Corporate finance-tjenester og merverdiavgift
Høyesterett avsa 22. desember 2009 dom i saken ABG Sundal Collier Holding ASA og Carnegie ASA mot Staten v/Skattedirektoratet. Dommen viser blant annet at utformingen av mandatavtaler er viktig. Oppdragsbeskrivelsen bør være presis og oppdragets vesentlige innhold må klart fremgå.
Saken gjaldt forståelsen av unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e* Ny merverdiavgiftslov trådte i kraft 1.1.2010. Bestemmelsen finnes nå i § 3-6 litra e og omtales senere i artikkelen.. Spørsmålet var om det var utført avgiftsunntatte «meglingstjenester» ved fusjonen mellom Gjensidige NOR og DnB. I tillegg var det spørsmål om unntaket kom til anvendelse for tilsvarende tjenester ved Carnegies bistand til salg av samtlige aksjer i selskapene Carmeda AB og ErgoBluegarden AS.
Finansielle tjenester er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten. Dette betyr at det ikke skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av slike tjenester. Unntaket er regulert i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4. Av lovens bokstav e) fremgår: «[Finansielle tjenester, herunder] finansielle instrumenter og lignende og meglingstjenester ved slik omsetning». Bokstav e) unntar således meglingstjenester ved omsetning av finansielle instrumenter og lignende. Spørsmålet er hvor langt unntaket for meglingstjenester strekker seg i relasjon til rådgivningsmandater i corporate finance-oppdrag.* Når det gjelder begrepet «rådgivningsmandater» og «rådgivningstjenester», er dette blant flere begreper som benyttes i corporate finance-oppdrag.
Ordlyden kan ved første øyekast oppfattes som vid, særlig på grunn av bruken av ordet «herunder». Den nærmere rekkevidden av unntaket må imidlertid ses i sammenheng med det korresponderende unntaket i EU-retten.* Utover lovforarbeidene og Finansdepartementets tolkningsuttalelse av 15. juni 2001 foreligger det begrenset med norske rettskilder av nevneverdig betydning. Unntaket i § 5 b første ledd nr. 4 bokstav e) er ikke avgrenset ved forskrift. Departementet har vist til at de avgrensningsspørsmål som måtte oppstå må løses konkret i det enkelte tilfelle, ut fra alminnelige rettskildeprinsipper, hvor det må ses hen til det tilsvarende unntaket for finansielle tjenester i EU, Rådets direktiv 2006/112/EF (merverdiavgiftsdirektivet) artikkel 135, og praktiseringen av dette i EU, særlig i Sverige og Danmark. Hensynet til harmonisering med EUs regelverk er sentralt som lovgrunn og i forarbeidene pekes det på at en «ensidig norsk avgiftsplikt [vil] kunne føre til en uakseptabel konkurransesituasjon for norske aktører».* Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) s. 124.
