Litauen

Litauen innførte merverdiavgift i mai 1994. Tilpasningsprosessen til EU startet en del år før tiltredelsen. Dette innebar bl.a. at Litauen fra juli 2002 innførte generell merverdiavgift på tjenester, det vil si ett år etter at vi gjorde det samme her i Norge. På tiltredelsestidspunktet trådte ytterligere endringer i kraft, men også etter dette tidspunkt har det blitt gjort en rekke lovendringer for å tilpasse landets avgiftslovgivning til EUs system, herunder Sjette Avgiftsdirektiv. På tross av de foretatte endringene, er det fortsatt avvik mellom litauiske regler og EU.

Et av de viktigste avvikene er lokale myndigheters rett til å justere avgiftsgrunnlaget dersom det enten er satt kunstig høyt eller kunstig lavt. Lituaen har søkt kommisjonen om tillatelse til å fortsette denne praksisen både ved lokal omsetning og i de såkalte intra-Community transaksjonene (omsetning mellom EU-land). Det gjelder ikke bare i de situasjoner hvor det er et interessefellesskap mellom kjøper og selger (for eksempel innen et konsern) og hvor kjøper ikke har fradragsrett, hvilket er situasjoner hvor også norske avgiftsmyndigheter har hjemmel til å foreta en fastsettelse av avgiftsgrunnlaget til alminnelig omsetningsverdi. Også i tilfeller hvor myndighetene av en eller annen grunn finner at verdien avviker fra markedspris, ønsker litauiske myndigheter å ha en generell adgang til å gå inn og justere prisen. Det siste vil representere en klart videre adgang enn det som foreligger innen EUs system i dag.

Andre avvik finner man bl.a. innenfor Sjette Direktivs valgmuligheter. I Litauen er det for eksempel ikke åpnet for fellesregistrering. Muligheten til å få tilbake utgående avgift knyttet til tap på krav foreligger så langt ikke.

Ved intra-Community-transaksjonene er det primært formalkravene som virker tyngende for de næringsdrivende. Som i de fleste nye medlemsstater krever myndighetene at selger har mottatt transportdokumenter for eksempel CMR i retur fra kjøper og at kjøper på dokumentet har bekreftet mottak av varene og signert dokumentet. Mangler dokumentasjonen, vil den litauiske selger være forpliktet til å oppkreve lokal avgift selv om varen er solgt til en kunde i et annet EU-land.

En norsk aktør vil kanskje ha størst problemer med uklarheter i regelverket knyttet til fast driftssted, herunder eventuelle registreringsforpliktelser lokalt. Det er også fortsatt uklarheter knyttet til fortolkningen av en del leveringsstedsregler knyttet til tjenester, for eksempel administrative tjenester, call-senter-tjenester etc.