Software, spesialtilpasning, installasjon og opplæring
I Levob-saken tar EU-domstolen stilling til tre spørsmål: Om en kontrakt med forskjellige elementer skal behandles som en total-leveranse eller separate ytelser. Om den aktuelle ytelsen er å anse som en vare eller en tjeneste - og hvilke leveringsstedsregler som kommer til anvendelse. Dommen gjelder en softwareleveranse, men prinsippene vil også måtte kunne legges til grunn når det gjelder andre typer vare- og tjenesteleveranser.
Bakgrunnen er som følger: Levob er et nederlandsk forsikringsselskap. I 1997 kjøpte Levob programvare fra den amerikanske leverandøren FDP. Den aktuelle programvaren var utviklet av FDP og markedsført overfor amerikanske forsikringsselskaper. Levob betalte $713 000 for en bruksrett til programvaren. Ansatte i Levob mottok programvaren på et fysisk medium i USA og importerte den til Nederland.
Det var avtalt en rekke tilpasninger av programvaren. For det første måtte det gjennomføres en oversettelse til nederlandsk og for det andre måtte det gjennomføres tilpasninger til nederlandske forhold generelt. Kontrakten partene imellom inkluderte følgelig også de nevnte tilpasningsarbeidene på rundt $900 000. I tillegg omfattet kontrakten installasjonsarbeider og opplæring på til sammen $7 500 000. Tjenestene ble levert i perioden 1997-1999.
Domstolen har tatt stilling til følgende spørsmål
For det første måtte domstolen vurdere om det her var tale om to isolerte leveranser; det vil si programvaren som leveranse nummer en og de etterfølgende tjenestene som leveranse nummer to. Med en slik oppstilling ville det kun være den etterfølgende tjenesteleveransen som skulle avgiftsrapporteres retroaktivt. Med utgangspunkt i ovennevnte faktum uttaler domstolen at vurderingen primært må sees i lys av de forhold som forelå på det tidspunkt avtalen ble inngått. I den sammenheng uttaler domstolen at det vil være unaturlig å gjennomføre en splitt i leveransen. Domstolen understreker at prismessig identifikasjon av separate ytelser i en kontrakt, ikke kan tillegges avgjørende vekt i en situasjon som denne. Domstolen konkluderer følgelig med at det her er tale om en samlet leveranse.
Det neste spørsmålet domstolen følgelig tok stilling til, var om denne ene leveransen var å anse som en vare- eller en tjenesteleveranse. De vurderingstemaer domstolen her særlig tillegger vekt er for det første hva den dominerende delen av ytelsen må anses å være, for det andre hvilken avgjørende betydning tilpasningsarbeidene hadde for Levob, for det tredje tilpasningsarbeidenes forholdsmessige kostnadsandel av hele kontrakten og sist, tjenesteleveransens varighet. Domstolen konkluderer med at hele kontrakten må anses som en tjenesteleveranse, ettersom de gjennomførte tilpasningsarbeidene var av avgjørende betydning for leveransen. Uten de gjennomførte tilpasningene ville programvaren være tilnærmet ubrukelig for Levob og leveransen ville ikke være i tråd med de spesifikke krav og ønsker som Levob hadde stilt ved kontraktsinngåelsen.
Det tredje spørsmålet domstolen tok stilling til er, når levering må anses å finne sted. I hht. sjette avgiftsdirektiv er det flere alternativer. Domstolen faller ned på at dette ikke kan anses som en data(behandlings)tjeneste, men som en tjeneste utført av ingeniører eller tilsvarende. Det innebærer at tjenesten anses å falle inn under Artikkel 9(2)(e). Resultatet for Levob er at selskapet må betale avgift på hele kontraktsverdien, også verdien av programvaren. Det skal understrekes at dommens resultat ikke har noen konsekvenser - hva gjelder merverdiavgift - for leverandøren FDP.
.gif)
.gif)