Betydningen av hjemstat

Som et utgangspunkt skal utstedere på Oslo Børs følge regler som er nedfelt i Verdipapirloven (vphl.) kapittel 5 og verdipapirforskriften. Innenfor EU-/EØS-området skal alle minimumsbestemmelser i Rapporteringsdirektivet være implementert i den nasjonale lovgivningen. For selskaper som er hjemmehørende i EU-/EØS-land, er det hjemlandenes regler som gjelder for selskapenes rapporteringsplikt til Oslo Børs.

Norge er som hovedregel hjemstat for norske selskaper notert på Oslo Børs samt for selskaper notert på Oslo Børs som har sin tilhørighet utenfor EØS. Rapporteringsdirektivet er et minimumsdirektiv, slik at en hjemstat kan angi strengere regler enn det som følger av direktivteksten i sin nasjonale lovgivning.

Norge har gitt strengere regler for enkelte forhold i de tilfeller hvor Norge er hjemstat. Norske krav som må ivaretas for at konsernregnskapet for 2009 skal være avlagt etter regnskapsloven (rskl.), er noteopplysninger for store og øvrige foretak etter §§ 7-15 (unntatt 4. og 5. ledd), 7-18, 7-26, 7-27, 7-30, 7-30a, 7-31, 7-31a, 7-31b og 7-32.

Dette innebærer at det har betydning for den finansielle rapporteringen til et børsnotert selskap å avgjøre hvilket land som er hjemstat etter Rapporteringsdirektivets bestemmelser.

I tillegg krever Oslo Børs at årsrapporten offentliggjøres senest fire måneder etter dato for årets periodeavslutningsdato. Dette kravet gjelder for alle selskaper notert på Oslo Børs, uavhengig av hvilket hjemland det aktuelle selskapet har.

EUs Rapporteringsdirektiv innførte prinsippet om hjemstatstilsyn innenfor EØS-området for utstedere av finansielle instrumenter notert på regulert marked. Dette betyr at virkeområdet for regler om periodisk rapportering, slik det er definert i vphl. kapittel 5, er begrenset til å omfatte utstedere med Norge som hjemstat (jf. vphl. § 54, første ledd).

Ekvivalensvurderingen - EUs likhetsprinsipp

Når det gjelder utstedere hjemmehørende i land utenfor EU-/EØS-området, følger det av vphl. § 57 og Verdipapirforskriftens § 57, at tilsynsmyndigheten i hjemstaten (Finanstilsynet i Norge) kan frita utsteder fra rapporteringskravene knyttet til årsregnskap, herunder årsberetning og ledelseserklæring, og halvårsregnskap dersom det finnes lignende bestemmelser i tredjelandet hvor selskapet er registrert. Hensikten med denne bestemmelsen er at selskap notert i EU-/EØS-området som er hjemmehørende i en stat utenfor dette området, ikke skal underlegges strengere bestemmelser enn det som utstedere innenfor EU-/EØS-området er underlagt. De praktiske konsekvensene av bestemmelsen blir ytterligere omtalt i det følgende, spesielt krav til rapportering av morselskapsregnskap.

Krav til finansiell rapportering for selskaper notert på Oslo Børs

Krav til finansiell informasjon med utgangspunkt i disse reglene er oppsummert i tabellen på neste side.

Kvartalsregnskap

Norske selskaper notert på Oslo Børs må rapportere kvartalsregnskap i henhold til IAS 34. Oslo Børs har uttalt at de vil følge EU-direktivets utgangspunkt om hjemstatsregulering, slik at de heller ikke gjennom sin noteringsavtale vil kreve rapportering ut over det som følger av hjemstatens regler. Det betyr for eksempel at et engelsk selskap notert på Oslo Børs må følge engelske regler for finansiell rapportering. Børsnoterte selskaper i England har ikke krav om rapportering av kvartalstall. I stedet skal det rapporteres et såkalt «Interim Management Statement» (IMS). Krav til en IMS-rapport er mindre omfattende enn kravene til kvartalsregnskap i henhold til IAS 34.

Regnskapsspråk for konsernregnskapet og morselskapet

Selskaper registrert på for eksempel Cayman Islands, Bermuda, British Virgin Island mfl.

Disse landene har normalt ikke nærmere regler for utarbeidelse av årsregnskap, årsberetning og halvårsrapportering. Det følger da av Rapporteringsdirektivet at det er reglene i den EU-/EØS-stat som utsteder har valgt som sin hjemstat som gjelder. Det vil da være reglene i Norge, slik disse er nedfelt i vphl. kapittel 5, som gjelder dersom Norge er valgt som hjemstat.

Det bør alltid gjøres en vurdering av ekvivalensbestemmelsene for å se om det kan finnes lignende bestemmelser i tredjelandet hvor selskapet er registrert, eller i et annet land som selskapet har rapporteringsforpliktelser mot. Selskap som er registrert i et av disse landene, men som også er en «Foreign Private Issuer», er pliktig å rapportere en årsrapport (20-F) til Securities and Exchange Commission (SEC). Finanstilsynet har konkludert med at 20-F vil være ekvivalent med kravene til årsregnskap for konsern og styrets årsberetning inkludert ledelseserklæring. Basert på en vurdering av ekvivalensbestemmelsene, er vi kjent med at Finanstilsynet for én søknad har konkludert med at en Foreign Private Issuers som årlig rapporterer en 20-F til SEC, har fått fritak fra å rapportere årsregnskap for morselskapet. Finanstilsynets vurdering er også godkjent av CESR. For den aktuelle søknaden forstår vi at Artikkel 17, bokstav b) vedrørende «minimum capital and equity requirements» ble vurdert som ikke relevant for søknaden. Denne bestemmelsen er spesielt aktuell å vurdere for bank-/finansforetak.

Et selskap som er en tredjelands utsteder, hvor den lokale selskapslovgivningen (for eksempel i Bermuda) krever at det må utarbeides konsernregnskap i henhold til anerkjente internasjonale regnskapsprinsipper, kan søke om ekvivalensvurdering når det gjelder krav om separat morselskapsregnskap. Dette kan gjøres med utgangspunkt i lokal selskapslovgivning og de kravene som gjelder for de anerkjente internasjonale regnskapsprinsippene som selskapet har valgt (for eksempel IFRS). Det er foreløpig juridisk uavklart om det vil bli gitt fritak for denne typen situasjoner.

Avslutning

Regelverket for norske og spesielt utenlandske selskaper notert på Oslo Børs er både omfattende og komplisert. Oppsummeringen foran er en kort og forenklet fremstilling av aktuelle lover og regler.