OECD og merverdiavgift
Når det gjelder inntekts- og formuesskatt, forstod man tidlig at internasjonalt samarbeid er nødvendig for å søke løsninger på problemer som bl.a. dobbelbeskatning. Det finnes imidlertid ingen felles modell for bilaterale avtaler som dekker merverdiavgift.
De første bilaterale skatteavtaler ble inngått allerede på slutten av 1800-tallet og et halvt århundre har passert siden «OECD Model Tax Convention on Income and on Capital» (MTC) ble til. Første avsnitts annet punktum i innledningen til MTC lyder: «[Double taxation’s] harmful effects on the exchange of goods and services and movement of capital, technology and persons are so well known that it is scarcely necessary to stress the importance of removing the obstacles that double taxation presents to the development of economic relations between countries».
Det meget omfattende og ressurskrevende arbeidet på dette området synes å ha sin bakgrunn i et ønske om å redusere problemene gjennom «...harmonising tax conventions in accordance with uniform principles, definitions, rules, and methods and agreement on a common interpretation». * Se innledning til MTC paragraf 5 (min utheving).
OECD som påvirker av norsk merverdiavgiftsregelverk
Norge er ett av 30 OECD-land. En observasjon er at 29 av OECDs land har et merverdiavgiftssystem som ligner på vårt norske.* USA er det eneste OECD-land som ikke har valgt merverdiavgift som generell forbruksbeskatningssystem. OECD er imidlertid i svært liten grad en organisasjon som vedtar regler som er bindende for medlemslandene. I stedet kan OECD beskrives som et forum som søker å oppnå løsninger ved «peer pressure». Organisasjonen publiserer en rekke ulike ikke-bindende rapporter og produkter som landene anser er gode og hvor de velger å følge anbefalingene.
På verdensbasis foreligger i dag om lag 4000 skatteavtaler. Det antas at om lag 2500 av disse i stor grad bygger på OECDs modellavtale. De norske skatteavtalene bygger i stor grad på OECDs modellavtale. På området «norsk internasjonal skatterett» er det klart at OECD har hatt meget stor påvirkning og betydning.
Når det gjelder avgift, har ikke OECD hatt samme rolle og påvirkning. På avgiftsområdet foreligger i øyeblikket kun OECD-produktene «prinsipper» og «guidance» omkring e-commerce (som imidlertid har videre anvendelse enn kun innenfor området e-commerce)* Se Consumption Tax Guidance, OECD 2003.. Disse prinsippene og retningslinjene er imidlertid ikke implementert i norsk rett. En observasjon i denne sammenheng er for eksempel at levering av innholdstjenester fra utlandet til norske privatpersoner fortsatt kan skje uten avgift (noe som ikke er i tråd med OECDs prinsipper og retningslinjer). Når det gjelder omsetning mellom næringsdrivende, har imidlertid prinsippene og retningslinjene hatt stor betydning ved utformingen av deler av det norske merverdiavgiftsregelverket. Det norske regelverket omkring import og eksport av tjenester, hvor begrepet «fjernleverbare tjenester» er sentralt, er ett eksempel på at norske myndigheter har benyttet OECD-terminologi og tenkning ved utformingen av norsk regelverk.
Norske myndigheter avventer også ofte regelendringer på avgiftsområdet til OECD har gitt uttrykk for sine synspunkter/funnet løsninger på området. Dette er klart uttrykt i forarbeider til ulike lovendringer og merknader til enkelte forskrifter. Den nylige endringen på telekommunikasjonsområdet om at teletjenester forbrukt i utlandet skal avgiftsbelegges i Norge er imidlertid et eksempel på det motsatte. Her har Finansdepartementet ved forskriftsendring med virkning fra 1. januar 2006 endret reglene tilsynelatende i strid med hva Norge ga sin tilslutning til i OECDs Committee of Fiscal Affairs i februar samme år. Dette kan kanskje oppfattes som besynderlig.
