Revisorlovgivningen må harmoniseres

EUs revisjonsdirektiv skal med enkelte unntak være gjennomført i norsk lovgivning innen utgangen av juni 2008. Det betyr at det norske regelverket på revisjonsområdet må tilfredsstille visse minimumskrav - verken mer eller mindre.

Norske myndigheter har riktignok anledning til å vedta strengere regler, men konkurransehensyn gjør at det ikke bør vedtas strengere regler i Norge enn i resten av EU/EØS. På det viset oppnås reell harmonisering mellom rammebetingelsene for revisorer i Norge og revisorer i resten av Europa - som igjen bidrar til å gi norsk næringsliv konkurranseforhold på lik linje med dets europeiske konkurrenter.

Dette er et syn som også støttes av Kredittilsynet. Tilsynet uttaler generelt i et strateginotat viktigheten av en full harmonisering med EU, uten avvik, om ikke sterke nasjonale grunner tilsier det. Vi er enige i den holdningen. Slike grunner finnes ikke for revisjonsdirektivet.

Kredittilsynet har, på vegne av Finansdepartementet, utarbeidet et utkast med forslag til nødvendige lov- og forskriftsendringer for gjennomføring av direktivet i norsk lovgivning. Til tross for at det ikke er noen uenighet om viktigheten av harmonisering med EU-lovgivningen, synes vi ikke dette hensynet ivaretas i tilstrekkelig grad.

Manglende harmonisering gjelder for eksempel de norske habilitetsbestemmelsene og bestemmelsene om revisors uavhengighet og objektivitet.

Habilitetsbestemmelsene i revisorloven går vesentlig lenger enn de som følger av EUs anbefaling om revisors uavhengighet, og som benyttes i de fleste EU-/EØS-land. Spesielt gjelder det reglene om hvem som regnes som revisors nærstående. Reglene er i en del tilfeller urimelige, og kretsen av nærstående som er listet opp, er mer omfattende enn det som er nødvendig for å sikre revisors uavhengighet og objektivitet. Det bør være enkelt for revisor, revisjonspliktige og øvrige brukere av revisjonstjenester å holde oversikt over eventuelle habilitetsberøvende relasjoner. Med dagens regler kan dette være meget vanskelig.

Bestemmelsene i revisorloven om revisors uavhengighet og objektivitet har et prinsipielt utgangspunkt, men inneholder også noen konkrete forbud. De gir ikke på samme måte skjønnsmessige retningslinjer for hvordan revisor skal sikre sin uavhengighet som revisjonsdirektivet har som utgangspunkt. Manglende harmoni på dette området kan skape praktiske problemer ved revisjon av internasjonale konserner.

Behovet for eventuelle reformer knyttet til erstatningsreglene i EU-/EØS-landene skal utredes. Det skyldes både at muligheten for å oppnå forsikringsdekning er betydelig redusert de siste tiårene, samtidig som forsikringspremiene har økt betydelig. Erstatningskravene er også blitt større, og risikoen for krav i en størrelsesorden som kan medføre at ett eller flere av de store revisjonsselskapene går over ende, er reell. Det vil i så fall gi svekket konkurranse.

Kombinasjonen av ubegrenset og solidarisk erstatningsansvar for det totale tapet og krav om ansvarsforsikring innebærer også en klar risiko for at revisjonsselskaper saksøkes for tap som de i realiteten ikke alene er ansvarlige for.

Vi forutsetter at myndighetene følger opp eventuelle forslag til endringer av EU-regelverket når det gjelder revisors erstatningsansvar.

Det er også verdt å nevne at norsk praksis i forhold til revisors straffeansvar synes å bevege seg i en annen retning enn praksis i de fleste EU-land. Foruten disiplinæransvar (tilbakekalling og suspensjon av godkjenning) og erstatningsansvar hjemler loven også straffeansvar, og en norsk revisor kan bli rammet av alle tre ansvarsformer. I mange øvrige land i EU-/EØS-området sanksjoneres overtredelse av brudd på revisors plikter som oftest med administrative reaksjoner, gjerne bøter. Fengselsstraff blir sjelden idømt.