1.1 Bosted etter skatteavtalen mellom Norge og Sveits

Skattyter arbeidet i Sveits for et norskeid datterselskap i perioden september 2001 til midten av april 2003. Skattyter disponerte ikke bolig i Norge. I Sveits bodde skattyter i to forskjellige leiligheter. Skattyter la frem bekreftelse på at sveitsiske skattemyndigheter anså han som bosatt i Sveits etter skatteavtalen artikkel 4.

Skattyter ble likevel ansett som bosatt i Norge av norske skattemyndigheter, både etter intern rett og skatteavtalen. Spørsmålet var for det første om skattyter disponerte fast bolig i Sveits i henhold til artikkel 4 (2) i skatteavtalen mellom Norge og Sveits. Ligningskontoret la i sitt vedtak til grunn at skattyter ikke disponerte fast bolig i Sveits. Det ble lagt til grunn at et opphold på vel 19 måneder ikke var tilstrekkelig til å etablere fast bolig. Det ble i den sammenheng vist til OECDs kommentarer til mønsteravtalens artikkel 4 som sier at boligens varige karakter er vesentlig for at den skal være skattyters faste bolig i skatteavtalens forstand.

Etter ligningskontorets oppfatning tilsier kommentarene til artikkel 4 og ordlyden «fast bolig»/ «permanent home» at det må stilles krav om at skattyter må ha benyttet boligen over tid før det kan sies at boligen er skattyters «faste bolig»/«permanent home».

I tillegg ble det vist til Finansdepartementets brev av 05.07.02 (Utv. 2003 side 964). Ligningskontoret la til grunn at det i uttalelsen ligger et krav om at det må gå en viss tid før man kan si at en bolig er fast, at sentrum for livsinteressene er endret fra Norge til utlandet eller at skattyter har tatt fast opphold i utlandet.

Ligningskontoret kom etter dette til at skattyter ikke disponerte fast bolig i noen av landene og at bostedsspørsmålet måtte avgjøres på grunnlag av kriteriet i artikkel 4 (2) bokstav b om vanlig opphold.

I OECDs kommentarer til artikkel 4 fremgår det at man ikke bare skal bedømme oppholdet det aktuelle inntektsår. Det må legges til grunn et passende tidsrom for å kunne avgjøre hvor han har vanlig opphold. I uttrykket «vanlig opphold» ligger det også et krav om varighet. Ligningskontoret kom til at et opphold på 19 måneder ikke er av lang nok varighet til at skattyter kan sies å ha vanlig opphold i Sveits. Det ble også vist til ovennevnte uttalelse fra Finansdepartementet der det ble uttalt at et opphold i utlandet på 18 måneder ikke ville innebære at de nevnte skattytere ble ansett skatteavtalemessig bosatt i det annet land. Skattyter ble etter dette ansett for å ha hatt sitt vanlige opphold i Norge etter skatteavtalen artikkel 4.

Ligningen er påklaget.

1.2 Skatteplikt til Norge - gammel og ny 1-årsregel

Skattyter arbeidet i Bosnia og Hercegovina i inntektsåret 2002. Skattyter fikk lønn fra utenlandsk arbeidsgiver. Ved ligningen for 2002 ble skattyter ansett for å være bosatt i utlandet med lønn fra den norske stat fordi det ble antatt at lønnen hans var betalt av midler fra Utenriksdepartementet. Det ble lagt til grunn at skattyter måtte komme inn under den lempelige praksis som Finansdepartementet har anvist for personell med lønn fra den norske stat med oppdrag i FN, K-FOR og OSSEs vakt- og sikkerhetsstyrker med hensyn til å dokumentere skatteplikt som innenlandsboende etter gammel 1-årsregel, jf. § 2-1 åttende ledd. Skattyter ble således ikke ilignet kommuneskatt og ble heller ikke lignet for annet enn stedbunden formue. Skattyter ble imidlertid ikke fullstendig fritatt fra skatteplikt idet han ble ilignet statsskatt på inntekten.

Skattyter påklagde ligningen og viste til at den norske stat verken direkte eller indirekte har betalt eller bidratt til å betale lønnen. Ligningskontoret tok opplysningene til etterretning. Skattyter kommer da ikke inn under den gamle ett-års regelen, jf. skatteloven § 2-1 åttende ledd og kan ikke anses å være bosatt i utlandet.

Skattyter ble følgelig ansett alminnelig skattepliktig til Norge for inntektsåret 2002. Avkastning og formue pr. 31.12.02 ble skattepliktig til Norge på vanlig måte.

Fra og med inntektsåret 2002 gjelder en ny 1-årsregel i skatteloven § 2-1 åttende ledd (tiende ledd fra og med 2004) i tillegg til den gamle 1-årsregelen. Av den nye bestemmelsen fremgår at skattytere som har hatt et arbeidsopphold i utlandet av minst tolv måneders sammenhengende varighet, kan kreve den samlede skatt nedsatt med et beløp som tilsvarer den delen av skatten som etter en forholdsmessig vurdering faller på den lønnsinntekten som er opptjent i utlandet.

Da skattyter oppfylte vilkårene i skatteloven § 2-1 åttende ledd, kom denne bestemmelsen til anvendelse.

1.3 Aksjonærens «vederlagsfrie» bruk av selskapets eiendom

Under et bokettersyn ble det avdekket at AS Vask eide en boligeiendom i Oslo som var utleid til selskapets styreleder og aksjonær. Selskapet hadde eid eiendommen i mer enn 40 år, men leieforholdet ble reforhandlet sent på 1990-tallet. Ved reforhandlingen ble leieavtalen gjort uoppsigelig for selskapet og det ble avtalt en årlig leie som syntes å være vesentlig under markedsleie. Leien var fastsatt til kr. 13 000 pr. måned.

Det ble derfor vurdert om selskapets beslutning om å fortsette leieforholdet i en, for selskapet, uoppsigelig leiekontrakt til lav verdi, måtte anses som en selskapsfremmed disposisjon i samsvar med Høyesteretts avgjørelse i Storhaugen Invest dommen, Utv. 2003 side 819. Spørsmålet var om interessefellesskapet har resultert i en ordning mht. bedriftens midler eller avkastning, som i og for seg ikke er rimelig eller naturlig, men bare kan forklares med interessefellesskapet og som har medført en forrykning av skattefundamentene, jf. Rt. 1940/598. Da kan uttaket verdsettes høyere enn markedspris.

Det dreide seg om en bolig med god beliggenhet, med høy standard og romslig areal, med garasje og tilhørende hageareal. Boligen hadde en høy omsetningsverdi.

Skattyter anførte at leiebeløpet var markedstilpasset gjennom en objektiv taksering. Selv om det å erverve og leie ut eiendommer ikke faller inn under selskapets primære formål, må det tillegges vekt at selskapet tidligere hadde eid flere boenheter fordi de fant det fordelaktig for virksomheten å ha boligeiendommer til disposisjon for særlige tilfeller. Historisk har det ikke vært uvanlig at større konsern har investert i boliger som ble stilt til disposisjon for daglig leder. I tidligere tider ble også denne boligen benyttet til representasjonsformål.

Selskapets totale årlige kostnader ved å eie og leie ut eiendommen ble beregnet å være vesentlig høyere enn leieinntektene, basert på de direkte kostnadene som var påløpt til vedlikehold, påkostning og drift samt kostnadene ved at kapital var bundet opp. Skattyter fremla en takst som oppga markedsleie til kr. 13 000 pr. måned. Ligningskontoret festet ikke lit til taksten og i løpet av bokettersynet fremkom det også en annen takst som satte utleieverdien til kr. 30 000 pr. måned i 2002. På bakgrunn av boligens beskaffenhet, ble det lagt til grunn at den siste taksten antakelig var mest i nærheten av den reelle markedsverdi. Selv om selskapet hadde fått leid ut boligen til kr. 30 000 ville de ikke fått dekket sine omkostninger, herunder en rimelig avkastning på bundet kapital.

Etter nemndas vurdering var det ikke i selskapets interesse å inngå en leiekontrakt som var uoppsigelig for selskapet og som ikke ga dekning for selskapets kostnader til vedlikehold og en rimelig kapitalavkastning. Boligen ble ikke benyttet til representasjon. Boligen ble heller ikke benyttet i selskapets interesse på annen måte. Det var heller ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om det eksisterte et leiemarked som var villig til å betale en leie som ville gi dekning for vedlikehold, drift og kapitalavkastning siden eiendommen bare kunne leies ut til aksjonæren i uoverskuelig fremtid.

Private utgifter ble veltet over på selskapet. Verken utleie eller erverv av boligeiendommer var innenfor selskapets formål slik det var definert i vedtektene. Selskapet kunne ikke dokumentere ved kalkyler eller annet at ervervet var en normal forretningsmessig disposisjon uavhengig av aksjonærens interesser. I samsvar med Høyesteretts uttalelser i Storhaugen Invest-dommen, ble muligheten for verdistigning på boligen ikke tatt i betraktning.

Tre vilkår måtte være oppfylt for at skatteloven § 13-1 skulle komme til anvendelse:

• Det måtte foreligge interessefellesskap,

• det måtte kunne påvises en inntektsreduksjon og

• det måtte være årsakssammenheng mellom interessefellesskapet og inntektsreduksjonen.

Tilleggsskatt

Med utgangspunkt i ligningslovens bestemmelser om opplysningsplikt i §§ 4-1 og 4-3 samt § 10-2 nr. 1 om uriktige og ufullstendige opplysninger, la nemnda til grunn at både skattyter og selskapet burde ha gitt opplysninger om at boligen var utleid til vesentlig underpris. Begge ble derfor ansett for å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger, jf. ligningsloven § 10-2 nr. 1.

Etter ligningsloven § 10-3 bokstav b skal det vurderes om opplysningssvikten kan anses unnskyldelig på grunn av uerfarenhet eller andre årsaker som ikke kan legges skattyteren til last. Etter nemndas vurdering kan det ikke anses unnskyldelig at verken selskap eller aksjonær hadde gitt opplysninger om at boligen var utleid og at det ble betalt en vesentlig underpris. Boligen var utleid til aksjonær og styreleder i selskapet og han burde ha forstått at leie av selskapets eiendom til underpris kunne få skattemessige konsekvenser. Tilsvarende vurderinger ble gjort på selskapets hånd.

Det ble imidlertid ansett for å være unnskyldelig at det ikke var gitt opplysninger om at utleie til markedsleie heller ikke ville ha gitt dekning for selskapets omkostninger ved å eie boligen, dvs. prinsippet fra Storhaugen Invest dommen. Tilleggsskatt ble derfor ikke ilagt for den delen av inntektsøkningen som tilsvarte differansen mellom selskapets kostnader ved å eie eiendommen og markedsleie. Tilleggsskatt ble heller ikke ilagt av den delen av inntektsøkningen som skyldtes utbytte- og uttaksbeskatning for privat bruk av kunstgjenstandene.

Nemnda vurderte aktsomheten og kom til at begges forhold i det minste måtte karakteriseres som grovt uaktsomt. Som styreleder og aksjonær burde han forstått at han skulle gi opplysninger om at han leide bolig av selskapet til vesentlig underpris. Han burde også forstått at unnlatelsen av å gi opplysningene kunne få skattemessige konsekvenser. Tilsvarende vurderinger ble gjort på selskapets hånd. Tilleggsskatt ble derfor ilagt med 45%.

1.4 Fradragsrett ved underslag

Selskapet ble tatt under behandling som tvangsavviklingsbo. I den innsendte selvangivelse for aksjeselskapet ble det krevd fradrag for underslag foretatt av daglig leder og aksjonær.

Ved åpningen av boet ble det avdekket at daglig leder hadde underslått midler fra selskapet. Ved kjennelse fra Oslo skifterett ble han ilagt 2 års konkurskarantene. Selskapet anmeldte forholdet til politiet, men politiet henla saken. Daglig leder har ikke erkjent underslaget og selskapet har ikke forfulgt kravet mot ham.

Ligningskontoret la til grunn at det er et vilkår for fradrag for tap på utestående fordringer at tapet er endelig konstatert, jf. skatteloven § 6-2 annet ledd.

Etter ligningskontorets oppfatning vil det først foreligge endelig konstatert tap på det tidspunkt følgende vilkår er oppfylt:

• Kravet ikke er omstridt, dvs. ved en avtale mellom partene eller en rettskraftig dom

og

• etterfølgende omstendigheter gjør det klart at kravet aldri vil bli innfridd.

I svar på varsel om endring av ligningen henviste bobestyrer til en lagmannsrettsdom, inntatt i Utv. 1976 side 154. I den aktuelle dommen hadde selskapet inntekt på kr. 500 000 som ikke var tatt med til beskatning. Den unndratte inntekten var tatt ut av daglig leder/aksjonær, som ble straffedømt for underslaget. Ved konkursbehandlingen av daglig leder/aksjonær fikk selskapet dekket kr. 260 000, dvs. det forelå et netto tap på kr. 240 000. Lagmannsretten fant at selskapet kun skulle beskattes for det beløp de faktisk fikk dekket ved konkursen, dvs. kr. 260 000. Det beløp som var underslått ble for øvrig beskattet som utbytte hos daglig leder/aksjonær. Etter kontorets vurdering var det avgjørende for fradragsretten at det etter konkursbehandlingen kunne konstateres et endelig tap.

Ligningskontoret fant det ikke tvilsomt at tapet ikke kunne være endelig konstatert på tidspunktet for åpningen av tvangsavviklingsboet våren 2003, og at fradragsrett derfor ikke forelå på aksjeselskapets hånd. Daglig leder var ikke enig i at det forelå et krav fra selskapet. Selv om det skulle vise seg at slikt krav foreligger, enten ved erkjennelse eller ved dom, er det fullt mulig at beløpet vil bli tilbakebetalt.

Ligningskontoret la videre til grunn at et tvangsavviklingsbo er eget skattesubjekt etter reglene i skatteloven § 2-2 første ledd bokstav h. Et slikt bo antas kun skattepliktig i den utstrekning det utøver virksomhet, jf. skatteloven § 2-33.

Det forelå ingen indikasjoner på at boet utøvet skattepliktig virksomhet, og eventuelt fradrag for tapet på boets hånd, på det tidspunkt dette blir endelig konstatert, vil derfor ikke ha skattemessige konsekvenser.

Ligningen er påklaget til overligningsnemnda.

1.5 Kundepleie

Oslo likningskontor har over flere år gjennomført kontroll rettet mot utgifter til representasjon både i forhold til selskap og til personlige skattytere. De saker som presenteres her representerer eksempler på de problemstillinger som har vært til vurdering. På bakgrunn av den oppmerksomhet temaet har fått i media i 2005 fremstilles problemstillingene forholdsvis bredt.

1.5.1 Representasjon - ikke fradragsrett for selskapet/fordel for mottaker

Selskapet hadde skiftet navn og ønsket å profilere det nye navnet ved å invitere kunder, ansatte og leverandører på reiser til forskjellige idrettsarrangement i utlandet. På den ene turen deltok 98 personer. Av disse var 62 ansatte, herunder flere fra selskapets ledelse. Tilnærmet hele kostnaden var ført til fradrag som salgs- og reklamekostnader. Kostnaden pr. deltaker var ca. kr. 66 000.

Til den andre reisen var det invitert 19 personer, hvorav to fra selskapet. Kostnaden var hovedsakelig fradragsført som salgs- og reklamekostnader. Kostnaden pr. deltaker var ca. kr. 15 000. Kun mindre beløp var bokført som ikke fradragsberettiget representasjonskostnader.

Kostnadene inkluderte honorar til reisearrangør.

Selskapet ble bedt om å gi ytterligere opplysninger om:

• formålet med reisene

• hvem som hadde deltatt

• deltakernes tilknytning til selskapet

• regnskapsmessig og skattemessig behandling av kostnadene

I selskapets svar til ligningskontoret ble det anført at turene ikke kan medføre noen beskatning på de ansatte. De ansatte hadde ikke hatt noen privat fordel av turen som kunne skattlegges som lønn. De ansatte fungerte som reiseledere mv. For de øvrige deltakerne var selskapet enig med ligningskontoret - reisene hadde representert en fordel. Selskapet mente imidlertid at fordelens størrelse måtte settes til det beløp deltakerne selv ville betalt dersom de hadde reist med annen reisearrangør eller lignende. Videre hevdet selskapet at utgiftene måtte anses som en lønnskostnad med fradragsrett, også for de deltakere som ikke var ansatt.

1.5.1.1 Utgifter til representasjon er ikke fradragsberettiget

Det er en kjent sak at utgifter til representasjon ikke er fradragsberettiget, jf. skatteloven § 6-21. Representasjon er utgifter som en bedrift pådrar seg for å få sluttet forretninger eller for å knytte eller bevare forretningsforbindelser.

Årsaken til at det ikke er fradragsrett for disse utgiftene er det ellers uløselige kontrollproblem for ligningsmyndighetene, jf. blant annet Innst. O. nr. 31 (1971-72). Det ville nemlig være en tilnærmet håpløs oppgave å kontrollere om det i realiteten dreier seg om privatutgifter. Bestemmelsen er tilsvarende for utgifter til smøring og bestikkelser, jf. skatteloven § 6-22. Utgifter til representasjon vil som regel ha tilknytning til inntektserverv og således falle inn under den generelle fradragsbestemmelsen om utgift til inntektens ervervelse, jf. skatteloven § 6-1.

Etter kontorets vurdering var det ikke tvilsomt at de utgiftene som selskapet hadde pådratt seg ved å invitere kundene til forskjellige idrettsarrangement var å anse som representasjon. Utgiftene kunne ikke karakteriseres som salgs- og reklamekostnader til tross for at selskapet hadde skiftet navn og ønsket å profilere det nye navnet overfor kunder og ansatte.

Bestemmelsen i § 6-21 om representasjonsutgifter er en spesialbestemmelse som går foran den generelle bestemmelsen i § 6-1. Fradrag ble derfor nektet selv om sammenhengen med inntektservervet er utvilsom.

1.5.1.2 Utgiftene verdsettes for hele representasjonstiltaket

Selskapet hevdet at utgiftene måtte deles mellom egne ansatte og kundene. Etter ligningskontorets vurdering skal utgifter til representasjon verdsettes for tiltaket som sådan inkludert utgifter til egne ansatte. Dersom tiltaket retter seg mot personer som er kunder eller andre forretningsforbindelser og de ansattes deltakelse er av rent representativ art, er tiltaket som sådan å anse som representasjon. Etter kontorets vurdering er da ingen del av tiltaket fradragsberettiget. For bevertningsutgifter er dette direkte hjemlet i skatteforskrift FSSD § 6-21-2 annet ledd. Etter kontorets vurdering er det ikke holdepunkter for at dette bare skal gjelde kostnader til bevertning. Selskapet ble derfor også nektet å føre til fradrag den del av utgiftene som kunne knyttes til egne ansatte.

1.5.1.3 Lønn under representasjonsoppdrag

Ligningskontoret er enig med selskapet i at det er fradragsrett for de ansattes ordinære lønn, selv om disse er på representasjonsoppdrag. Av praktiske hensyn har ligningskontoret ikke ansett utgiftene til ordinær lønn til egne ansatte som en del av de samlede representasjonsutgifter selv om dette antakelig kan diskuteres.

1.5.1.4 Fordel vunnet ved arbeid på representasjonsoppdrag

Vanligvis beskattes man ikke for verdien av representasjonstiltak. Dette gjelder både for kunden/forretningsforbindelsen og den som deltar fra bedriftens side. Når representasjonstiltaket består av reiser eller andre fordeler av vesentlig verdi med et utpreget privat/ferieformål, er det ikke tvilsomt at verdien av tiltaket er skattepliktig på mottakerens hånd, jf. skatteloven § 5-10 og § 5-12 om naturalytelser. Dette gjelder uansett om mottakeren er kunde, leverandør, ansatt eller har andre relasjoner til bedriften. Avgjørende er om fordelen må sies å være vunnet ved arbeid, jf. skatteloven § 5-10. I foreliggende tilfeller hadde kunder og ansatte mottatt reiser til forskjellige idrettsarrangement, herunder OL i Sydney. Det var ikke faglig program av betydning for reisene og utgiftene var betydelige. Reisenes hovedsakelige formål syntes å være av utpreget feriemessig karakter. Hvorvidt tiltaket skal anses som en skattepliktig fordel, må avgjøres etter objektive kriterier for hva som normalt er å anse som fordel vunnet ved arbeid.

Flere av deltakerne hevdet at de var forpliktet til å delta på reisen og at den ikke kunne anses som en fordel. Flere av deltakerne opplyste at de aldri ville ha reist dersom de hadde vært klar over at de ville bli beskattet for reisen. I så fall ville de heller dratt på en tur i privat regi. Den subjektive opplevelse av fordelen er imidlertid ikke av betydning. Det avgjørende er om fordelen rent objektivt sett ligger innenfor skatteloven § 5-1 første ledd.

Det er uten betydning for skatteplikten hvorvidt arbeidstakeren er forpliktet til å delta på representasjonstiltaket. Dersom tiltaket oppleves som bebyrdende, bør arbeidstakeren ta dette opp med sin arbeidsgiver eventuelt med tanke på høyere avlønning for deltakelsen, herunder spørsmål om oppgrossing med dekning for skattebyrden.

Selskapet hevdet videre at flere av de ansatte opptrådte som reiseledere og at deltakelsen var preget av arbeid i tradisjonell forstand, dvs. ikke utelukkende oppgaver av representativ art. Nemnda la til grunn at disse medarbeiderne ikke mottok en fordel. Forutsetningen er at arbeidsinnsatsen står i rimelig og saklig sammenheng med bedriftens virksomhet og inntjening. (Kostnaden er likevel å anse som en del av representasjonstiltaket og er ikke fradragsberettiget for arbeidsgiveren.)

1.5.1.5 Fordelen skal verdsettes til omsetningsverdi

Flere av deltakerne hevdet at de ikke kunne beskattes for en andel av bedriftens kostnader. Dersom de hadde reist i privat regi, ville de valgt et billigere alternativ både i forhold til flybilletter og opphold. Videre ble det anført at de ikke skulle beskattes for en andel av honoraret til reisearrangøren. Etter nemndas vurdering skal fordelen verdsettes til omsetningsverdi, jf. skatteloven § 5-12 annet ledd og § 5-2. I praksis vil fordelen verdsettes til en andel av de samlede kostnadene. Mottakeren må forvente å bli skattlagt for det som er mottatt, og ikke etter en annen og «tenkt» reise. Utgifter til reisearrangør er ofte nødvendig for å gjennomføre tiltaket slik det er planlagt og må anses som en helt ordinær del av reisekostnadene.

1.5.1.6 Ektefelle/partner/ledsagers deltakelse

Flere av deltakerne hadde med seg sin ektefelle/partner. Disse hevdet at det var forventet av arbeidsgiveren at ektefellen/partneren deltok på representasjonsoppdraget og at det i det minste bare var merkostnadene som skulle beskattes for dennes deltakelse.

Det er deltakeren som fordelsbeskattes for utgiftene til ledsagerens deltakelse selv om det er «forventet og vanlig» at ektefelle/partner deltarog selv om ektefellen/partneren ikke subjektivt oppfatter deltakelsen som en fordel. Ettersom reisen til de forskjellige idrettsarrangementene var å anse som en reise med utpreget feriemessig karakter, er det ikke bare merutgifter ved deltakelsen som påløper for ektefellen/partneren. Dersom deltakere, ansatte og ledsagere har deltatt på de samme arrangement, må kostnadene fordeles likt mellom dem.

Det er kun når den ansattes reise er å anse som en yrkesreise at merkostnadene skal beskattes hos deltakeren/den ansatte.

1.5.1.7 Trekkplikt og arbeidsgiveravgift

Dekning av utgifter til reiser med feriemessig preg er en naturalytelse som er trekkpliktig etter skattebetalingsloven § 6, jf. § 4-1 bokstav b i forskrift av 21. juni 1993 nr. 546 om forskuddstrekk i naturalytelser og om verdsettelse av naturalytelser ved forskuddstrekket.

Plikten til å svare arbeidsgiveravgift fremgår av folketrygdloven § 24-3. I den grad arbeidsgiveravgiften anses som del av et representasjonstiltak, er det ikke fradragsrett for avgiften.

1.5.1.8 Innberetningsplikt

Enhver som dekker ytelser som etter sin art er trekkpliktige, omfattes av skattebetalingslovens arbeidsgiverbegrep og bærer ansvaret for innberetningsplikten, trekkplikten og arbeidsgiveravgiften.

De aktuelle kundene mottar tilbud om reiser på grunnlag av sitt arbeidsforhold. Ytelsene er derfor etter sin art trekkpliktig.

Innberetningsplikten påhviler den som yter fordelen, jf. ligningsloven § 6-2. Dette vil ofte være en annen enn deltakerens ordinære arbeidsgiver.

1.5.1.9 Tilleggsskatt

Tilleggsskatt skal vurderes etter bestemmelsene i ligningsloven §§ 10-2 til 10-4.

For kundene og ansatte

Tilleggsskatt ble vurdert for hver enkelt kunde, herunder om det forelå unnskyldelige forhold av den art som er beskrevet i ligningsloven § 10-3 bokstav b. Generelt la nemnda til grunn at det måtte anses uaktsomt å motta fordeler av betydelig størrelse uten å oppgi disse i selvangivelsen. I den grad det var kunder eller ansatte med særlig kyndighet innen skatt og regnskap, ble det også vurdert om disse hadde opptrådt grovt uaktsomt eller forsettlig.

For arbeidsgiver/bedriften som dekker utgiftene

Når det gjelder tilleggsskatt, ble det lagt til grunn at regelverket har vært stabilt over flere ti-år og vurderingstemaet har ikke vært tvilsomt. Det er ikke tilstrekkelig å hevde at det dreier seg om salgs- og reklamekostnader. Representasjonstiltak vil ofte være salgsfremmende uten at de blir fradragsberettiget av den grunn. Nemnda la til grunn at det i det minste måtte anses grovt uaktsomt å fradragsføre utgifter til representasjon uten å gi tilstrekkelige opplysninger om bakgrunnen for fradragsføringen. Tilleggsskatt ble ilagt med 60%.

Bedriften hadde også fradragsført arbeidsgiveravgift som skyldtes innberettet fordel ved representasjonstiltak for forretningsforbindelser og ansatte. Etter nemndas vurdering var det forsvarlig å anta at arbeidsgiveravgift av skattepliktig fordel kunne føres til fradrag. Se punkt 2.4.1.8 om fradragsretten. Tilleggsskatt ble derfor ikke ilagt for dette forholdet.