1 Differensieringsordningen - EØS-nøtt i flere omganger

Geografisk differensiering av satsene for arbeidsgiveravgift ble innført i 1975 som et middel for å stimulere til sysselsetting i distriktene. Forenklet sagt innebærer differensieringen at arbeidsgivere betaler lavere avgift på lønnskostnader i distriktene enn i sentrale strøk. De differensierte satsene er hjemlet i Stortingets årlige vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden (heretter «avgiftsvedtaket»). For 2006 gjelder Stortingets vedtak av 24. november 2005 nr. 1405. Vedtaket utfylles av forskrift 22. desember 2005 nr. 1671. Forslag til avgiftsvedtak for 2007 ble fremmet i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet 6. oktober 2006, jf. St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.* www.statsbudsjettet.dep.no/upload/Statsbudsjett_2007/dokumenter/pdf/skatteprp.pdf Ny tilhørende forskrift vil bli utferdiget innen årsskiftet.

Etter gjeldende ordning (heretter: 2006-ordningen) er landet inndelt i fem ulike avgiftssoner, og satsen arbeidsgiver skal betale varierer med arbeidstakers bostedsadresse; fra 14,1 prosent for ansatte bosatt i sentrale strøk (sone I) til 0 prosent for ansatte bosatt i Finnmark og Nord-Troms (sone V)* Soneinndelingen av kommunene fremgår av avgiftsvedtak for 2006 § 1 bokstavene b til f.. Fra 1. januar 2007 vil det være virksomhetens lokalisering som er avgjørende for hvilken sats som skal svares, og antallet avgiftssoner vil ha steget til syv.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften har etter Norges innlemmelse i EØS vært gjenstand for tre endringsfaser av betydning. Samtlige faser hadde sin bakgrunn i ESAs og Kommisjonens krav om tilpasning til statsstøttereglene i EØS-avtalens artikkel 61. Det er gitt en mer utførlig beskrivelse av de to første fasene i Revisjon og Regnskap nr. 5 og 6 for 2005, og i artikkelen her blir disse fasene bare beskrevet i korthet, se egen faktaboks. Hovedfokuset blir holdt på den tredje og foreløpig siste endringsfasen.

Reglene som skriver seg fra denne tredje fasen vil få virkning fra 1. januar 2007, og kommer som et resultat av at Kommisjonen i desember 2005 endret sine retningslinjer* eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2006/c_120/c_12020060520en00020010.pdf for hva som kan gis av regionalstøtte, dvs. reglene for hva som kan tillates av støtte til regionale formål til tross for hovedregelen om forbud mot statsstøtte i EØS-avtalens artikkel 61(1). Kommisjonen påbegynte denne generelle revisjonen allerede i 2003, og punktene som har innvirkning på den norske differensierte arbeidsgiveravgiften utgjorde her en liten - men for Norge viktig - del av dette arbeidet. Norske myndigheter argumenterte underveis for å tillate driftsstøtte som har til formål å sikre sysselsetting og hindre avfolking i tynt befolkede områder. Argumentasjonen bar frukter og resulterte i at Kommisjonen innførte punkter i regionalretningslinjene som kunne hjemle generelle støtteordninger som for eksempel den norske differensierte arbeidsgiveravgiften. ESA vedtok 6. april 2006 tilsvarende retningslinjer for EFTA/EØS-området, se kapittel 25B i ESAs retningslinjer for statsstøtte* www.eftasurv.int/fieldsofwork/fieldstateaid/saguidelines.pdf. Både Kommisjonens og ESAs retningslinjer får virkning fra 1. januar 2007. I den videre redegjørelsen vises det for enkelhets skyld til ESAs versjon av retningslinjene.

2 De nye regionalretningslinjene og Norges notifikasjon

Det er særlig punkt 69 i ESAs retningslinjer (tilsvarende punkt 80, annet strekpunkt, i Kommisjonens retningslinjer) som er av interesse i forhold til den norske differensierte arbeidsgiveravgiften. Punktet åpner for at driftsstøtte, selv om støtten ikke er begrenset i tid og gjenstand for degressiv reduksjon, kan tillates:

• i de minst befolkede regionene (least populated regions)

• i den grad støtten har til formål å forhindre eller redusere vedvarende befolkningsnedgang der.

EØS-staten har bevisbyrden for at støtten er nødvendig og egnet til å redusere befolkningsnedgang, og for at støtten ikke vil påvirke samhandelen på en måte som strider mot fellesskapsinteressene.

Hvilke geografiske områder som kvalifiserer, er definert gjennom generelle befolkningstetthetskriterier. For Norges vedkommende utgjør dette regioner på såkalt NUTS II-nivå (landsdelsnivå) som har en befolkningstetthet på maksimalt 8 innbyggere pr. kvadratkilometer. Området omfatter imidlertid også tilknyttede og tilgrensende mindre områder som oppfyller det samme befolkningstetthetskriteriet.

Basert på endringene i regionalretningslinjene, sendte Norge 12. juni 2006 notifikasjon til ESA om gjeninnføring av generelt differensierte satser fra 1. januar 2007. Siden det var ESA som skulle vurdere og eventuelt godkjenne ordningen på bakgrunn av sin tolkning av retningslinjene, ble det forut for notifikasjonen ført en tett dialog med ESA, og delvis også med Kommisjonen. Hensikten var å komme til en forståelse med ESA om den nye ordningens innhold, slik at man unngikk åpning av såkalt formell undersøkelsesprosedyre fra ESAs side, med usikkerhet knyttet til løsningene og unødig utsettelse med innføringen. Den 19. juli 2006 godkjente ESA notifikasjonen i sin helhet.

Den største forskjellen i forhold til 2004-2006-systemet, er at de opprinnelig differensierte satsene gjeninnføres i sonene II til V som generelle satser, i hovedsak uten de restriksjoner som gjaldt i form av øvre støttetak (bagatellmessig støtte) og midlertidighet (overgangssatser). Soneinndelingen endres imidlertid noe, ved at enkelte av kommunene som hittil har falt inn under sone II, vil danne en ny sone Ia, der foretakene bare har rett til de opprinnelig reduserte satsene innenfor reglene om bagatellmessig støtte (dvs. som under 2006-ordningen). Videre blir kommunene Tromsø og Bodø trukket ut av sone IV, slik at de sammen danner en ny sone IVa. I denne sonen gjelder en ny generell sats på 7,9 prosent (mot 5,1 prosent i «gammel» sone IV). Én kommune (Rennebu) i nåværende sone II blir flyttet til avgiftssone III. For øvrig blir opprinnelig satsstruktur fra før 2004 beholdt. Den nye ordningen vil med dette omfatte 90 prosent av avgiftsfordelen som lå i ordningen før omleggingen i 2004.

I tillegg til denne distriktspolitiske gevinsten, gir endringene et enklere system. Det blir slutt på overgangssatser, og anvendelsen av sektorunntak og kompliserte beregninger av bagatellmessig støtte blir sterkt redusert. Videre behøver 0-satsen i sone V ikke lenger hjemles i unntaket i Protokoll 3 til Overvåkings- og domstolsavtalen, noe som gir større EØS-rettslig forankring og forutsigbarhet. En annen viktig endring er at det ikke lenger er satsen i sonen hvor arbeidstakeren er bosatt som skal anvendes, men derimot satsen i sonen hvor virksomheten er lokalisert.

Omleggingen av arbeidsgiveravgiften vil være provenynøytral, slik at de områdene som får en avgiftsøkning sammenlignet med 2003 får kompensasjon over statsbudsjettet. Kompensasjon for økt avgiftsinnbetaling i privat sektor blir gitt i form av næringsrettede midler til regional utvikling.

I det følgende vil enkeltreglene i forslaget til nytt avgiftsvedtak bli beskrevet nærmere.

4 Sone V (Tiltakssonen - Finnmark og Nord-Troms)

Det skal også etter 1. januar 2007 gjelde generell 0-sats i sone V, dvs. i Nord-Troms og Finnmark (tiltakssonen).

Etter 2006-ordningen utgjør imidlertid 0-satsen i sone V en særordning hjemlet i artikkel 1(2) tredje ledd i Protokoll 3 til EFTAs Overvåkings- og domstolsavtale (ODA). Denne hjemmelen gir EFTAs faste komité adgang til å treffe vedtak om å sette til side EØS-avtalens statsstøtteregler i helt spesielle tilfeller. Vilkårene er at usedvanlige omstendigheter rettferdiggjør en slik tilsidesettelse og at det foreligger enstemmighet om dette blant EFTA/EØS-statene. Norge fikk i juni 2003 støtte fra Island og Liechtenstein til å bruke denne ekstraordinære hjemmelen til å videreføre nullsatsen i Finnmark og Nord-Troms for perioden 2003-2006. Innen periodens utløp, skulle avtalen revurderes. Det er første og hittil eneste gang et EFTA-land har benyttet denne spesielle fremgangsmåten for å sette til side EØS-avtalens statsstøtteregler, og det er omtvistet hvorvidt EU/EØS-organene kan gripe inn og overprøve de rettslige vurderingene i slike tilfeller.

Med innføring av ny ordning hjemlet i ESAs regionalretningslinjer fra 1. januar 2007, er det ikke lenger nødvendig å gå veien om ODA-protokollen. Dette innebærer at 0-satsen ikke lenger er konkret tidsbegrenset, det foreligger ikke fare for inngripen fra ESA/Kommisjonen, og Norge er ikke avhengig av Islands og Liechtensteins fremtidige samtykker til videreføring av fraviket. 0-satsen i sone V er med andre ord ikke lenger i konflikt med artikkel 61 i EØS-avtalen, noe som skaper større trygghet og forutsigbarhet både for næringslivet i sone V og for norske myndigheter.

5 De nye sonene Ia og IVa

Det var det geografiske aspektet, altså innen hvilke områder det kunne ytes støtte, og i hvilket omfang, som i størst grad var gjenstand for diskusjoner mellom Norge og ESA. Som nevnt ble resultatet at soneinndelingen og satsstrukturen fra før 2004 i hovedsak ble tillatt gjeninnført. ESA krevde imidlertid to begrensninger i dette utgangspunktet, begrensninger som resulterte i opprettelsen av sonene Ia og IVa.

5.3 Felles for sonene Ia og IVa - Fiskeri- og landbruksunntaket

Både i sone Ia og i sone IVa blir fiskeri- og landbruksunntaket videreført.* En nærmere redegjørelse for fiskeri- og landbruksunntaket er gitt i punkt 1.3 i artikkel om differensiert arbeidsgiveravgift i Revisjon og Regnskap nr. 6 for 2005. (I de øvrige sonene er det ikke behov for en slik videreføring, fordi de opprinnelig reduserte satsene uansett vil gjelde generelt der fra 1. januar 2007.) Dette unntaket innebærer at dersom man driver fiskeri- eller landbruksvirksomhet som oppregnet i forslag til nytt avgiftsvedtak § 1 bokstav k (nå: bokstav j), vil foretak i sone Ia kunne beregne avgift med 10,6-prosentsats på samtlige lønnskostnader, og altså ikke bare innenfor fribeløpet slik ordinære virksomheter i sone Ia må. I tilsvarende tilfeller i sone IVa, vil foretaket kunne benytte satsen på 5,1 prosent (dvs. lik sats som i sone IV) på samtlige lønnskosnader i stedet for den generelle satsen i sone IVa på 7,9 prosent.

Også i forhold til fiskeri- og landbruksunntaket vil det være utslagsgivende hvilken virksomhet foretaket faktisk driver. I tilfeller hvor et foretak for eksempel er registrert under en landbrukskode, men hvor kodeplasseringen er feil eller foretaket også driver virksomhet som faller utenfor landbruksunntaket, vil selve registreringen ikke være avgjørende. Selv om foretaket er registrert under en kode som faller inn under landbruksunntaket, vil den omstendighet at foretaket (også) driver virksomhet som skal følge de alminnelige regler, medføre at de ordinære satsene skal anvendes (forutsatt at kravet til regnskapsmessig atskilte enheter ikke er oppfylt, se nedenfor).

Nytt innenfor fiskeri- og landbruksunntaket er at der et foretak delvis driver fiskeri-/landbruksvirksomhet og delvis annen virksomhet, såkalt «blandet virksomhet», vil foretaket kunne betale avgift med lav sats for de lønnskostnader som er knyttet til fiskeri-/landbruksdelen og avgift med ordinære satser for øvrige lønnskostnader (etter utnyttelse av eventuelt fribeløp i sone Ia). Vilkåret er at foretaket oppfyller kravet til klart regnskapsmessig skille mellom de to typer virksomhet, jf. forslag til nytt avgiftsvedtak § 1 bokstav k tredje ledd. Kravet til regnskapsmessig skille har sin bakgrunn i at det skal være mulig å kontrollere hvor stor del av foretakets lønnskostnader som knytter seg til landbruk og fiskeri, slik at ulovlig støtte i form av redusert sats ikke ytes til foretakets virksomhet innen en ordinær næring. Hvis klart regnskapsmessig skille ikke foreligger, svares det avgift med ordinær sats for samtlige lønnskostnader (etter utnyttelse av eventuelt fribeløp i sone Ia).

Adgangen til å svare lave satser for fiskeri-/landbruksdelen vil gjelde uansett størrelsen på andelen av samlet virksomhet som ikke er knyttet til landbruk og fiskeri. Dette skiller seg fra 2006-ordningen som har som krav at kun en ubetydelig andel av samlet virksomhet kan skrive seg fra annet enn fiskeri/landbruk for at det i det hele tatt skal kunne svares lav avgift på lønnskostnadene i virksomheten («ubetydelig andel» vil si høyst 5 prosent av totalomsetningen foregående år). Til gjengjeld kan man etter 2006-ordningen, hvis ubetydelighetsvilkåret er oppfylt, beregne avgift med lav sats for samtlige lønnskostnader. Dette siste aspektet innebærer i realiteten at det ytes statsstøtte som i utgangspunktet ikke er hjemlet i det generelle EØS-regelverket, noe ESA ikke aksepterte etter sin nye gjennomgang.

Et eksempel kan illustrere dette:

I en kommune som etter 1. januar 2007 vil være plassert i sone Ia (og som i 2006 er i sone II), er en gårdbrukers totalomsetning et år 10 millioner kroner. 1 million av disse, dvs. 10 prosent, skriver seg fra virksomhet som ikke faller inn under landbruksunntaket. For enkelhets skyld forutsettes at alle ansatte er bosatt innen denne sonen. Etter 2006-ordningen, ville han ha måttet betale arbeidsgiveravgift med 14,1 prosent på alle lønnskostnader i virksomheten, ev. etter å ha utnyttet fribeløpet. Med ny ordning vil han, dersom kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt, betale en sats på 10,6 prosent på den delen av lønnskostnadene som knytter seg til landbruksdelen, og 14,1 prosent (etter utnyttelse av eventuelt fribeløp) på den delen som knytter seg til lønnskostnader i annen virksomhet. Han vil altså komme bedre ut med ny ordning.

Hvis gårdbrukerens omsetning fra annen virksomhet er kr. 500 000 (altså kun fem prosent av totalomsetningen), vil han etter 2006-ordningen betale avgift med 10,6 prosent på samtlige lønnskostnader. Med ny ordning vil han betale 10,6 prosent på de lønnskostnader som skriver seg fra fiskeri-/landbruksdelen og 14,1 prosent (etter eventuelt fribeløp) på lønnskostnader som skriver seg fra annen virksomhet. I dette tilfellet kommer han altså dårligere ut med ny ordning enn med 2006-ordningen. I sone Ia vil imidlertid fribeløpsordningen gjøre at forskjellen får liten betydning i de fleste tilfeller.

For ordens skyld presiseres at reglene om regnskapsmessig skille bare har betydning for hvilken sats som skal svares og ikke for hvor mange fribeløp som eventuelt kan oppnås. Hvis et foretak har regnskapsmessig skille mellom ulike virksomheter, medfører ikke dette rett til å beregne mer enn ett fribeløp. For å nyte godt av eget fribeløp, må undervirksomhetene eventuelt skilles ut som egne juridiske enheter, jf. denne artikkelens punkt 5.1 tredje avsnitt.

6 Lokaliseringskriteriet

Mens det hittil har vært arbeidstakers bosted som har vært avgjørende for hvilken sats differensiert arbeidsgiveravgift skal beregnes etter, baserer den nye ordningen seg på stedet for arbeidsgivers virksomhet. Det er altså satsen i sonen der arbeidsgiver driver sin virksomhet som skal legges til grunn for arbeidsgiveravgiften på lønnskostnadene i virksomheten, uansett hvor arbeidstakeren er bosatt. Bakgrunnen for endringen er at ESAs retningslinjer kun tillater at det gis støtte til virksomheter i de kommunene som er innenfor det geografiske virkeområdet. En ordning der satsen knyttes til den ansattes bosted, ville medført at også virksomheter utenfor virkeområdet ville fått en avgiftsfordel dersom de hadde ansatte bosatt i virkeområdet.

For å sikre lokaliseringsreglenes notoritet og praktiserbarhet, er soneplasseringen av arbeidsgivers virksomhet knyttet opp mot registreringsreglene. En virksomhet skal anses lokalisert der den er registrert, jf. forslag til nytt avgiftsvedtak § 1 bokstav i. Registreringsreglene er nedfelt i Enhetsregisterloven (lov av 3. juni 1994 nr. 15) med tilhørende forskrift (forskrift av 29. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer mm. i Enhetsregisteret). Selv om registreringsreglene er fastsatt i annet øyemed enn reglene om differensiert arbeidsgiveravgift, gjør registreringsreglenes utgangspunkt om at en virksomhet skal registreres der den utøves, dem anvendbare også i forhold til den differensierte arbeidsgiveravgiften. Videre gjelder registreringsreglene både privat og offentlig virksomhet.

I de tilfeller et foretak driver virksomhet i forskjellige geografiske områder (eller innen ulike næringer), skal hver enkelt virksomhet registreres som en enhet/underenhet i det aktuelle området, jf. enhetsforskriften § 10. Den enkelte underenhet vil utgjøre en egen beregningsenhet for arbeidsgiveravgift, jf. avgiftsvedtakets § 1 bokstav i annet ledd, slik at underenhetens lokalisering avgjør hvilken sats som skal anvendes på dens lønnskostnader. Sett i sammenheng innebærer dette at det blir satsen i sonen der virksomheten foregår (og er registrert) som skal anvendes på lønnskostnadene knyttet til denne virksomheten.

I likhet med hva som er tilfelle for foretak med regnskapsmessig atskilte virksomheter, har registrering på ulike geografiske områder kun betydning for hvilken sats som skal betales og ingen innvirkning på antall fribeløp. (Bare egne juridiske personer har selvstendig rett til fribeløp.)

Hvis underenheten(e) i tillegg er regnskapsmessig atskilt fra hovedenheten, og det er knyttet ulike satser til de ulike Typer virksomhet (for eksempel landbruksvirksomhet i sone IVa i kombinasjon med ordinær virksomhet i sone III), vil satsene et foretak betaler på sine lønnskostnader kunne variere både ut fra geografi og Type næring, jf. beskrivelsen under punkt 5.3 og punkt 7.

Spesielt om ambulerende virksomhet

I registreringssammenheng vil såkalt ambulerende bransjer, som transportbransjen og bygge- og anleggsbransjen, ikke regnes for å drive egne virksomheter på de ulike oppdragsstedene, og det foreligger således verken rett eller plikt til å registrere konkrete transporttjenester og byggeprosjekter etc. som egne underenheter. Dette skyldes disse bransjenes generelt mobile karakter. Utgangspunket er da at arbeidsgiveravgiften følger satsen i sonen hvor hovedenheten er registrert. Unntak gjelder dersom slike foretak har opprettet et fast bemannet avdelingskontor e.l. på en annen geografisk beliggenhet, eller det drives virksomhet som faller under en annen næringskode enn virksomheten ved hovedenheten. Da skal denne virksomheten likevel registreres som en underenhet, og satsen for arbeidsgiveravgift på dette registreringsstedet vil gjelde.

I en del tilfeller drives det imidlertid ambulerende virksomhet av en viss stabilitet og varighet innenfor en annen sone enn den sonen hovedenheten er registrert i. Hvor registreringsreglene, på grunn av virksomhetens art, ikke tillater registrering av underenhet i denne andre sonen, bør man for differensieringsformål likevel benytte avgiftssatsen i sonen der arbeidet utføres på lønnskostnadene knyttet til denne delen av virksomheten.

I forslaget til avgiftsvedtakets § 1 bokstav i tredje ledd er det derfor fastsatt at dersom hoveddelen av en arbeidstakers arbeid uføres i en annen sone enn sonen hvor arbeidsgiver er registrert, skal arbeidsgiveravgift på de aktuelle lønnskostnadene svares med den satsen som gjelder på arbeidsstedet. Med andre ord vil man anvende den lavere/høyere satsen i sonen der hoveddelen av arbeidet utføres i stedet for satsen i sonen hvor hovedenheten er registrert. Denne løsningen innebærer at båndet til registreringsreglene brytes for disse tilfellene. Dersom arbeidstakers arbeid utføres i flere ulike soner utenfor sonen for registreringsstedet, og det ikke i noen av enkeltsonene kan fastslås at hoveddelen av arbeidet er utført der, vil det imidlertid være satsen i sonen hvor arbeidsgiver er registrert som skal benyttes (dvs. at man faller tilbake på hovedregelen). Det er altså ikke nok at arbeidet utenfor registreringsstedet til sammen utgjør hoveddelen av arbeidstakers arbeid, dersom kravet ikke er oppfylt innen én annen enkeltsone.

Hva som skal regnes som hoveddelen av arbeidet, vil måtte fastlegges gjennom praksis og eventuelt i forskriften til avgiftsvedtaket. En nærliggende løsning vil være å la vurderingstemaet være om over 50 prosent av arbeidstakerens totalarbeidstid i løpet av det inneværende året har medgått til arbeid i den aktuelle sonen.

Tilpasningsmuligheter

I og med at soneplasseringen heretter vil avhenge av virksomhetens lokalisering og ikke av arbeidstakers bosted, vil oppfordringen til avgiftsplanlegging i noen sammenhenger være større enn tidligere. Finansdepartementet har i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, signalisert at man i samarbeid med skattemyndighetene vil følge nøye med på hvordan avgiftsvedtaket og lokaliseringsreglene fungerer i praksis og eventuelt gjennomføre regelendringer der det er behov for å demme opp for uønsket tilpasning. Dette kan særlig være aktuelt i tilfeller av arbeidsutleie. Et eksempel kan illustrere dette: Dersom et konsern alene eller sammen med andre selskaper registrerer i sone V et foretak som har til formål å leie ut arbeidskraft til konsernets selskaper i andre soner, vil det neppe være i tråd med differensieringsordningens formål om samtlige av dets lønnskostnader ble fritatt for arbeidsgiveravgift utelukkende pga. at arbeidsgiverforetaket er registrert i sone V. I tillegg til fortløpende å vurdere praksis og behovet for regelendringer, vil skattemyndighetene i de konkrete tilfeller kunne benytte den alminnelige skatterettslige gjennomskjæringsnormen for å unngå illojal tilpasning med sikte på å redusere satsen for arbeidsgiveravgift. Hvorvidt det er aktuelt med gjennomskjæring, må bero på en konkret vurdering. Men dersom formålet med konstruksjonen er å unngå arbeidsgiveravgift, vil en gjennomskjæring være nærliggende.

7 Unntak for spesifikke næringer - skip og stål

Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift vil bli mer næringsnøytral fra 1. januar 2007, siden adgangen til å gi driftsstøtte nå er hjemlet i selve EØS-regelverket. Det vil da være langt færre sektorer enn tidligere som er avskåret fra å beregne avgift med generelt redusert sats.

At bestemte næringer etter ESAs avgjørelse i 1999 ikke lenger fikk anvende de generelt differensierte satsene, skyldtes en fleksibel tolkning av artikkel 61 og tilhørende regelverk. Dette gjaldt såkalt stedbundne næringer, dvs. foretak uten alternativ beliggenhet (for eksempel olje- og gassproduksjon), sektorer omfattet av egne EU/EØS-sektorregler (for eksempel skipsbygging og produksjon av visse stålprodukter) og enkelte tjenesteytende næringer som av ESA ble ansett spesielt konkurranseutsatte (for eksempel transport og telekommunikasjon). Slike foretak fikk imidlertid, med unntak av transportsektoren, beholde lav sats innenfor en fribeløpsordning etter reglene om bagatellmessig støtte.

De nye regionalretningslinjene tillater i hovedsak at disse sektorene får driftsstøtte. De vil derfor omfattes av de ordinære regler i avgiftsvedtaket og kan svare arbeidsgiveravgift med generell, redusert sats på linje med øvrige typer virksomhet. Unntak gjelder for bygging og reparasjon av skip og for produksjon av enkelte stålprodukter. Disse sektorene kan ikke motta regional driftsstøtte og skal derfor svare arbeidsgiveravgift med generell sats på 14,1 prosent, uansett i hvilken sone virksomheten ligger, jf. forslag til nytt avgiftsvedtak § 1 bokstav j. De kan imidlertid fortsatt beregne differensiert avgift innenfor fribeløpet.

Opprinnelig unntok utkastet til Kommisjonens regionalretningslinjer også tjenester innen den finansielle sektor, og dessuten visse rådgivende tjenester som juridisk rådgivning, revisjon og regnskapstjenester, bedriftsøkonomiske tjenester, markedsføringsvirksomhet, arkitekttjenester, konsulentvirksomhet med mer. Etter innspill fra Norge ble imidlertid disse unntakene fjernet i Kommisjonens endelige dokument hva angår generelle støtteordninger til å dekke arbeidskraft- eller transportkostnader. Resultatet ble således at også denne Typen virksomhet kunne motta støtte i form av differensiert arbeidsgiveravgift. Det var en stund uvisst om transportsektoren kunne inkluderes i regionale driftsstøtteordninger, men Kommisjonen/ESA godtok etter hvert at også denne sektoren kunne motta regional driftsstøtte. (Nb: Dette må ikke forveksles med transportsektorens manglende adgang til å motta bagatellmessig støtte i sone Ia.)

For bygging og reparasjon av skip er bakgrunnen for unntaket fra generell differensiering at det foreligger et eget sektorregelverk som går foran regionalstøtteregelverket og som ikke åpner for driftsstøtte. Dette gjelder foretak som driver reparasjon og bygging av skip over 100 bt og ombygging av skip over 1000 bt. Foretak som kun driver reparasjon/bygging/ombygging av skip under disse størrelsesbegrensningene, kan beregne avgift med differensierte satser på normal måte. Foretak som driver bygging, ombygging og reparasjon av fiskebåter, vil ikke omfattes av unntaket og vil kunne beregne avgift med generelt reduserte satser, uansett størrelse.

Formelt sett utløper det gjeldende sektorregelverket for bygging og reparasjon av skip 31. desember 2006, men Kommisjonen har foreslått å forlenge regelverket frem til juli 2008. Dersom Kommisjonen vedtar endringer som åpner for driftsstøtte for skipsbyggingssektoren, vil det eventuelt kunne foretas tilsvarende endringer i avgiftsvedtaket.

Sektorregelverket for stål er opphevet. Kommisjonens og ESAs nye retningslinjer for regionalstøtte viderefører imidlertid en restriktiv regulering av støtte til denne næringen. Ifølge retningslinjene kan foretak som driver produksjon av de relevante stålproduktene* Dvs. stålprodukter opplistet i Annex I til kapittel 25B om regionalstøtte i ESAs retningslinjer for statsstøtte, http://www.eftasurv.int/fieldsofwork/fieldstateaid/saguidelines.pdf ikke motta noen form for regionalstøtte, og da heller ikke i form av differensiert arbeidsgiveravgift.

Disse to sektorene, som altså fortsatt skal være unntatt fra den generelle ordningen, omtales her som «spesifikke næringer». De spesifikke næringene vil kunne beregne avgift med redusert sats inntil fordelen når fribeløpet. Fribeløpsordningen er generelt beskrevet ovenfor i punkt 5.1 under omtalen av situasjonen i sone Ia. I sone Ia vil det for øvrig ikke spille noen rolle om foretaket driver virksomhet innen en spesifikk næring eller innen en ordinær næring, siden reduserte satser uansett bare kan brukes innenfor reglene om fribeløp (ingen generelt reduserte satser utenfor fiskeri- og landbruksnæringen). I sone IVa betaler spesifikke næringer redusert sats med 7,9 prosent avgift innenfor fribeløpet.

For å avgjøre om et foretak driver virksomhet innen en spesifikk næring, gjelder det samme utgangspunkt som er beskrevet i forhold til transport og fiskeri/landbruk: Det avgjørende er hvilken virksomhet foretaket faktisk driver og ikke nødvendigvis hvilken kode foretaket er registrert under. Dersom et foretak i realiteten driver virksomhet som faller inn under en spesifikk næring, er det uten betydning at foretaket enten feilaktig eller på grunn av blandet virksomhet er registrert under en annen kode.

I de tilfellene et foretak driver virksomhet både innenfor en spesifikk næring og virksomhet innenfor en ordinær næring (blandet virksomhet), er hovedregelen at de strengeste reglene må følges for hele foretakets virksomhet, dvs. at høyeste sats skal gjelde etter at eventuelt fribeløp er oppbrukt. Dette skyldes forholdet til EØS-avtalens statsstøtteregler, hvor vurderingstemaet er foretaket, dvs. den juridiske enheten. Dersom foretaket har et klart regnskapsmessig skille mellom de to virksomheter, kan imidlertid redusert sats anvendes på lønnskostnader knyttet til den ordinære næringen, mens høyeste sats anvendes for lønnskostnadene knyttet til den spesifikke næringen (etter beregning av fribeløp), jf. forslag til nytt avgiftsvedtak § 1 bokstav j fjerde ledd. Dette er det samme prinsippet som gjelder i de tilfeller landbruks-/fiskerivirksomhet er kombinert med annen type virksomhet (omtalt under punkt 5.3 ovenfor). Kravet til regnskapsmessig skille har sin bakgrunn i at det skal være mulig å kontrollere hvor stor del av foretakets lønnskostnader som knytter seg til de ulike typer virksomheter, slik at ulovlig støtte i form av redusert sats ikke ytes til foretakets virksomhet innenfor en spesifikk næring.

I sone Ia vil det ikke ha noen betydning om man har regnskapsmessig skille mellom ordinær og «spesifikk» virksomhet, siden man uansett næring (hvis man ser bort fra landbruk og fiskeri) bare kan svare avgift med redusert sats innenfor fribeløpet, jf. ovenfor. Og fribeløpet kan som nevnt bare beregnes én gang innen samme foretak. Hvis man i sone Ia driver både landbruk-/fiskerivirksomhet og bygging av skip/produksjon av stål, og kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt, vil man imidlertid kunne svare 10,6 prosent avgift på samtlige lønnskostnader knyttet til landbruket/fiskeriet og 14,1 prosent på lønnskostnadene knyttet til skipsbyggingen/stålproduksjonen (etter at fribeløpet med beregning av 10,6-prosentsats er oppbrukt). Ved samme kombinasjon i sone IVa, vil det svares 5,1 prosent for lønnskostnadene knyttet til fiskeri-/landbruksvirksomheten, 7,9 prosent for lønnskostnadene i skips-/stålvirksomheten innenfor fribeløpet og 14,1 prosent for lønnskostnadene i skips-/stålvirksomheten utover fribeløpet.

Det vises ellers til det som er sagt under den generelle beskrivelsen av fribeløpsordningen i punkt 5.1 i denne artikkelen, samt under punkt 1.4 i artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 6 for 2005. I sistnevnte artikkel er det også tatt opp en del problemstillinger vedrørende utleie av arbeidskraft, som også vil ha relevans ved innføring av nytt system.

8 Offentlig virksomhet

Etter 2006-ordningen skal statsforvaltningen og helseforetak som omfattes av helseforetaksloven, i sonene I-IV beregne arbeidsgiveravgift med en sats på 14,1 prosent uansett hvor den ansatte er bosatt. Er den ansatte bosatt i sone V, skal satsen være 0 prosent også for statsforvaltningen og helseforetakene.

I forslag til nytt avgiftsvedtak omfattes statlige virksomheter og helseforetakene av den generelle ordningen for regionalt differensiert arbeidsgiveravgift. Dette innebærer et lavere avgiftsnivå for mange statlige virksomheter. Fribeløpsordningen i sone Ia vil imidlertid ikke gjelde statsforvaltningen og helseforetakene. Statsforetakene, statlige heleide aksjeforetak og statlige stiftelser vil imidlertid være omfattet av fribeløpsordningen.

Kommunene er omfattet av de alminnelige reglene om differensiering, herunder fribeløpsordningen i sone Ia. Den enkelte kommune anses som den juridiske enhet i forhold til beregning av fribeløpet. Dette innebærer at hver kommune i sone Ia i utgangspunktet bare har ett fribeløp til disposisjon før høy sats skal anvendes. Enkelte interkommunale samarbeid etter kommuneloven § 27 kan tildeles egne organisasjonsnumre. Dette betyr imidlertid ikke at selvstendig rett til fribeløp oppstår. Det avgjørende må være om samarbeidene kan anses som egne juridiske enheter og ikke bare som underenheter for de aktuelle kommuner. Normalt vil de ikke utgjøre egne juridiske enheter. Kommunale og fylkeskommunale foretak i sone Ia er heller ikke berettiget til selvstendige fribeløp, selv om de etter kommuneloven § 62 første ledd skal registreres i Foretaksregisteret. Foretakene er ikke egne juridiske personer og kan ikke selv ha rettigheter og plikter overfor tredjeparter. Disse må derfor anses som en del av kommunen eller fylkeskommunen. Redusert fordel av differensiering i forhold til ordningen fra før 2004 kompenseres gjennom økte rammeoverføringer til de aktuelle kommunene.

Også for offentlig virksomhet (statlig og kommunal) følger soneplasseringen av hvor virksomheten, eventuelt undervirksomheten, er registrert i henhold til Enhetsregisterloven med tilhørende forskrift. Dersom for eksempel en fylkeskommune har registrert virksomhet i ulike avgiftssoner, skal det beregnes arbeidsgiveravgift med ulike satser alt ettersom i hvilken sone virksomhetene er registrert.

9 Arbeidstakere som er fylt 62 år - egne satser

Under 2006-ordningen ligger satsen for arbeidstakere som har fylt 62 år gjennomgående fire prosentpoeng lavere enn for yngre arbeidstakere i samme næring/geografiske område (men slik at satsen selvsagt aldri kan komme under 0). Satsreduksjonen for 62-åringer er generell, ved at den er like stor i alle soner og sektorer og rammes derfor ikke av statsstøttereglene. Som ledd i gjennomgangen av virkemidlene i IA-avtalen (Avtalen om et inkluderende arbeidsliv) har regjeringen foreslått å øke arbeidsgiveravgiftssatsen for arbeidstakere over 62 år med ett prosentpoeng fra 2007. Dette betyr at satsforskjellen i forhold til yngre arbeidstakere fra 2007 vil bli tre prosentpoeng, jf. forslag til nytt avgiftsvedtak § 1 bokstav n. Det økte provenyet skal benyttes til å forsterke virkemidlene for å få eldre arbeidstakere til å være lenger i yrkeslivet gjennom tiltak på utgiftssiden.

10 Oppsummering

Det er et gjennomgående mer distriktsvennlig og enklere system for differensiert arbeidsgiveravgift som vil få virkning fra 1. januar 2007. Distriktene vil samlet få tilbake 90 prosent av den avgiftsfordelen som lå i ordningen før 2004. Behovet for bruk av bagatellmessig støtte er dermed vesentlig redusert (anvendes kun i sone Ia og for stålproduksjon og skipsverft i andre soner). Fiskeri- og landbruksunntaket får bare relevans i sonene Ia og IVa. Videre vil 0-satsen i sone V følge det samme hjemmelsgrunnlag som de andre sonene og være uten konkret tidsbegrensning. Endelig er de kompliserende overgangssatsene nå borte. At lokaliseringskriteriet vil baseres på virksomhetens plassering og ikke på arbeidstakers bosted, skaper imidlertid noen nye utfordringer. Hvor store disse utfordringene blir, vil vise seg tydeligere etter at de nye reglene har trådt i kraft og har fått virke en stund i praksis.