NRS 6 pensjonskostnader
Oppdatert NRS 6 er tilpasset reguleringen av pensjonsytelser i IAS 19, innenfor de rammer regnskapsloven setter. Standarden trer i kraft for regnskapsår som starter 1. januar 2006 eller senere. Tidligere anvendelse tillates.
NRS 6 pensjonskostnader ble utgitt i 1994 og sist revidert i 1995. I 2000 ble standarden en endelig standard, og den har ikke vært oppdatert de siste 10 år. Dette er delvis avbøtet ved at Regnskapsstiftelsen i 2001 utgav et diskusjonsnotat som omhandlet de viktigste problemstillingene knyttet til ny lovregulering av pensjonsordninger med skattemessig inntektsfradrag. Diskusjonsnotatet ble oppdatert sist i 2002.
I forbindelse med innføringen av IFRS fra og med 2005 for børsnoterte konsern, ble det behov for å kartlegge hvilke eventuelle konsekvenser IAS 19 Ansatteytelser ville ha for regnskapsføring av norske pensjonsordninger. Regnskapsstiftelsen (NRS) etablerte en arbeidsgruppe for å vurdere dette. Arbeidet resulterte i Veiledning IAS 19 Employee Benefits, som ble utgitt oktober 2004 og oppdatert høsten 2005. Med bakgrunn i dette arbeidet, fant NRS behov for å oppdatere NRS 6. Det var videre et ønske om å fjerne forskjeller mellom IAS 19 og NRS 6 innenfor de rammer regnskapsloven setter med hensyn til sammenstillingsprinsippet kontra IFRS sitt balansesyn. Ønsket om å fjerne forskjeller har sin bakgrunn ikke bare i praktiske utfordringer for regnskapsavlegger og aktuar med å håndtere forskjeller, men også av hensyn til regnskapsbrukerne. Regnskapsmessig behandling av pensjoner er i utgangspunktet oppfattet som komplisert. Tilstedeværelsen av flere regelsett som gir ulike løsninger vil ikke bidra til bedre forståelse hos regnskapsbrukerne.
NRS 6 er også utvidet ved at prinsipielle forhold omhandlet i diskusjonsnotatet nå er innarbeidet i NRS 6. Diskusjonsnotatet er omgjort til Vedlegg til NRS 6. Vedlegget utfyller NRS 6 ved å angi konkrete løsninger på spesifikke problemstillinger med basis i prinsipper i NRS 6. NRS 6 er imidlertid fortsatt begrenset til regnskapsmessig behandling av pensjonsytelser, eller mer presist, ytelser etter avsluttet arbeidsforhold. Begrepet pensjoner er imidlertid så godt innarbeidet at begrepsbruken ikke er endret.
NRS 6 - endringer av omfang og virkeområde
Standarden er utvidet med omtale av flerforetaksordninger og lovpliktige offentlige ordninger. Disse ordningene var tidligere omtalt i Diskusjonsnotatet. Videre er uføreytelser redefinert fra å være en pensjonsytelse til å være annen ansatteytelse. Denne endringen grunner i IAS 19 hvor det skilles mellom pensjonsytelser og andre ansatteytelser. Andre ansatteytelser med unntak av uføreytelser er ikke omfattet av NRS 6. Regnskapsmessig behandling av andre ansatteytelser utover uføreytelser vil fortsatt løses ut fra regnskapslovens grunnleggende regnskapsprinsipper. IAS 19 kan være en god veiledning i situasjoner hvor praksis i Norge er usikker. NRS 6 er videre utvidet ved at prinsipper for behandling av vesentlig avkorting eller oppgjør av ordning nå er omfattet. Dette var tidligere omhandlet i Diskusjonsnotatet.
Pensjonsløftet
Det reelle innholdet i pensjonsløftet avgjør den regnskapsmessige behandlingen av pensjonsordningen. Standarden inndeler pensjonsløftet i henholdsvis innskuddsplan og ytelsesplan. Pensjonsløftet må vurderes opp mot definisjonene på disse, uavhengig av hvordan planen er organisert. Definisjonene på henholdsvis innskuddsplan og ytelsesplan er endret. Tidligere var innskuddsplan og ytelsesplan selvstendig definert. Ytelsesplan er nå definert til å utgjøre et pensjonsløfte som ikke tilfredsstiller definisjonen på en innskuddsplan. Selv om dette fremstår som en realitetsendring (og en tilpasning til IAS 19), har intensjonen med NRS 6 alltid vært slik. Diskusjonsnotatet la også tidligere en slik fortolkning til grunn. Således utgjør endringen en tydeliggjøring av gjeldende forståelse og praksis.
Definisjonen på en innskuddsplan er videre presisert til at planen må være organisert i en separat juridisk enhet. En slik juridisk enhet må ligge utenfor konsernet. Dette er tilfelle for innskuddsplaner etter lov om innskuddspensjoner. Denne regnskapsmessige avgrensningen kan representere en utfordring for finansieringsforetak som selv er tilbydere av innskuddsordninger. Et slikt foretak kan således ikke opprette en innskuddsplan innenfor eget konsern og behandle planen som innskuddsplan. Dersom en slik organisering velges, vil planen måtte regnes som en ytelsesplan. Definisjonen på en innskuddsplan tilsvarer nå i realiteten definisjonen IAS 19, selv om språkbruken ikke er helt samsvarende.
Uføreplaner
Uføreplaner er skilt ut som en egen ytelse. Bakgrunnen er IAS 19 hvor uføreytelser utgjør annen ansatteytelse og ikke pensjonsytelse. Definisjonen i IAS 19 skyldes trolig at uførehendelser inntreffer i et eksisterende arbeidsforhold, til forskjell fra pensjonsytelse som først kommer til avregning etter en normal avslutning av arbeidsforholdet.
Forsikringsbaserte uføreordninger er enten ytelsesbaserte eller risikobaserte. Risikobasert uføreordning er kjennetegnet med at forsikringsdekningen opphører på det tidspunktet den ansatte slutter eller forsikringsperioden opphører, på samme måte som en vanlig skadeforsikring. For slike rene forsikringsdekninger dekker foretakets årlige premie med endelig virkning risikoen for konstatert uførhet det enkelte år og det foreligger dermed ingen ytterligere forpliktelse for foretaket.
De ytelsesbaserte ordningene er kjennetegnet ved at de ansatte opparbeider seg en fripoliserettighet gradvis gjennom ansettelsesperioden. Fripolisen tar de ansatte med seg ved opphør av arbeidsforholdet. Denne tradisjonelle uføreordningen regnes som opptjeningsbasert og skal periodiseres.
Dersom opptjeningsbaserte uføreytelser er inkludert i en ytelsesbasert pensjonsordning (felles plan), er det internasjonal praksis å behandle slike uføreytelser som en del av pensjonsordningen. For pensjonsplaner hvor uføreytelsen er en integrert del av en ytelsesbasert pensjonsordning, og hvor det er helt eller delvis felles pensjonsmidler, skal uføredelen av den totale pensjonsplanen således regnes som en pensjonsytelse og ikke som en separat uføreytelse. I slike tilfeller følger behandlingen av eventuelle estimatavvik og planendringer av prinsippene for pensjonsytelser.
Dersom pensjonsmidlene knyttet til pensjonsytelse og opptjeningsbasert uføreytelse er atskilte eller enkelt kan skilles ut, anses det ikke å foreligge en felles plan. Innregning av uføreytelser må i slike tilfeller skje som en langsiktig ansatteytelse. Det må da foretas en aktuarberegning av uføreytelsen og denne må klassifiseres og regnskapsføres som andre langsiktige ansatteytelser. Eventuelle virkninger av estimatavvik og planendringer for uføreytelsen innregnes i resultatregnskapet når disse oppstår. Måling av forpliktelsen skal reflektere sannsynligheten for at uførhet inntreffer og lengden på uføreperioden.
Flerforetaksplaner og lovpliktige offentlige ordninger.
Flerforetaksplaner var tidligere omhandlet i Diskusjonsnotatet. Omtalen av slike planer i Diskusjonsnotatet tilsvarte IAS 19. Reguleringen av flerforetaksplaner i NRS 6 tilsvarer også IAS 19, slik at utvidelsen av NRS 6 ikke innebærer annen endring enn at regulering i en regnskapsstandard medfører strengere krav til etterlevelse enn omtale i et Diskusjonsnotat.
Lovpliktige offentlige ordninger er nå regulert i NRS 6. Det kan stilles spørsmål ved om en i Norge reelt sett har ordninger som tilfredsstiller definisjonen. Muligens vil Folketrygden kunne anses som en slik ordning. I utlandet foreligger det imidlertid flere planer som faller inn under definisjonen. Det er derfor fornuftig at NRS 6 også omhandler slike ordninger.
