Konsernbidrag over landegrensene
I en globalisert verden er det blitt viktig for ulike lands skattemyndigheter å verne om «sitt» skattefundament. Et relevant spørsmål i denne sammenheng er da hvordan fordelingen av skattefundamentet mellom landene skal skje? Litt tilspisset kan spørsmålet uttrykkes slik - er det opp til landene selv å bestemme fordelingen eller er det opp til den enkelte skattyter?
Nevnte spørsmål var nylig oppe for skatteklagenemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter.
Saken gjaldt hvorvidt en norsk filial av et svensk selskap, X AB NUF kunne oppnå fradrag i skattepliktig inntekt for ytet konsernbidrag til sitt svenske hovedkontor, Y AB, jf. sktl. §§ 10-2 - 10-4.
Skattyter påklaget ligningsnemndas vedtak der fradraget for nevnte konsernbidrag ble nektet. Skatteklagenemnda fattet vedtak i klagesak 2005-002SKN i desember 2008, og kom til at filialen ikke kunne oppnå fradrag i skattepliktig inntekt for avgitt konsernbidrag over landegrensene til sitt hovedkontor i Sverige. Ligningen ble derfor fastholdt.
Saksforholdet
En norsk filial hadde med virkning for inntektsåret 2005 beregnet og skattemessig ytet sitt overskudd som konsernbidrag til sitt hovedkontor i Sverige. Hovedkontoret ytet i sin tur sitt overskudd som konsernbidrag til konsernspissen hvilket innebar at hovedkontorets overskudd i 2005 var på kr 0. Ved at både Norge og Sverige hadde beskatningsrett til filialens inntekt oppstod en internasjonal dobbeltbeskatning. Da hovedkontoret ikke var i skatteposisjon, kunne dobbeltbeskatningen ikke umiddelbart avhjelpes med kreditfradrag.
X AB NUF hadde begrenset skatteplikt til Norge etter reglene i sktl. § 2-3 første ledd bokstav b, mens Y AB var skattepliktig til Sverige. Rettssubjektet var i dette tilfelle det utenlandske selskapet, Y AB, og filialen X AB NUF var en del av dette rettssubjektet, og følgelig ikke et eget rettssubjekt.* Woxholth, Selskapsrett (2. utgave Oslo 2007) s. 85.
Selskapet anførte at de norske konsernbidragsreglene var i strid med EØS-reglene, herunder den frie etableringsretten, jf. EØS-avtalen art. 31, jf. art. 34. Dersom filialen ikke kunne fradragsføre ytet konsernbidrag, var det videre anført at dette ville være en forskjellsbehandling mellom filial og datterselskap som var i strid med ikke-diskrimineringsbestemmelsen i den nordiske skatteavtalens art. 27 nr. 2.
