Økt fokus på kontantstrømoppstillingen

Kvaliteten på kontantstrømoppstillingene ligger jevnt over et godt stykke unna det presisjonsnivået som regnskapsstandardene anviser. I tider med økonomisk turbulens, og der nyere regnskapsregler gir omfattende resultatføring av urealiserte tap og gevinster, er informasjon om bedriftens evne til å generere kontanter av vesentlig betydning og et nyttig objektivt korrektiv.

Kontantstrømoppstillingen reguleres av IAS 7 og foreløpig norsk regnskapsstandard om kontantstrømoppstilling. Den norske standarden, som for øvrig feirer 15-årsjubileum som foreløpig standard i år(!), er i det alt vesentlige lik IAS 7. Våre kommentarer, som blant annet bygger på en undersøkelse av børsnoterte selskapers årsrapporter for 2008, gjelder derfor begge regnskapsspråkene.

Ifølge IAS 7 er kontantstrøminformasjon nyttig for å gi regnskapsbrukerne et grunnlag for å vurdere foretakets evne til å generere kontanter og foretakets eget kontantbehov. Brukernes økonomiske beslutninger er basert på en vurdering av foretakets evne til å generere kontanter. Ikke minst er profesjonelle investorer og analytikere svært opptatt av kontantstrømmene, og det burde nok også flere aksjonærer være.

Begge standardene deler kontantstrømmene mellom drifts-, investerings- og finansieringsaktiviteter, og anbefaler den direkte modellen for driftsaktiviteter, med den indirekte modellen i note. Fremdeles bruker likevel det store flertallet den indirekte modellen. Dette har delvis historiske årsaker, men skyldes også at den indirekte modellen er mindre ressurskrevende. Undersøkelser viser at amerikanske analytikere har en klar preferanse for den direkte modellen, mens de europeiske kollegene er godt fornøyde med den indirekte modellen.

Usikkerhet eller uenighet om nytteverdien av kontantstrømoppstillingen, mangelfull innsikt i kravene i regnskapsstandardene og manglende teknisk kompetanse når det gjelder selve utarbeidingen, er antakelig de viktigste årsakene til at det kan observeres mange avvik i kontantstrømoppstillingene i forhold til kravene i regnskapsstandardene. Vi vil i fortsettelsen kommentere de feilene vi oftest har sett, og gi konkrete forslag til forbedringer.

Klassifisering

Utbytte og renter

Skillet mellom investerings- og finansaktiviteter er i utgangspunktet enkelt; inn- og utbetalinger knyttet til eiendeler (som ikke er en del av arbeidskapitalen) er investeringsaktiviteter, mens inn- og utbetalinger knyttet til gjeld (som ikke er en del av arbeidskapitalen) og egenkapital skal klassifiseres som finansieringsaktivitet. Prinsippet gjelder i utgangspunktet også for utbytte og renter. Det betyr for eksempel at mottatte renter aldri er finansieringsaktivitet. Begge standardene har likevel unntak fra hovedregelen når det gjelder utbytte og renter. Se tabell på neste side.

Som tabellen viser, kan en etter IAS 7 velge mellom drift og henholdsvis investering (for mottatt utbytte/renter) og finansiering (for betalte utbytte/renter). Valget må gjøres konsistent og beskrives i prinsippnoten. Som tabellen viser, har NRS(F) Kontantstrømoppstilling valgt en forenklet modell i forhold til IAS 7. Valget er gjort for å sikre sammenlignbarheten mellom norske foretak. Ved en revisjon av standarden bør det vurderes om det bør legges like mye vekt på sammenlignbarhet mot IFRS.

Leverandørgjeld til driftsmiddelleverandører

Oftest finnes det samme beløpet for driftsmiddelinvesteringer i kontantstrømoppstillingen og i driftsmiddelnoten. Tallet i noten skal imidlertid korrigeres for endring i leverandørgjeld til driftsmiddelleverandører for å komme frem til utbetalingen til driftsmiddelleverandører. Gjøres ikke dette, blir endringen i denne typen leverandørgjeld klassifisert som kontanter fra driften, noe som kan bli vesentlig feil ved større investeringer og nybyggingsprogrammer. For å kunne følge kravet i standardene må altså driftsmiddelleverandører skilles ut fra vare- og tjenesteleverandører.

Kontantekvivalenter

For at midler skal regnes som kontantekvivalenter, må de umiddelbart og med uvesentlig kursrisiko kunne konverteres til kjente kontantbeløp. Normalt kan bare kortsiktige plasseringer med forfall innen tre måneder fra anskaffelsestidspunktet klassifiseres som kontantekvivalenter. Forfallstidspunktet på tre måneder er satt for å begrense kursrisikoen. De må uansett kunne konverteres til kontanter relativt umiddelbart. Et innskudd i bank på oppsigelse tilfredsstiller derfor ikke vilkåret for å være kontantekvivalenter, idet det vil påløpe gebyr ved umiddelbart uttak.

NRS(F)				IAS 7
	Drift	Investering	Finansiering	Drift	Investering	Finansiering
Mottatte renter	X			Valgfritt	Valgfritt
Betalte renter	X			Valgfritt		Valgfritt
Mottatt utbytte	X			Valgfritt	Valgfritt
Betalt utbytte			X	Valgfritt		Valgfritt
Mottatt konsernbidrag			X	Fra datter Valgfritt	Fra datter Valgfritt	Fra mor/søster
Betalt konsernbidrag			X	Til mor/søster Valgfritt	Til datter	Til mor/søster Valgfritt

Kontanter

I utgangspunktet kan ikke bankinnskudd med restriksjoner klassifiseres som kontanter. Ifølge NRS(F) Kontantstrømoppstilling kan bankkonti med ulike restriksjoner, som skattetrekkskonti og klientkonti, likevel inkluderes i kontanter av praktiske hensyn. Slike kontanter skal spesifiseres særskilt og omtales i note. Etter IFRS er spørsmålet noe uklart, men de aller fleste klassifiserer skattetrekkskonto som kontanter også etter IFRS. Andre bankkonti som er stilt som sikkerhet for en spesiell forpliktelse, kan ikke klassifiseres som kontanter hvis ikke sikkerheten kan erstattes av en annen sikkerhet. Etter vårt syn må det uansett gis fyllestgjørende noteinformasjon hvis bankinnskudd med restriksjoner er inkludert i kontanter.

Kassekreditt

I balansen skal kassekreditt alltid klassifiseres som gjeld. Det er også utgangspunktet for kontantstrømoppstillingen. I enkelte land kan banken kreve kassekreditt tilbakebetalt på oppfordring, og nokså umiddelbart. Hvis slik kassekreditt inngår i likviditetsstyringen, skal den redusere kontanter og kontantekvivalenter i kontantstrømoppstillingen. Det må da utarbeides en avstemming mot balanseført beløp for kontanter som inkluderes i noteinformasjon.

Presentasjon ved bruk av den indirekte modellen

Den direkte modellen viser innbetalinger fra kunder, utbetalinger til leverandører osv. brutto. Den indirekte metoden beregner netto kontantstrøm fra driften ved å justere resultatet med ikke-kontante inntekter og kostnader og resultatregnskapsposter som er knyttet til kontantstrømmer fra investering og finansiering (gevinst ved avgang, og eventuelt renter og utbytte), samt endringene i arbeidskapitalen (typisk varer, kundefordringer og leverandørgjeld).

IAS 7 krever spesifisering av betalte og mottatte renter og utbytter. Da må en fjerne resultatvirkningen for disse postene og deretter vise kontantbeløpet særskilt. Etter IAS 7 bør følgende presentasjonsform velges:

Resultat før skatt

+/- Justeringer for å fjerne ikke-kontanttransaksjoner

+/- Reversering av gevinst/tap ved avgang investeringer/gjeld

+/- Reversering av renter/utbytte

= [Ev. bruddsum]

+/- Endring i arbeidskapital

= Kontanter generert fra driften

- Betalte renter (hvis klassifisert her)

- Betalte skatter

= Netto kontantstrøm fra driftsaktiviteter

En slik oppstilling kan etter vår oppfatning også være hensiktsmessig etter NRS(F) Kontantstrømoppstilling.

Ikke-kontanttransaksjoner

Det tekniske utgangspunktet for enhver kontantstrømoppstilling er en endringsbalanse. Endringsbalansen skiller ikke mellom kontanttransaksjoner og ikke-kontanttransaksjoner. En må derfor gå kritisk gjennom endringsbalansen for å finne aktuelle ikke-kontanttransaksjoner. Slike transaksjoner må elimineres ved utarbeidelsen av kontantstrømoppstillingen. De mest aktuelle situasjonene er antakelig:

Eiendeler anskaffet ved finansiell leasing involverer ikke kontanter for foretaket, og verken investeringen eller gjeldsopptaket skal inkluderes i kontantstrømoppstillingen i anskaffelsesåret.
Konvertering av gjeld til egenkapital er heller ingen kontanttransaksjon. Derfor skal verken reduksjonen i gjelden eller økningen i egenkapitalen vises.
Utbytte eller konsernbidrag til/fra konsernselskaper kan være vesentlige poster i selskapsregnskapet. Ofte blir ikke slike poster betalt, men øker/reduserer gjeld/fordring mellom konsernselskapene. En senere betaling vil bli vist som nedbetaling av gjeld og ikke som betalt utbytte/konsernbidrag i kontantstrømoppstillingen.
Egenkapitaløkning gjennom tingsinnskudd (herunder oppkjøp og fusjon) involverer heller ingen kontanter, og verken egenkapitaløkningen eller eiendelsøkningen skal vises i kontantstrømoppstilling.
Regnskapsførte urealiserte gevinster og tap representerer heller ingen kontantstrøm, og må ekskluderes. Eksempler er kursendringer på verdipapirer og urealiserte gevinster og tap på valuta. Det er derfor viktig å ha en kontoplan som skiller mellom realiserte og urealiserte gevinster/tap. Skillet mellom agio og disagio er derimot uten særlig interesse.
Effekten av valutakursendringer for kontanter eller kontantekvivalenter skal tas ut fra kontanter fra driften, og presenteres i kontantstrømoppstillingen som avstemmingspost for kontanter og kontantekvivalenter fra begynnelsen til slutten av perioden.Dersom en ikke har bokført agio på bankkonti særskilt, vil det være vanskelig å fremskaffe dette beløpet.

Brutto- eller nettoføring

Den klare hovedregelen er at kontantstrømmene skal presenteres brutto. Det betyr blant annet at netto endring i langsiktig gjeld må deles i nye lån og avdrag eller oppgjør av gamle lån. På enkelte områder er det gjort unntak fra regelen om bruttoføring. Det gjelder kontantstrømmer knyttet til eiendeler og gjeld med både høy omløpshastighet, store beløp og korte løpetider, for eksempel kassekreditt og hyppige kjøp og salg av finansielle investeringer. Det gjelder også kontantstrømmer som i realiteten reflekterer aktiviteten til enheter utenfor foretaket, typisk inn- og utbetalinger på klientkonto.

Oppkjøp

Kontantstrøm ved kjøp og salg av datterselskap (og/eller virksomhet) skal presenteres separat i kontantstrømoppstillingen som investeringsaktivitet. Kontantstrømmen som skal vises, er netto kontantbetaling for aksjene med fradrag for kontantbeholdningen i datterselskapet på transaksjonstidspunktet. I konsernbalansen reflekteres oppkjøpet ved en økning i de ulike balansepostene som datterselskapet hadde ved kjøpet. Økningen i de enkelte eiendeler eller forpliktelser skal ikke inkluderes i for eksempel «kjøp av varige driftsmidler» eller «endring i fordringer». Teknisk sett betyr det at oppkjøpsbalansen må trekkes ut av endringsbalansen før kontantstrømoppstillingen utarbeides. Tilsvarende gjelder ved salg.

Fremtidige endringer

IASB er i ferd med å utvikle en ny modell for rapportering av resultat og kontantstrøm som har som ett av målene å koble disse to datasettene nærmere hverandre. Det vil kunne bety at man får nye inndelinger i grupper. Når prosjektet er avsluttet, skal det erstatte både IAS 1 og IAS 7. I diskusjonsnotatet fra oktober 2008 foreslo man følgende:

Krav om den direkte metoden, med den indirekte metoden i notene.
En omfattende avstemming i noter mellom totalresultat og kontantstrøm der det blir skilt mellom periodiseringer og verdiendringer.
For å få en enda nærere sammenheng mellom resultatregnskap og kontantstrømoppstilling fjernes investeringsaktiviteter som egen gruppe. Den blir i stedet en egen del av driftsaktivitetene. Samtidig innføres det et sterkere skille mellom finansierings- og driftsaktiviteter.

Det har kommet mange innspill på diskusjonsnotatet, og alt tyder på at høringsforslaget som forventes i andre kvartal 2010, vil avvike noe mindre fra dagens standard enn diskusjonsnotatet la opp til.