Skjønner de så mye bedre?
Avgiftsmyndighetene setter de avgiftspliktiges skjønnsutøvelser til side med begrunnelsen at avgiftsmyndighetenes egne skjønnsutøvelse er «bedre», eller at andre prinsipper er «mer egnet» til å gi et uttrykk for «antatt bruk» av en fellesanskaffelse. Det er på tide at avgiftsmyndighetenes hjemmel for å gjøre dette gås nærmere etter i sømmene.
Utgangspunktet: «Hold fingrene av fatet!»
Merverdiavgiften er et selvdeklareringssystem. I dette ligger blant annet at det er de avgiftspliktige selv som beregner merverdiavgiften, og som forestår avregning av inngående og utgående avgift.
Statens rolle er begrenset til å være kontrollør. Denne rollen er av lovgiver underlagt klare begrensninger. Dette kommer til uttrykk gjennom at staten ikke har adgang til å intervenere i de avgiftspliktiges avgiftsbehandling, med mindre minst én av de omstendigheter som positivt er listet opp i merverdiavgiftsloven § 55 foreligger.
I saker om fordeling av inngående avgift som har oppstått i kjølvannet av Hunsbedt- og Portshus-dommene, er det særlig første alternativ i merverdiavgiftsloven § 55 nr. 2 («mottatt omsetningsoppgave finnes å være uriktig»), avgiftsmyndighetene påberoper seg som grunnlag for å sette de avgiftspliktiges skjønnsutøvelse til side. Men er oppgavene egentlig «uriktige»?
