Kvalitet og uavhengighet

Det ble satt spørsmålstegn ved revisors uavhengighet da flere finansskandaler ble avdekket rett etter tusenårsskiftet. Hadde revisor satt sin uavhengighet på spill som takk for høye rådgivningshonorarer - og dermed bidratt til at finansskandalene kunne skje?

Noe svar ble ikke gitt, men siden spørsmålet ble stilt, bidro det til å svekke tilliten til den jobben som revisor utførte. Det er ikke nok for en revisor at selve revisjonen er utført på tilfredsstillende vis, men brukerne (analytikere, aksjonærer, kredittgivere m.fl.) må også ha den nødvendige tillit til revisor.

Som følge av dette dreide lovgiverne internasjonalt fokus mot lovverket som gjelder uavhengighet og etikk. I USA ble for eksempel bransjens selvreguleringsregime avviklet gjennom den såkalte Sarbanes-Oxley-loven, og det ble innført forbud mot å utføre enkelte tjenester overfor revisjonsklienter. Her hjemme gjennomførte Kredittilsynet i 2002-03 et såkalt rådgivningstilsyn og revisors adgang til å yte rådgivningstjenester ble innskjerpet.

Nå viser en stor undersøkelse at norske selskaper ikke har kunnet skaffe seg en ren revisjonsberetning ved å kjøpe tilleggstjenester fra revisor. Norske revisorer har altså ikke unnlatt å gi kritiske merknader som burde ha vært gitt, av frykt for å miste revisjonsoppdraget eller miste muligheten til å selge inn godt betalte tilleggstjenester. De har sin uavhengighet i behold.

En sannsynlig forklaring på hvorfor revisorene har motstått fristelsen som ligger i å avgi en ren beretning i bytte mot høye honorarer, er at de lever av sitt omdømme. Frykten for at revisors evne til å opptre objektivt går tapt når klienten kjøper tilleggstjenester, synes derfor å være ubegrunnet. Undersøkelsen er utført av professorene Ole-Kristian Hope ved kanadiske Rotman School of Management, University of Toronto og John Christian Langli ved Handelshøyskolen BI.

Vi er glade for at norske revisorer opptrer profesjonelt og med den nødvendige uavhengighet og integritet. Likevel tror vi det er viktig at det settes klare begrensninger når det gjelder revisors rådgivningsvirksomhet. Ikke fordi store rådgivningsoppdrag gir dårligere revisjonskvalitet, men fordi uforholdsmessige store rådgivningsoppdrag kan gi et inntrykk av at revisor muligens ikke har den nødvendige integritet. Vi mener også at det er svært uheldig om revisorer fristes til å prise selve revisjonen lavt for å skaffe seg lønnsomme rådgivningsoppdrag. Revisorene må sørge for å ta seg betalt for det en god revisjon koster å utføre.

Lærdommen av studien er likevel at manglende uavhengighet ikke synes å være et problem hos norske revisorer. Tiden kan derfor være inne for å dreie hovedfokus i retning av faglig kvalitet. Kompetanse er en like avgjørende forutsetning for god revisjon som uavhengighet.

Sentralt er det i den forbindelse å ha en etablert og vel fungerende kvalitetskontroll. Årlig kontrolleres 20 prosent av Revisorforeningens oppdragsansvarlige medlemmer av kvalitetskontrollen. Dette for å sikre at norske revisorer holder den nødvendige faglige kvalitet og at revisjonsfirmaene driver sin virksomhet godt innenfor gjeldende lover og regler.

Revisorforeningen gjennomfører de praktiske kontrollene overfor egne medlemmer, men kriteriene og opplegget for kontrollene fastsettes i samråd med Kredittilsynet, som også har rett til innsyn i de enkelte sakene.

Det generelle inntrykket i år, som i tidligere år, er at norske revisorer holder en høy faglig kvalitet. Etter varsel om ordinær kontroll og oppfølgingskontroll i 2007 var det likevel 35 revisorer som meldte at de avvikler sin revisjonsvirksomhet. Høye tall, men de viser at kvalitetskontrollen virker. Det er vi også svært fornøyde med.