Økt fokus på økonomisk kriminalitet
42 % av norske virksomheter har vært utsatt for økonomisk kriminalitet de siste to årene. Det er en økning på 91 % fra undersøkelsen i 2003 og på 22 % fra undersøkelsen i 2001. Deler av økningen skyldes økt oppmerksomhet på økonomisk kriminalitet. Dette ifølge Global Economic Crime Survey 2005. Undersøkelsen er blitt til gjennom et unikt samarbeid mellom forskere ved Martin Luther Universitetet i Tyskland og representanter fra PricewaterhouseCoopers’ globale granskingstjeneste. Resultatene gir en grundig innsikt i omfang og følger av økonomisk kriminalitet, herunder:
Aktuelle former for økonomisk kriminalitet
Kostnadene og følgende, f.eks. tap av omdømme, ved økonomisk kriminalitet
Hvordan økonomisk kriminalitet avdekkes og forebygges
Hvem som begår økonomisk kriminalitet
Undersøkelsen har omfattet disse typer økonomisk kriminalitet:
Resultater for Norge
42 % av norske virksomheter har vært utsatt for økonomisk kriminalitet de siste to årene. Dette er likt med gjennomsnittet i Vest-Europa og bare tre prosentpoeng under gjennomsnittet for hele undersøkelsen. Resultatet er en økning på 91 % fra undersøkelsen i 2003 og på 22 % fra undersøkelsen i 2001. Deler av enkeltresultatene gir grunn til oppmerksomhet, ikke minst utviklingen når det gjelder tap og andre følger av økonomisk kriminalitet. Fortsatt er underslag og økonomisk utroskap de typer av økonomisk kriminalitet som norske virksomheter hyppigst blir utsatt for, selv om det her er en nedgang på 29 % fra undersøkelsen i 2003. Det er en markert økning i forhold til 2003 for typene regnskapsmanipulering og hvitvasking. Vi registrerer også en økning når det gjelder korrupsjon og produktkopiering/industrispionasje/dokumentfalsk. I gjennomsnitt har virksomhetene vært utsatt for syv hendelser de siste to årene.
Hva koster økonomisk kriminalitet i Norge?
I gjennomsnitt oppgir norske virksomheter å ha tapt 4,4 millioner kroner.
Tap som følge av bedrageri er i gjennomsnitt 6,3 millioner kroner, underslag/økonomisk utroskap 1,6 millioner kroner og produktkopiering/ industrispionasje/dokumentfalsk 5 millioner kroner. Det er bemerkelsesverdig at norske virksomheter oppgir store enkelttap. 20 % av virksomhetene oppgir tap i den øverste del av tapsrangeringen i undersøkelsen; tap mellom 6,5 og 65 millioner kroner. Dette er vesentlig over gjennomsnittet både for Vest-Europa og globalt. 40 % av virksomhetene rapporterer tap mellom 350.000 og 1,6 millioner kroner. Økonomisk kriminalitet utgjør ikke bare en økonomisk risiko. Norske virksomheter rapporterer belastning på omdømme, merkevarenavn og ansattes motivasjon. Høyest utslag her gjelder for korrupsjon og regnskapsmanipulering.
Årsaker til økonomisk kriminalitet i Norge
Svarene fra norske virksomheter samsvarer med resultatene internasjonalt. Følgende årsaker oppgis:
Manglende forståelse for at handlingen er gal eller ulovlig
Kostbar livsstil
Fornektelse av økonomiske konsekvenser ved handlingen
Samarbeid med eksterne
Overstyring fra ledelsen
Utilstrekkelig internkontroll
Hvem begår økonomisk kriminalitet i Norge?
Virksomhetene oppgir at det er egne ansatte som står bak de fleste alvorlige hendelser, nærmere bestemt i 71 % av tilfellene. Handlinger utført av kunder eller leverandører utgjør til sammenligning en mindre andel, henholdsvis 12 og 6 %. Alvorlig økonomisk kriminalitet begås i større grad av ledere. Også her følger Norge trenden internasjonalt.
Gransking og reaksjoner
Av de virksomheter som rapporterer å ha vært utsatt for alvorlig økonomisk kriminalitet, har 76 % iverksatt intern gransking, 65 % informert styret og 62 % kontaktet politi/påtalemyndighet. I halvparten av de alvorlige tilfellene medfører hendelsene strafferettslig oppfølgning og i like mange tilfeller blir det gjennomført arbeidsrettslig reaksjon (oppsigelse/avskjed).
Fremtidig risiko
Vi anbefaler at norske virksomheter setter tiltak mot økonomisk kriminalitet på dagsorden med fokus på:
Identifisering av risikoene knyttet til ulike former for økonomisk kriminalitet basert på en grundig risikoanalyse
Proaktiv overvåkning og kontroll av risikoområder
Utvikling av årvåkne medarbeidere og system for varsling («whistle-blowing»)
Klar kommunikasjon fra ledelsen i forhold til holdning til økonomisk kriminalitet og ikke minst tydeliggjøring av etisk standard
Være forberedt på hendelser gjennom en beredskap for økonomisk kriminalitet, med plan for gransking og policy for reaksjoner
