Renteswapavtalene

En renteswapavtale benyttes for å oppnå et skifte i rentebetingelser uten å gå veien om full refinansiering. Normalt vil den gå ut på at to parter bytter rentebetingelser ved at man jevnlig utveksler («swapper») kontantytelser basert på forskjellige referansestørrelser; en knyttet til fast rente og en annen knyttet til flytende rente. Avtalen innebærer ingen forpliktelse til å yte eller låne «hovedstolen».

Den aktuelle skattyter var en bank som hadde inngått en rekke renteswapavtaler. Både banken og SFS var enige om at realisasjonsprinsippet (som tidligere var lovfestet i skatteloven § 14-4 femte ledd), var styrende for den skattemessige tidfestingen. Partene var imidlertid uenige om hvilken behandling realisasjonsprinsippet innebar.

Realisasjonsprinsippet i § 14-2 første ledd annet punktum lyder som følger:

«Fordeler som innvinnes ved overføring fra andre, tas til inntekt når skattyteren får en ubetinget rett til ytelsen.»

En slik ubetinget rett vil normalt oppstå når den ene parten har prestert sin ytelse. Spesielt for renteswapavtaler er at det kun skal utveksles penger i forhold til en nominell, og ikke en reell, hovedstol.

Banken hadde tidfestet kontantytelsene på samme måte som renter, dvs. i form av en løpende dag-for-dag periodisering. Begrunnelsen for dette var dels at betalingene i et finansielt perspektiv måtte anses som betaling av rente. Videre var det anført at det ved innledningen til hver renteperiode var kjent hvilket beløp partene ville komme til å utveksle i løpet av renteperioden (den flytende renten ble fastsatt ved innledningen til hver periode). Betalingsforpliktelsene burde derfor etter bankens mening anses å være ubetingede slik at de kunne periodiseres løpende.

SFS var ikke enig i bankens syn. Etter kontorets oppfatning innebar realisasjonsprinsippet at det ikke kunne foretas noen tidfesting før en av partene hadde prestert en ytelse, noe som i denne sammenheng ville si en betaling. I og med at det ikke var ytet noen hovedstol, kunne ikke forpliktelsene periodiseres løpende på samme måte som renter.

Saken ble forelagt ligningsnemnda, og deretter overligningsnemnda, som begge sa seg enig i fravikelsen. Nemndene la til grunn at swapavtalene ble delrealisert ved utvekslingen av ytelsene mellom partene. Noe avkastningssynspunkt ble ikke ansett anvendelig.

Hvor ytelsene skal utveksles på samme tidspunkt, vil den ene partens ytelse dermed innebære at han får en ubetinget rett til motytelsen, og omvendt. I praksis vil det innebære at begge ytelsene tidfestes på utvekslingstidspunktet.

Banken hadde imidlertid opplyst at den mest vanlige renteswapavtalen var bytte av fast rente med seks måneders utveksling mot flytende rente med tre måneders utveksling. For disse tilfellene tolket de to nemndene realisasjonsprinsippet noe ulikt. Ligningsnemnda la til grunn at betalingen til den som skal betale etter tre måneder (det «korte beinet»), ikke kunne anses å innebære noen oppofrelse før betalingen fra den part som skal yte etter seks måneder (det «lange beinet») skulle gjøres opp, og at tidfestingen derfor skulle finne sted hver sjette måned.

Overligningsnemnda slo derimot fast at det forelå en ubetinget rett til en forholdsmessig del av motytelsen for den som skal betale etter tre måneder (det «korte beinet»), når dennes betaling finner sted. Denne delen av motytelsen vil da være tidfestet, selv om den forfaller først tre måneder senere. For den part som skal yte etter seks måneder («det lange beinet»), vil derimot intet være tidfestet før han presterer sin ytelse, og det gjaldt også den betalingen han mottok etter tre måneder.

Overligningsnemnda var enig med ligningsnemnda i at det ikke spilte noen rolle at det var klart hvilke beløp som skulle utveksles ved neste oppgjør.

Saken ble brakt inn for Oslo tingrett som i dom av 26. juni 2006 ga staten medhold. Retten sa seg enig med staten i at betalingsstrømmene i henhold til en renteswapavtale er utenfor begrepet kapitalavkastning, og at hver betaling må anses som en delrealisasjon. Under rettsforhandlingene hadde banken blant annet anført at et kontraktsforhold som utelukkende består i utveksling av pengeytelser ikke kan følge realisasjonsprinsippet på samme måte som for andre gjensidig bebyrdende kontrakter. Retten var uenig i dette, og la til grunn at forarbeidenes anvisning på anvendelsen av realisasjonsprinsippet måtte benyttes også for denne type kontrakter.

Valutaswapavtalene

Ved finansiering av utlånsvirksomhet hadde banken benyttet opptak av lån i USD som ble vekslet om i NOK ved bruk av valutaswapavtaler. Valutaswapavtalen innebar at USD ble byttet mot NOK (spotdel). Samtidig ble det inngått en avtale om at banken på et fremtidig tidspunkt var forpliktet til å kjøpe tilbake samme beløp i USD til en bestemt kurs (termindel).

Saken dreiet seg dels om agio knyttet til innlån kunne beskattes integrert med valutaswapavtalene, og dels om tidfesting av de ulike elementene i en valutaswapavtale. Under rettsforhandlingene sluttet begge parter seg til overligningsnemndas bemerkninger om at agiogevinsten som oppstod ved årsskiftet var knyttet til innlånet, og ikke til spottransaksjonen i valutaswapavtalen (som banken hadde gjort gjeldende under ligningen). Uenigheten bestod etter dette i om spotdelen og termindelen i en valutaswapavtale skal beskattes separat eller integrert.

Overligningsnemnda hadde lagt til grunn at en valutaswapavtale skal klassifiseres som et selvstendig formuesobjekt, og beskattes separat, dvs. atskilt fra valutaen som er det underliggende objekt. Retten sa seg enig med staten i at spotdelen og termindelen i en swapavtale skal beskattes separat, og fant etter dette at overligningsnemndas avgjørelse ikke inneholdt noen feil slik motparten hadde påberopt.

Det er verdt å merke seg at banken ikke hadde påberopt skattemessig sikring fordi det ut fra det opplyste forelå såkalt makrosikring, som ikke kunne betraktes som sikring, verken i regnskapsmessig eller skattemessig forstand.

Dommen fra Oslo tingrett er påanket. I dommen er det gitt uttrykk for at selv om lovtolkingen kan gi urimelige utslag, så er selve tolkingen klar nok, slik at det fremstår som en lovgiveroppgave å eventuelt endre loven. I innstilling fra finanskomiteen om skatte- og avgiftsopplegget for 2006 (Inst. O. nr. 1 (2005-2006)) er det gitt uttrykk for at vurdering av innføring av en skattemessig særregel for banker og finansieringsforetak vil kreve nærmere utredning.