Fradragsrett for inngående merverdiavgift på fellesanskaffelser
I sommer ble det avsagt tre dommer om retten til fradrag for inngående merverdiavgift. På bakgrunn av disse dommene behandler artikkelen spørsmålet om når en anskaffelse er å anse som en fellesanskaffelse med rett til delvis fradrag for inngående merverdiavgift.
I to av dommene (Bowling 1 og Tønsberg Bolig) utdyper Høyesterett hvilken tilknytning det må være mellom en anskaffelse og en avgiftspliktig virksomhet for at inngående merverdiavgift på anskaffelsen kan fradragsføres. I den tredje dommen (Kristiansand Dyrepark) anvender lagmannsretten premissene lagt av Høyesterett i Bowling-dommen.
For å kunne fradragsføre inngående merverdiavgift på innkjøp av varer eller tjenester (heretter anskaffelser) må anskaffelsen enten knytte seg til den avgiftspliktige virksomheten (jf. mval. § 21 og ordene «til bruk i») eller være anskaffet under ett for både avgiftspliktig og unntatt virksomhet (jf. mval. § 23).
Av mval. § 21 avledes det at fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelsen forutsetter at anskaffelsen er til bruk i den avgiftspliktige virksomheten hos det avgiftssubjekt som krever fradraget. Dette er gjerne omtalt som at anskaffelsen må kunne tilordnes virksomheten. Bestemmelsen oppstiller som forutsetning for fradrag at anskaffelsen skal være «til bruk i» avgiftspliktig virksomhet. Fradrag forutsetter m.a.o. en tilknytning mellom anskaffelsen og den avgiftspliktige virksomheten (heretter tilknytningskravet).
Når er en anskaffelse en fellesanskaffelse?
I Hunsbedt-dommen, inntatt i Rt. 2003 s. 1821, ble en racerbil ansett som en fellesanskaffelse. Høyesterett kom til at racerbilen var til bruk i både unntatt idrettsaktivitet og i avgiftspliktig reklamevirksomhet. Reklame var påklistret bilen, og bilen ble ansett å være delvis til bruk i reklamevirksomheten. Høyesterett slo i dommen fast at det ikke kan oppstilles andre krav for fradragsrett for inngående merverdiavgift enn at anskaffelsen er relevant og at den har en naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten. Høyesterett presiserte imidlertid at situasjonen kunne vært annerledes dersom de to virksomhetene hadde vært klart adskilte.
I Porthuset-dommen, inntatt i Rt. 2005 s. 951, ble kostnader til oppføring av hotellrom og fellesarealer (slik som trapperom og gang) ansett som fellesanskaffelser. På tidspunktet for domsavsigelse var romutleie i hotellvirksomhet ikke avgiftspliktig (jf. lovendringen 1. september 2006). Selv om romutleie var unntatt merverdiavgiftsplikten, kom retten til at det likevel forelå rett til delvis fradrag for inngående merverdiavgift på oppføringskostnadene til hotellrom og fellesarealene. Begrunnelsen for delvis fradragsrett for inngående merverdiavgift på oppføringskostnadene til hotellrom og fellearealer var at rommene også ble brukt til omsetning av avgiftspliktige varer og tjenester, slik som minibar, betal-tv og room service. Denne avgiftspliktige omsetningen ble ansett å være relevant og ha en nær og naturlig tilknytning til utleien av hotellrommene. Oppføringskostnadene gjaldt arealer der avgiftspliktig omsetning rent fysisk fant sted.
Etter dommene kunne det slås fast at statens forståelse av rettstilstanden - at en anskaffelse mister sin karakter av å være en fellesanskaffelse dersom bruken kun er sporadisk eller avledet fra avgiftspliktig virksomhet (den såkalte primærbrukslæren) - ikke var korrekt. Anskaffelsen må derfor ikke være primært til bruk i avgiftspliktig virksomhet for å kunne være delvis fradragsberettiget.
Den diskusjonen som dukket opp i praksis, i kjølvannet av Hunsbedt- og Porthuset-dommen, var bl.a. om en anskaffelse er en fellesanskaffelse med delvis fradragsrett for inngående merverdiavgift der tilknytningen mellom anskaffelsen og avgiftspliktig virksomhet er av økonomisk karakter. Spørsmålet var om en økonomisk tilknytning var tilstrekkelig for delvis fradragsrett? Med økonomisk tilknytning siktes det her til synergieffekter den avgiftspliktig omsetning har på den unntatte virksomheten. Økonomisk tilknytning som forutsetning for fradragsrett stod sentralt i Bowling- og Kristiansand dyrepark-dommen, som omtales nedenfor. Jeg vil først ta for meg Tønsberg Bolig-dommen, som illustrerer at tilknytningskravet må vurderes ulikt i forhold til anskaffelsens art (vare eller tjeneste).
