Byen, borgerne og Staten

Politikk stammer via latin fra gresk politikos «som vedkommer borgerne, staten». Til grunn ligger polis «by» (som i oldtidens Hellas ofte var mindre, selvstendige stater) som på norsk også har gitt politi, Akropolis dvs. «den øvre by» (fra akros «øverst» + polis), metropol eg. «moderbyen» (fra mitir «mor» + polis), kosmopolitt eg. «verdensborger» (fra kosmos «orden, pryd, verden, universet» + polis) og poliklinikk (fra polis + kline «seng»). Begrepet «by» finner vi også i urban (fra latin urbs «by»), i sivil og sivilisasjon (fra latin civitas «by, stat», civis «borger») og i borger (fra lavtysk, men ordet borg er av norrøn opprinnelse og er trolig beslektet med «berg» ettersom en borg, på samme måte som Akropolis, var en festning ofte bygget på toppen av en ås).

Det latinske status «tilstand, styresett» har gitt bl.a. stat, statistisk (eg. «som vedkommer staten»), statutt og via fransk etat. Status er avledet av verbet stare «å stå» og kan spores tilbake i ord som assistanse, distanse (eg. «står et stykke unna»), eksistens (eg. «være ute, vise seg»), etasje, etablissement, instans (eg. «stå på eller over»), konstituere og konstitusjon (eg. «fastsette»), konstatere og koste (fra constare eg. «bestå i»), persistent, resistens (eg. «motstand»), rest (og arrest) og restanse (eg. «det som blir igjen»), restaurant og restaurere (eg.«sette i stand igjen») stas, stasjon, statue m.m. Gjennom den indoeuropeiske roten *sta- «å stå», er status beslektet med gresk stasis «posisjon, holdning» som har gitt bl.a. statisk, stadion, system (eg. «sett, samling»)og ekstase (eg. «bevegelse, sinnsforvirring, henrykkelse»), norsk å stå, sta, stall, sted, stilling, stø, via engelsk stand og via lavtysk stattholder (eg. «stedfortreder»).

Parti, valg og stemme

En politiker representer et parti, et ord som via fransk stammer fra latin pars «del» som vi gjenkjenner i mange ord som departement (eg. «avdeling»), partikkel (eg. «liten del»), partisipp (eg. «som tar del»), partitur (eg. «inndeling»), partner m.m. Det politiske livet er i stor grad styrt av valg, som kommer fra norrønt val og er avledet av norrønt velja «velge», trolig beslektet med ville (norrønt vilja). I et valg teller hver stemme, et gammelt låneord fra tysk som kanskje er beslektet med gresk stoma «munn». Betydningen «avstemme» kommer via engelsk fra latin votare «å stemme» avledet av vox «stemme» (hvorfra votere, votum , vokal, vokabular, advokat m.m.).

Folk, fylke og plebisitt

En deputert er en folkevalgt, og ordet stammer via fransk fra latin deputere (fra de- «av» + putare «bestemme, beskjære», jf. amputere). Folkevalgt bygger på folk og valg. Folk er via norrønt folk av germansk opprinnelse og nær beslektet med norrønt fylki «flokk, krigerskare, landsdel», som på norsk har gitt fylke. Gjennom en indoeuropeisk rot er ordet folk trolig beslektet med latin plebs «allmennhet» (som på moderne europeiske språk betyr «masse, pøbel, pakk»), latin populus «folk» og gresk plethos «mengde, folkemasse» (jf. plethora «blodfullhet»). Plebs har på norsk gitt plebeier («som hører til underklassen») og plebisitt («folkeavstemning») mens pøbel, populær, populist og til en viss grad publikum kommer fra populus. Disse ordene er beslektet med den indoeuropeiske roten *ple- «full» som på latin har gitt plenus «full» (jf. plenum og plenty), på gresk polys «mange» (jf. Polynesia eg. «mange øyer» fra poly- + nesia «øyer»), og på norsk full.

Pr. i dag er republikk den vanligste statsformen, et latinsk ord som bygger på tre andre latinske ord: res, publicus og populus. Res «sak, ting» har på norsk gitt real, reell, realitet, realisasjon, rebus (eg. «ved hjelp av ting») og surrealisme. Publicus «som angår alle (jf. publikum, publisitet) stammer i sin tur fra latin pubes «voksen» (eg. «kjønnsmoden gutt i stand til å bære våpen og ta del i beslutninger») og som på norsk har gitt pubertet. Til grunn for pubes ligger pubis «skambein». Publicus er imidlertid også blitt påvirket fra populus «folket».

Flertall, mindretall og referendum

Flere som i flertall (fra norrønt fleiri + tall) er nær beslektet med full. Et annet ord for flertal er majoritet som stammer fra latin maioritas, avledet av maior «større». Maior gjenfinner vi i maximus «den største» og magnus «stor», jf. norske ord som magistrat, magnifikk, majestet, major, majuskel, maksime (fra maxima (sententia, regula) «den viktigste (setningen, regelen)», mester, master, maestro og maestoso. Magnus er beslektet gjennom felles indoeuropeiske røtter med norsk mange, meget og mye, med gresk makro «stor, lang» som i makroskopisk (eg. «se stort») og megas «stor» som i megawatt, og med hindi maha «stor» som i maharaja (eg. «stor konge») og mahatma (eg. «stor sjel»). Mindretall er av norrøn opprinnelse (fra minni + tall), mens minoritet, av latinsk (fra minor, minus «mindre»). Blant ord som kommer fra minus kan vi nevne diminutiv, minuskel, minutiøs, minutt (fra pars minuta prima eg. «første forminskelses grad») og minister (eg. «tjener» og på kirkelatin «prest», jf. svensk komminister «hjelpeprest»). Minister har i sin tur gitt ministerium og administrasjon.

Et annet ord for folkeavstemning er referendum av latin referre «rapportere, bringe tilbake» som på norsk også har gitt referanse, referat og referere. Referendum er avledet av et latinsk/fransk juridisk uttrykk «spørre (etter dokumenter) ad referendum», dvs. «spørre etter dokumentene for å rapportere dem til noen» i en juridisk prosess. Først ved sluttet av 1800-tallet i Frankrike ble referendum benyttet som benevnelse på en folkeavstemning.

Parlament og kammer

Et parlament er stedet for taler, noe som gjenspeiles i opprinnelsen (fra fransk parler «tale/snakke», jf. parlør og parole). I Frankrike før revolusjonen i 1789 var parlamenter regionale domstoler. Allerede på 1200-tallet i England, besto parlamentet av de to kamrene House of Lords (eller Overhuset) og House of Commons (eller Underhuset), som utøver den lovgivende myndighet. Kammer stammer fra latin camera «lite værelse» som er lånt fra gresk kamara «hvelvet rom» som i en grav eller en båt, og har på norsk gitt kamerat (eg. «personer som deler rom») og kamera (eg. en forkortelse for camera obscura «mørkt rom» fordi apparatet innholder et mørkt lite rom). På italiensk og fransk var et kammer først et soveværelse og senere også en rettssal. I Frankrike består parlamentet av Deputertkammeret, også kalt Nasjonalforsamlingen og av Senatet (fra latin senatus «forsamling av de eldste», avledet av senex «gammel», jf. senior «eldre»).

Ting, Reichtag og kongress

Den norske nasjonalforsamling heter Stortinget der en kjenner igjen begrepet ting som i Odelstinget, Lagtinget, i Danmark Folketinget, på Island Alltinget (Alingi) og på det historiske stedet Tingvellir (ingvellir «Tingvoll»). Ting stammer via norrønt ing av germansk * inga «møte (særlig rettsmøte), (retts)sak, rettsinstans» og senere «sak, ting, eiendel» og er trolig beslektet med gotisk eihs «tid». I Sverige har vi Riksdagen hvis navn er lånt fra Tysklands Reichtag (fra Reich «rike» + Tag «dag») og i USA Senatet og Kongressen (fra latin congressus «å møtes» som bygger på cum- «sammen» + gradus «skritt»).

Presidenten, høyre og venstre

Nasjonalforsamlingens viktigste person er presidenten (fra latin praesidere eg. «den som sitter foran», prae- «foran» + sedere «sitte», jf. islandsk forseti «president»). I Norge sitter de folkevalgte i Stortingssalen etter fylke. I Frankrikes Deputertkammeret sitter man etter partier, dvs. at f.eks. medlemmer av den reaksjonære Nasjonalfronten sitter ytterst til høyre og kommunistene ytterst til venstre for forsamlingens president, derav begrepene høyre og venstre som er blitt internasjonale. At man i Deputertkammeret sitter sammen med de folkevalgte fra samme parti bidrar trolig til livligere debatter enn i Stortinget, om ikke for livlige...

Høyre kommer fra norrønt høgri «den bekvemme» og er beslektet med hag (norrønt hagr) og behag. På flere indoeuropeiske språk er høyre den «rette» hånden eller siden, jf. engelsk right «høyre, rett» og to be right «å ha rett», fransk droite/droit/adroit «høyre, rett, flink». Venstre stammer fra norrønt venstri «den gunstigere, den bedre (side)» og er beslektet med venn. Det kan sammenlignes med gresk aristera «venstre, best» (jf. aristokrati eg. «de bestes styre») og med latin sinister «venstre» som for romerne også betydde «gunstig» i orakelsvar. Denne positive nyansen av venstre synes å ha vært knyttet til religiøse ritualer. I andre sammenhenger er venstre derimot negativt ladet: latin sinister betydde ellers «ugunstig, klønete», som i fransk gauche «venstre, klønete» og engelsk left/to be left «venstre/klønete».

Under den franske revolusjonen satt imidlertid de mest revolusjonære på de høyeste benkene på la Montagne («Fjellet»), og de mer kompromissvillige lengre ned i la Plaine («Sletten»), også kalt le Marais («Myren»).

Politiske ideologier

Blant de vanligste politiske ideologier (fra gresk idea «form, konsept, idé» + logia «tale, fornuft, lære, tankegang») i Europa kan vi nevne:

• Anarkisme: fra gresk anarkhos «uten leder, styre».

• Fascisme: fra italiensk fascio av latin fascis «risknippe» symbol for liktorene, høye romerske embetsmenn, og senere fascistpartiets emblem.

• Føderalisme: fra latin foedus «forbund, avtale» avledet av latin fides «(religiøs) tro» som i fidus, fideikommiss (eg. «betrodd (gods)» og konfidensiell.

• De grønne: Adjektivet grønn synes å stamme fra germansk *groni- «groende, spirende» og er trolig beslektet med gran.

• Kommunisme: fra latin communis «felles» av cum «med» + munus «oppgave, gave, avgift». Munus finner vi igjen i kommune , kommunion, kommunisere, immun (eg. «fri for avgift») m.m. Munus er gjennom den indoeuropeiske roten *mei «forandre, bytte» beslektet med mutasjon, migrasjon, permeabel m.m.

• Konservatisme: gjennom engelsk fra latin conservare «å bevare» av cum- «med» + servare «tjene». Servare har på norsk gitt sersjant, servant, serve, service, serviett, servil, servitør, servostyring m.m.

• Liberalisme: fra latin liber «fri» som vi finner også i ord som levere (fra latin liberare «befrie»), leverandør, libero, libertiner (fra libertinus «frigitt (slave)»).

• Nasjonalisme: avledet av latin nascio «fødsel» og senere også «alle individer som er født samtidig samme sted». Begrepet patriotisme derimot bygger på latin pater «far». I Norge sier vi fedrelandet mens på fransk mère patrie «moderlandet» og på svensk fosterlandet. Sjåvinisme kommer fra Nicolas Chauvin, navnet på en fanatisk patriot i et fransk skuespill.

• Pasifisme: fra latin pax «(avtale om) fred» av en indoeuropeisle rot *pak «stikke i jorden, feste, gjøre fast», som vi gjenfinner i blant annet i norsk påle og pakt (se «Opprinnelsen til juridiske ord» i Regnskap og Revisjon 8.2005).

• Radikal: fra latin radix «rot». Å radikalisere er egentlig å gå til roten, jf. fundamentalisme (fra latin fundus «bunn») som går til fundamentet, bunnen. Fundamentalisme ble først benyttet på engelsk om kristne som tolker alt i Bibelen bokstavelig.

• Senter: avledet via latin centrum av gresk kentron «nål, midtpunkt av en ring» og har også gitt ord som sentralisere, konsentrasjon, eksentrisk m.m.

• Sosialisme: fra latin socius «forbundsfelle, alliert».

Demokrati og diktatur

De fleste av disse ideologiene støtter demokratiet (fra gresk demos «folk» + kratein «styre») der valgene skal være frie (via lavtysk vri fra germansk *frija- hvis første betydning var «elskede, kjær» og er beslektet med frende og engelsk friend/tysk Freund «venn»). Andre ideologier foretrekker imidlertid et totalitært (fra latin totus «alt, enhver, hel») styresett med en despot (fra gresk, eg. «(hus)herre»), en tyrann (et gresk ord av asiatisk opprinnelse, eg. «enehersker, herre»), en diktator * Noen av disse termene var opprinnelig ikke negativt ladet. I oldtidens Hellas ble tyrann først brukt om den allmektige gud Zeus, deretter om en hersker som erobret makten fra kongen og aristokratiet. I det republikanske Roma, var en diktator en embetsmann som ble gitt alle fullmakter i særdeles vanskelige situasjoner. (latinsk, eg. «den som dikterer, befaler»), en duce (italiensk fra latin dux «fører») eller en Führer (tysk for «fører»).Disse ledere er som regel reaksjonære (fra latin, eg. «virker tilbake») og demagoger (fra gresk demos «folk» + agogos «som fører») og tar ofte makten gjennom et statskupp. Fra det til tider urolige politiske liv i Spania og Latin-Amerika er kommet ordet junta som er avledet av latin jungere «forene». Gjennom den indoeuropeiske roten *yugo- «åk» er junta beslektet med norsk åk og gjennom latin med adjunkt, konjektur, konjugal, konjugasjon, konjunksjon, konjunktiv, konjunktur, med engelsk joint «felles, bindning»og gjennom sanskrit med yoga eg. «forbindelse, anspennelse».

Statskupp og revolusjon

Fra fransk coup «slag, støt» har vi fått kupp, av uklar latinsk/gresk opprinnelse. En annen form for opprør er å rebellere (fra latin rebellis «som på nytt starter krig», som bygger på re- «igjen, tilbake, på nytt» + bellum «krig») eller gjøre revolusjon (gjennom fransk fra latin revolvere «rulle tilbake» som bygger på re- + volvere «snu, rulle»). Volvere kjenner vi igjen i ord av latinsk opprinnelse som evolusjon, revolt , revolver, volte, voltige, volutt, konvolutt (eg. «sammenrullet» ettersom de første brevene var rullet sammen), volum og er beslektet med helikopter (fra gresk helix, helikos «spiral» + pteron «vinge») og med ord av germansk opprinnelse som velte og vals.

Artikkelen er tidligere publisert i Observasjonsposten nr. 3-2001.