Pensjonskassers investeringer i fast eiendom
Formålet med denne artikkelen er å gi en kortfattet oversikt over enkelte juridiske aspekter relatert til pensjonskassers investeringer i fast eiendom. Skattemessige og regnskapsmessige forhold ved investering i fast eiendom er ikke tema.
1 Innledning
Investering i fast eiendom har i et historisk perspektiv gitt investorer en relativt god og stabil, risikojustert avkastning i forhold til verdipapirer som obligasjoner og aksjer. Blant annet som følge av disse forhold har livsforsikringsselskaper tradisjonelt allokert deler av sin forvaltningskapital til fast eiendom.*Allerede fra 1912 godtok Forsikringsrådet at livsforsikringsselskap kunne erverve fast eiendom til eget bruk. Forsikringsselskapsloven av 1911 fastsatte imidlertid en grense for selskapenes handlefrihet, idet egen fast eiendom ikke kunne benyttes til dekning for forsikringsfondet for mer enn 70 % av eiendommens takstverdi. Ved lov av 16. juni 1961 nr. 11 (jf. nytt pkt. 9 og 10 i § 80) ble denne grensen hevet til 100 %, samtidig som det ble fastsatt at eiendeler i fast eiendom og aksjer i norske selskaper (herunder eiendomsselskaper) som skulle tjene til dekning for forsikringsfondet ikke kunne utgjøre mer enn 15 % av forsikringsfondets verdi. Dog kunne ikke investeringer i eiendom og aksjer utgjøre mer enn 1,5 % av forsikringsfondet det enkelte år, hvilket kunne utgjøre et hinder for erverv av større eiendommer det enkelte år. Forsikringsrådet ble derfor gitt kompetanse til å gjøre unntak fra sistnevnte bestemmelse. *Livsforsikringsselskaper og pensjonskassers kapitalforvaltning er i all hovedsak underlagt samme regelverk, med enkelte unntak. Artikkelen har derfor relevans også for livsforsikringsselskapers investeringer i fast eiendom. Pensjonskasser har tradisjonelt allokert en forholdsmessig mindre andel av forvaltningskapitalen til eiendomsinvesteringer enn livsforsikringsselskaper. Vår erfaring er likevel at pensjonskasser i økende grad benytter fast eiendom som aktivaklasse.
Investering i fast eiendom, eller eksponering mot eiendomsmarkedet, kan gjennomføres eller oppnås på ulike måter. Tidligere var direkte investering i fast eiendom hyppigst forekommende, mens pensjonskasser i de senere år særlig synes å ha benyttet selskapsstrukturer eller kollektive investeringsstrukturer for investering i fast eiendom.
Hvilken struktur som antas å være gunstigst i det konkrete tilfellet vil avhenge av ulike faktorer, der særlig regulatoriske, skatterettslige og regnskapsrettslige forhold er sentrale. Videre vil blant annet hensynet til risikospredning og likviditet være sentralt. Et eksempel på sistnevnte forhold er at små og mellomstore pensjonskasser ofte ikke vil ha tilstrekkelig forvaltningskapital til å kunne foreta en investering i fast eiendom på egen hånd. Slike pensjonskasser vil ofte måtte benytte ulike kollektive investeringsstrukturer for å kunne benytte fast eiendom som aktivaklasse.
2 Enkelte utgangspunkter - forsikringsfremmed virksomhet
I henhold til pensjonskasseforskriften*Forskrift om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond. § 2 og lov om forsikringsvirksomhet («fol.») § 7-1 kan en pensjonskasse bare drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet. Investering i fast eiendom som ledd i pensjonskassens kapitalforvaltning, enten direkte eller gjennom ulike selskapsstrukturer eller andre strukturer, vil utgjøre en integrert del av pensjonskassens virksomhet, og vil i utgangspunktet ikke stride mot hovedregelen i fol. § 7-1. Fra dette utgangspunkt gjelder likevel enkelte viktige unntak.
En pensjonskasse kan ikke lånefinansiere virksomheten. Dette medfører at erverv av fast eiendom må foretas med pensjonskassens forvaltningskapital, ikke fremmedkapital. Prinsippet gis tilsvarende anvendelse på eiendomsselskaper, uavhengig av struktur, hvilket eksempelvis medfører at et ANS, AS eller KS som fremmedkapitaliseres for å erverve en eller flere faste eiendommer, vil drive forsikringsfremmed virksomhet. Eiendomsselskapet kan heller ikke drive virksomhet pensjonskassen ikke selv kan drive. Et heleid datterselskap av pensjonskassen kan likevel finansieres ved lån fra pensjonskassen, dersom datterselskapet driver virksomhet pensjonskassen selv kan drive.*Lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner («fil.») § 2a-8 oppstiller forbud mot at (forsikrings-)selskaper i finanskonsern yter lån eller stiller garanti for andre selskaper i konsernet. En pensjonskasse er et selveiende rettsubjekt, og vil ikke inngå i et finanskonsern. Som følge av dette gjelder ikke utlånsforbudet i fil. § 2a-8 for pensjonskassers utlån til datterselskaper. Forutsatt at datterselskapet ikke driver annen virksomhet enn pensjonskassen selv kan drive, er samtykke fra Kredittilsynet ikke påkrevd i slikt tilfelle. Forsikringsselskaper må ha samtykke fra Kredittilsynet. En særlig problemstilling i denne forbindelse er hvorvidt det kun kan ytes lån til heleide datterselskaper, eller om det også kan ytes lån der forsikringsselskapets eierandel er mindre enn 100 %. Så langt vi kjenner til har Kredittilsynet behandlet få søknader om lån til datterselskaper. Trolig vil det være uproblematisk å få samtykke til å yte lån til døtre der forsikringsselskapets eierandel utgjør 2/3 eller mer, og der virksomheten som drives ikke er forsikringsfremmed.
For selskaper som driver forsikringsfremmed virksomhet, følger det av fol. § 7-2 første ledd at en pensjonskasse ikke kan eie eller ved stemmegivning representere mer enn 15% av aksjene eller andelene i slikt selskap, med mindre pensjonskassen har «frie midler», det vil si kapital utover det som er påkrevd for å dekke pensjonskassens forsikringsforpliktelser.*Hva som utgjør frie midler følger motsetningsvis av fol. §§ 8-2 og 8-4 med tilhørende forskrifter. Frie midler er midler utover minstekravet til forsikringsfond og sikkerhetsfond. Pensjonskassens kontraktsmessige forpliktelser overfor de forsikrede dekkes av avsatt premiereserve. Øvrige avsetninger i forsikringsfondet omfatter blant annet tilleggsavsetninger (i den grad det er foretatt tilleggsavsetninger), premiefond, pensjonsreguleringsfond og andre tekniske avsetninger. For investeringer som foretas for å dekke frie midler i balansens passivaside, gjelder ingen spesifikke plasseringsbegrensinger utover det alminnelige kravet til «forsvarlig kapitalforvaltning», jf. fol. § 7-4 første ledd.
Fol. § 7-2 første ledd medfører følgelig at en pensjonskasse vil være forhindret fra å eie mer enn 15% av aksjene eller andelene i et eiendomsselskap som driver forsikringsfremmed virksomhet, med mindre plasseringen foretas for å dekke frie midler, jf. § 7-2 første ledd annet punktum. Unntaket for frie midler i § 7-2 første ledd annet punktum gjelder kun i forhold til aksjer og andeler i selskaper med begrenset ansvar. Bestemmelsen åpner ikke for at pensjonskasser kan delta i selskaper med ubegrenset ansvar for den enkelte investor dersom selskapet driver forsikringsfremmed virksomhet, heller ikke med frie midler.
3 Klassifisering av investeringer
Forskrift om forsikringsselskapers kapitalforvaltning («kapitalforvaltningsforskriften») fastsetter detaljerte regler for investeringer som foretas for å dekke forsikringsmessige avsetninger. Med enkelte unntak gjelder kapitalforvaltningsforskriften også for pensjonskassers kapitalforvaltning.*Pensjonskasseforskriften § 9 nr. 1 fastsetter hvilke av kapitalforvaltningsforskriftens bestemmelser som gjelder for pensjonskasser. Enhver investering som foretas for å dekke forsikringsmessige avsetninger må klassifiseres. Hvilke eiendeler som kaninngå i balansens aktivaside til dekning for forsikringsmessige avsetninger i balansens passivaside, følger av § 6 nr. 1-14. Opplistingen er stigende etter hvor risikofylt den konkrete eiendel antas å være. Ulike obligasjoner og rentepapirer klassifiseres iht. § 6 nr. 1-8, direkteinvestering i fast eiendom i § 6 nr. 9 og 10, mens andeler i verdipapirfond, aksjer, selskapsandeler og ulike Typer omsettelige finansielle instrumenter mv. klassifiseres iht. § 6 nr. 11-14. Vi gir i dette punkt en kortfattet oversikt over klassifisering av enkelte Typer investeringer i fast eiendom, samt enkelte rettslige konsekvenser av den relevante klassifisering. Oversikten er på ingen måte ment å være uttømmende.
(i) Direkteinvestering i fast eiendom
Direkteinvestering i fast eiendom vil klassifiseres i henhold til kapitalforvaltningsforskriften § 6 nr. 9 (omsettelig bolig/kontoreiendom) eller nr. 10 (annen fast eiendom som ikke omfattes av nr. 9). Det er ikke fastsatt noen største begrensning på hvor stor del av forsikringsmessige avsetninger som samlet kan investeres direkte i fast eiendom. Dette må avgjøres konkret, hensyntatt kravet i kapitalforvaltningsforskriften § 5 annet ledd om at eiendelene skal forvaltes under hensyn til sikkerhet, risikospredning, avkastning og likviditet.*Særlig grunnet krav til risikospredning og likviditet ser vi at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser sjelden investerer større deler av sin forvaltningskapital i fast eiendom. Som eksempel vises til at Kommunal Landspensjonskasse (KLP), Vital Forsikring ASA og Storebrand Livsforsikring AS’ allokeringer i fast eiendom (inkl. eiendom gjennom AS og ANS) pr. 31.12.04 (for KLP pr. 31.03.05) kun utgjorde hhv. 7,8 % (ca. NOK 11 mrd.), ca. 11,7 % (ca. NOK 19,4 mrd.) og ca. 9,5 % (ca. NOK 12,9 mrd.) av selskapenes forvaltningskapital, mens Norsk Hydros Pensjonskasses allokering i fast eiendom utgjorde ca. 21% (ca. NOK 3,2 mrd.) pr. 31.12.03 (samtlige opplysninger er basert på offentlig tilgjengelige årsregnskap og delårsregnskap). Kapitalforvaltningsforskriften § 9 oppstiller likevel plasseringsbegrensninger på enkeltrisiki, det vil si investeringer knyttet til én enkelt eiendom, eller flere eiendommer som ligger tilstrekkelig tett sammen til å regnes som én enkelt plassering. Bakgrunnen for regelen er kravet til diversifisering av enkeltrisiki.*Kapitalforvaltningsforskriften §§ 8 og 9 gjelder ikke for pensjonskasser, jf. pensjonskasseforskriften § 9 første ledd nr. 1 motsetningsvis. Kredittilsynet anser likevel bestemmelsene som veiledende for pensjonskasser, og pensjonskasser bør av denne grunn i størst mulig grad etterleve bestemmelsene. Av plasshensyn går vi ikke nærmere inn på plasseringsbegrensningene i kapitalforvaltningsforskriften § 9. Pensjonskasseforskriften § 9 nr. 4, jf. § 9 nr. 3, fastsetter en særskilt maksimalgrense for pensjonskassers plassering i fast eiendom; pensjonskassens beholdning av verdipapirer utstedt av sponsorforetaket, lån eller garanti for lån til sponsorforetaket, og plassering i fast eiendom som leies eller på annen måte benyttes av sponsorforetaket eller annet konsernforetak, kan samlet ikke overstige 35% av forvaltningskapitalen.
(ii) Eiendomsselskap som datterselskap
Dersom pensjonskassen eier fast eiendom gjennom et datterselskap, typisk et AS eller ANS, vil plasseringen også klassifiseres i henhold til kapitalforvaltningsforskriften § 6 nr. 9 eller 10, jf. § 6 annet ledd. Investering i fast eiendom gjennom datterselskap kvalifiserer følgelig som direkteinvestering i fast eiendom i kapitalforvaltningsforskriftens henseende. Dersom datterselskapet eies mellom 50,1% og 100%, medregnes datterselskapets eiendeler i eiendelene til dekning av forsikringsmessige avsetninger tilsvarende eierandelen i datterselskapet. Eiendom som eies gjennom datterselskap plasseres følgelig ikke i «aksjekvoten» i § 6 nr. 14. Dersom et forsikringsselskap har etablert et eiendomsselskap som datterselskap, gjelder ikke plasseringsbegrensningen mot utsteder/låntaker i kapitalforvaltningsforskriften § 8, det vil si en maksimal tillatt eksponering mot én utsteder på 3% av forsikringsmessige avsetninger, forutsatt at datterselskapet overholder plasseringsbegrensningene i § 8.*Se note 8. Av plasshensyn går vi ikke nærmere inn på plasseringsbegrensningene i § 8.
(iii) Aksjer eller andeler i unotert selskap
Eie av aksjer eller andeler i eiendomsselskap der pensjonskassens eierandel er mindre enn 50,1%, og selskapet heller ikke på annen måte utgjør et datterselskap av pensjonskassen, vil ikke klassifiseres som direkteinvestering i fast eiendom, men som plassering i aksjer eller andre eiendeler. Dette vil i de fleste praktisk forekommende tilfelle medføre at investeringen klassifiseres i henhold til kapitalforvaltningsforskriften § 6 nr. 14, med mindre eiendomsselskapet er notert på børs innen OECD-området, jf. § 6 nr. 13. Dersom investeringen plasseres i § 6 nr. 14, vil dette innvirke på den totale andel pensjonskassen kan investere i finansielle instrumenter og verdipapirer som klassifiseres iht. § 6 nr. 11-14 (vanligvis noe upresist betegnet «aksjekvoten»), det vil si 35% av forsikringsmessige avsetninger, jf. § 7 første ledd.* I dagens situasjon, der livsforsikringsselskaper (og i varierende utstrekning pensjonskasser) ikke har risikobærende evne til å plassere inntil 35 % av forvaltningskapitalen i aksjer, verdipapirfond og andre eiendeler innen § 6 nr. 11-14, er neppe det forhold at en investering som plasseres i § 6 nr. 14 også innvirker på den samlede «aksjekvoten» særlig problematisk. Plassering av investering i fast eiendom i § 6 nr. 14 er sjelden ønskelig.
Fra et regulatorisk ståsted har plassering i «§ 6 nr. 14-instrumenter» tradisjonelt vært oppfattet som den mest risikofylte plassering et livsforsikringsselskap kan foreta. Av denne grunn følger det av § 7 sjette ledd at de samlede investeringer som klassifiseres i § 6 nr. 14 ikke kan overstige 5% av livsforsikringsselskapets forsikringsmessige avsetninger. I praksis virker denne klasse som en «sekkepost» for investeringer som ikke kan klassifiseres i henhold til § 6 nr. 1-13, ofte produkter som er utformet for i størst mulig grad å samsvare med livsforsikringsselskapers særlige krav til avkastning og likviditet. Erfaringsmessig er det lite ønskelig å la eventuell minoritetsandel i et unotert eiendomsselskap fortrenge eller redusere investering i andre - ofte mer sofistikerte - produkter som vil plasseres i samme klasse, det vil si § 6 nr. 14.
Begrensningen i § 7 sjette ledd på plasseringer i «§ 6 nr. 14-instrumenter» (maks. 5% av forsikringsmessige avsetninger) gjelder likevel ikke for pensjonskasser, jf. motsetningsvis pensjonskasseforskriften § 9 første ledd nr. 1. Kredittilsynet anser likevel grensen på 5% som veiledende for pensjonskasser. Dette medfører at pensjonskasser i forsiktig utstrekning bør kunne holde eierandeler i unoterte eiendomsselskaper utenfor «grensen» på 5%, forutsatt at investeringen er tilstrekkelig likvid og sikker.* Se også Kredittilsynets sak 2001/09569-8. * Det vises til pkt. 3 (ii) over hva gjelder maksimal tillatt eksponering mot én utsteder.
(iv) Sameie
Investeringer i fast eiendom gjennom sameiekonstruksjoner bør kunne klassifiseres som direkteinvestering i fast eiendom, avhengig av den konkrete struktur. Dette bør vurderes grundig i det enkelte tilfelle, før eventuell investering finner sted. Fra vårt ståsted er det flere ulemper ved sameiemodeller. Den vesentligste innvending er at investering i fast eiendom, fra et regulatorisk ståsted, er ment å være forholdsvis «sikre» investeringer. Eie av fast eiendom i sameie med andre investorer kan medføre at det kan være vanskelig å selge sin ideelle andel av eiendommen(e) til reell verdi, selv om sameieandelen er fritt omsettelig. Dette kan gjelde både i de minste sameier, med kun få eiere, og i større sameier, eksempelvis med 50-100 investorer. I sistnevnte tilfelle vil sameiet gjerne karakteriseres som «eiendomsfond», men konstruksjonen savner gjerne de egentlige fondenes fremste kjennetegn, nemlig effektiv innløsningsadgang. Likviditeten i slike sameier er gjerne utilstrekkelig til å sikre effektiv innløsning av andelene, slik at investorer reelt sett risikerer å binde den konkrete investering over et visst tidsrom, selv om sameiet opererer med innløsning av andeler.
(v) Børsnoterte eiendomsselskaper
Investeringer i eiendomsselskaper som er notert på børs i OECD-området vil klassifiseres i § 6 nr. 13. Slike investeringer vil innvirke på den totale andel av midler til dekning av forsikringsmessige avsetninger som kan plasseres i aksjer, verdipapirfond og andre eiendeler i § 6 nr. 11-14 for øvrig (35%). Slike investeringer kan være en egnet måte å oppnå indirekte eksponering mot fast eiendom på for blant annet små og mellomstore pensjonskasser, forutsatt at det er tilstrekkelig likviditet i aksjen.* Se note 9.
(vi) Eiendomsfond
Pensjonskasser kan investere i ulike typer kollektive investeringsstrukturer, ofte omtalt «eiendomsfond». Forutsatt at fondet ikke driver forsikringsfremmed virksomhet, kan pensjonskassen eie mer enn 15% av andelene i slikt fond. Eier pensjonskassen en minoritetsandel i slikt eiendomsfond, slik at fondet ikke er datterselskap, vil investeringen som hovedregel klassifiseres iht. § 6 nr. 14, alternativt iht. § 6 nr. 9 eller 10 (direkteinvestering i fast eiendom) dersom en har benyttet en sameie-modell.* Se note 8. * Etter gjeldende rett er det ikke mulig å lage rene «eiendomsfond» etter lov om verdipapirfond, som i så fall ville klassifisert iht. § 6 nr. 11. Blant de vesentligste fordeler ved «eiendomsfond» er at særlig mindre- og mellomstore pensjonskasser gjennom deltakelse i fondet kan kjøpe seg adgang til en større portefølje av eiendommer, med profesjonell forvaltning som sikrer en veldiversifisert porteføljesammensetning, solide leietakere, og så videre.
Som angitt i (iv) over kan en innvending mot ulike typer eiendomsfond være at fondet gjerne mangler de egentlige fondsstrukturenes fremste kjennetegn, nemlig effektiv innløsning av andeler. Effektiv innløsningsadgang fordrer gjerne en størrelse og likviditet i fondet som vanskeliggjør etablering av tilstrekkelig likvide eiendomsfond i Norge. For investorer som er avhengig av en trygg og forutsigbar «exit» kan følgelig investeringer i slike fond være forbundet med risiko i form av usikker durasjon. En alternativ mulighet kan være å investere i børsnoterte eiendomsselskaper, eller utenlandske eiendomsfond, hvis fondets størrelse og likviditet tilsier det.
(vii) Investering i fast eiendom i utlandet
Livsforsikringsselskaper har i økende grad investert i fast eiendom i utlandet.* Eksempelvis har Vital Forsikring ASA investert i fast eiendom i London, Gøteborg og Stockholm, KLP i København, alle gjennom datterselskaper. Vi kjenner ikke til om pensjonskasser har investert i fast eiendom i utlandet, men det ville ikke vært unaturlig dersom i alle fall større pensjonskasser deltar i utenlandske eiendomsprosjekter. Som hovedregel kan det kun investeres i fast eiendom innen EØS.* Jf. forskrift om lokalisering av eiendeler som skal dekke forsikringsmessige avsetninger, § 3. Hvordan slik plassering klassifiseres avhenger av hvilken struktur som konkret er benyttet. I forhold til investeringer i utlandet ser vi ofte at det benyttes ulike kollektive investeringsstrukturer for å oppnå ønsket størrelse på den totale kapital som skal investeres. Ofte benyttes flere strukturer samtidig, slik at en via eierskap i A og indirekte eierskap i B og C oppnår investering i/eksponering mot et bestemt eiendomsmarked. Dersom det av skattemessige hensyn benyttes utenlandske strukturer som er ment å være skattetransparente, og som faktisk er det etter hjemlandets rett (eksempelvis et Guernsey Limited Partnership), er det svært viktig å foreta en grundig vurdering av om de aktuelle strukturene (samtlige, dvs. A, B og C) også kvalifiserer som skattetransparente etter norsk rett.
Dersom investering i fast eiendom i utlandet skjer gjennom datterselskap, kreves tillatelse fra Finansdepartementet til å etablere datterselskap i utlandet, jf. fil. § 2a-3 fjerde ledd.
Investeringer i fond med fremtidig innskuddsforpliktelse
En hyppig forekommende måte å etablere en fondsstruktur på, er å etablere et kommandittselskap. Selskapsloven oppstiller ikke noe krav om minstekapital i et kommandittselskap, men innskuddet til den enkelte kommandittist kan ikke være mindre enn NOK 20.000*Selskapsloven §3-1 oppstiller visse krav for komplementaren. Kommandittselskap skal ha en selskapsavtale, hvor det kan fastsettes at innskudd av kapital kan skje suksessivt.*Dog kan ikke kommandittselskapet registreres i Foretaksregisteret før minst 20 % av deltakernes innskuddsforpliktelse er innbetalt. Innen to år etter at kommandittselskapet er registrert skal også minst 40 % av selskapskapitalen være innbetalt, jf. selskapsloven § 3-5.
En pensjonskasse som planlegger å investere i fond med latente innskuddsforpliktelser, må særlig vurdere om pensjonskassen kan påta seg en forpliktelse til å skyte inn mer kapital på et fremtidig tidspunkt.
Etter vår vurdering kan en pensjonskasse innenfor gjeldende rammevilkår påta seg en fremtidig innskuddsforpliktelse, forutsatt at dette konkret anses forsvarlig ut fra likviditetsmessige og sikkerhetsmessige hensyn; både sett i forhold til pensjonskassens nåværende- og forventede fremtidige forpliktelser. Andelene i kommandittselskapet vil oftest måtte klassifiseres i henhold til kapitalforvaltningsforskriften § 6 nr. 14, forutsatt at andelene kan avhendes på «kort sikt».*Normalt innen 12 mnd, se Kredittilsynets Rundskriv 7/1998. Selv om det ikke er oppstilt et krav om at det faktisk skal eksistere et marked for salg av selskapsandelene, kan et illikvidt marked, sammenholdt med pensjonskassens likviditetsbehov og likviditeten i øvrige investeringer, medføre at den konkrete investering ikke bør gjennomføres, alternativt at det allokeres et mindre beløp til investeringen. Avhengig av hvilke eiendeler som for øvrig er klassifisert i henhold til § 6 nr. 14, og graden av likviditet i de øvrige investeringene i denne klasse, bør det vurderes å medregne pensjonskassens samlede innskuddsforpliktelse (det vil si både den aktuelle og de(n) fremtidige innskuddsforpliktelsen(e)) i beregningsgrunnlaget for hvor meget av midler til dekning av forsikringsmessige avsetninger som kan allokeres til § 6 nr. 14. Begrunnelsen for dette er at pensjonskassen bør unngå å komme i en situasjon der innskuddsforpliktelsen gjøres aktuell på kort varsel, samtidig som pensjonskassen ikke klarer å vekte seg ned i en eller flere av de øvrige investeringene i § 6 nr. 14, med den konsekvens at pensjonskassen overtrer de særskilte plasseringsbegrensningene i kapitalforvaltningsforskriften § 7.
I forhold til pensjonskassens balanseregnskap skal det her påpekes at de fremtidige innskuddsforpliktelsene likevel ikke kan tjene til dekning for forsikringsmessige avsetninger før innskuddsforpliktelsen faktisk har aktualisert seg, og innbetaling av selskapskapitalen har funnet sted mot utstedelse av selskapsandeler. Den fremtidige innskuddsforpliktelsen kan med andre ord ikke føres som en eiendelspost i pensjonskassens balanseregnskap, men må etter vårt syn føres som en forpliktelse utenom balansen, og må medregnes ved beregning av kapitaldekning i henhold til gjeldende regler*Jf. forskrift om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak av 22. oktober 1990 nr. 875..
