Utleie av varer er en fjernleverbar tjeneste
I forvaltningspraksis behandles utleie av varer som en tjeneste som ikke er fjernleverbar. Det er aldri gitt noen nærmere begrunnelse for dette synet og en fortolkning etter den alminnelige rettskildelære tyder på at resultatet burde være motsatt.
I den senere tid har det foregått en diskusjon i RR om hvordan reglene om snudd avregning på kjøp av fjernleverbare tjenester skal praktiseres.
Underlig nok synes det ikke å være noen interesse for å diskutere hvordan disse reglene skal praktiseres på utleie av maskiner og utstyr. Skatteetaten ga nylig ut en bindende forhåndsuttalelse hvor temaet nettopp var denne typen utleie. Vi ønsker med denne artikkelen å stille spørsmål ved skatteetatens vurdering av de tilgjengelige rettskildene.
Hva tilsier en normal rettskildemessig tolkning av bestemmelsene i merverdiavgiftsloven?
Utgangspunktet etter hovedreglen i mval. § 1-3 (1) bokstav i, er at «tjenester der utførelsen eller leveringen etter tjenestens art ikke eller vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted» er fjernleverbare tjenester.
Hvorvidt utleie av vare anses omfattet av begrepet, fremkommer ikke av loven eller forarbeidene.
Spørsmålet ble tidligere regulert av forskrift nr. 121 «Forskrift om merverdiavgift ved kjøp av tjenester fra utlandet» gitt den 15. juni 2001. Samme dag gav Finans- departementet en fortolkningsuttalelse til forskriften. Finansdepartementet tok der konkret stilling til spørsmålet, men det ble ikke gitt noen nærmere begrunnelse.
I det følgende skal det redegjøres for hvorfor vi er av den oppfatning at Skattedirektoratets syn i forhåndsuttalelsen ikke er holdbar etter en alminnelig rettskilde- messig fortolking av spørsmålet.
%20(1).png)
