Korresponderende endring av ligning
Næringslivet i Norge har de siste årene blitt mer internasjonalt orientert og flere selskaper eier eller blir eid av utenlandske selskap. Denne økte globaliseringen har også medført et økt fokus fra ulike lands skattemyndigheter for å verne om «sitt» skattefundament.
Dersom to konsernselskaper beliggende i ulike land handler med hverandre og ett av selskapene får økt sin inntekt, vil konsernet som sådan bli dobbeltbeskattet, om ikke inntekten reduseres tilsvarende for selskapet i det andre landet. Sistnevnte selskap anmoder i slike tilfeller gjerne om en korresponderende endring av ligningen slik at inntekten reduseres tilsvarende. Denne problemstillingen* Se også Almvik og Kristiansen Bedriftsbeskatning i praksis 2006 (BIP 2006), 3. utgave, Fagbokforlaget s. 1052 flg., hvor andre saker om korresponderende endringer er omtalt. var nylig oppe til behandling i skatteklagenemnda ved SFS i sak 2002-064SKN.
Nærmere konkret var spørsmålet om norske skattemyndigheter skulle foreta en korresponderende endring i morselskapets (A) ligning ved å redusere inntekten med det beløp som utenlandske skattemyndigheter hadde nektet fradrag for i datterselskapet (B), hjemmehørende i et annet europeisk OECD-land. I den grad det ble foretatt korresponderende endring, oppsto spørsmålet om hvordan den del av inntekten som det tillates korresponderende endring for, skulle behandles skattemessig.
Saksforholdet
B er et datterselskap av A innenfor X-konsernet. I 2001 ble det inngått avtale mellom A og flere datterselskaper (herunder B), som regulerte betalingen for hovedkontortjenester, som IT-tjenester, forsikringstjenester, «client account» fee og «marketing fee»-utbetalinger, samt factoring.
De ulike datterselskapene i konsernet pådrar seg en rekke kostnader til markedsføring. Den markedsføringsaktiviteten som de ulike datterselskapene forestår, eksempelvis B ovenfor kunder innenlands, resulterer i en betydelig andel vareleveranser til innenlandske kunder også utenfor Bs hjemland. Dvs. at datterselskapene (eksempelvis B) oppnår inntekter dels ved skipsanløp i «egne»/innenlandske havner, og dels ved anløp i utenlandske havner.
I og med at datterselskapene (eksempelvis utenfor det aktuelle landet i foreliggende sak) rent faktisk oppnår et salg til innenlandske kunder, får B, som har utført markedsføringsaktiviteten, beregnet en salgsinntekt (betegnet som «marketing fee»-inntekt). Tilsvarende vil B oppnå salg på grunnlag av markedsføringsaktiviteter foretatt av andre datterselskaper i konsernet. For å kompensere datterselskapene utenfor det aktuelle landet for sine antatte markedsføringskostnader, har X-konsernet innført et kostnadselement som i konsernavtalen er benevnt som «client account fee». For X-konsernet som helhet har dette null effekt. Det foretas ikke fortløpende betalinger mellom konsernselskapene, men morselskapet foretar en årlig avregning med grunnlag i tall fra konsernets regnskapssystem. I det enkelte datterselskap varierer dette ved at noen datterselskaper har en netto inntekt, mens andre igjen har en netto kostnad. Morselskapet fungerer som en avregningssentral for disse inn- og utbetalinger.
Factoringavtalen overførte ikke risiko for tap på kundefordringene til morselskapet. Beregning av factoring fee var basert på morselskapets finansieringskostnader fra fordringen ble gjort opp ovenfor datterselskapet (skjedde umiddelbart på fakturadato) og til den enkelte kunde betalte til morselskapet. I tillegg skulle det belastede fee dekke valutarisiko, kreditavdelingen i Norge sine kostnader samt gi et fortjenesteelement.
De utenlandske skattemyndigheter foretok for inntektsårene 2002/2003 et bokettersyn i B. Med noe varierende begrunnelser ble B delvis nektet fradrag for kostnader fakturert fra morselskapet knyttet til «client account fee» og «factoring fee».
På grunn av dette anmodet morselskapet om korresponderende endring av ligningen for inntektsårene 2002 og 2003, ved at inntekten ble redusert med det beløp som utenlandske skattemyndigheter hadde nektet fradrag for i B.
