware». Ifølge selskapet var trådløs sone hardware ment til og ble i betydelig grad brukt til kontoraktivitet for stasjonens kunder. Selskapet hadde ikke estimert levetiden på driftsmiddelet.
Verken da saldosystemet ble innført i 1981, ved endringene i saldoreglene i 1983/84 eller ved skattereformen i 1992 ble klassifiseringen av slike driftsmidler innen telekommunikasjon uttrykkelig omtalt. En rent språklig fortolkning ga etter nemndas syn ikke noe klart og entydig svar på spørsmålet om korrekt henføring til riktig saldogruppe. På bakgrunn av det som var sagt innledningsvis om skillet mellom saldogruppe a og d, måtte det ses hen til om maskinene kunne – og rent faktisk ble – benyttet av skattyteren til kontorformål.
Skattyteren hadde ikke gitt noen opplysninger om at trådløs sone hardware var blitt benyttet til kontorarbeid for de ansatte på stasjonen. Selskapet hadde imidlertid opplyst at den trådløse sonen var innført på stasjonene av hensyn til kundene, som ga dem tilgang til Internett og e-post fra bilen. Bruken av trådløs sone hardware var derfor ikke primært anskaffet av hensyn til selskapets eget kontorbruk.
Hva kundene benyttet driftsmiddelet til, var tilfeldig og kunne etter nemndas syn ikke være relevant i denne sammenheng. Det var skattyterens egen bruk som ville være avgjørende ved klassifikasjonen. Nemnda viste til telenettuttalelsen fra Finansdepartementet, inntatt i Utv. 1997 side 295. Ved klassifikasjonen la ikke departementet noen vekt på hva selskapets kunder benyttet telenettet til, men kun på telenettets funksjon for selskapet i deres virksomhet. Det ville være en uhåndterlig oppgave for skattyteren å holde orden på hva stasjonens kunder benyttet den trådløse sonen til. Videre ville det innebære en uforholdsmessig byrde for skattyteren om han ble pålagt å holde rede på dette av ligningsmyndighetene. Driftsmiddelet skulle derfor etter nemndas syn allokeres til saldogruppe d.
