Omleggingen av differensiert arbeidsgiveravgift
Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ble fra og med 2004 lagt om etter pålegg fra EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Del I av denne artikkelen tar for seg prosessene i forhold til ESA samt EU-kommisjonens utkast til nye regionalretningslinjer. Del II gir en nærmere beskrivelse av anvendelsen og fortolkningen av enkeltreglene i avgiftsvedtaket.
Om arbeidsgiveravgift
Arbeidsgiveravgiften inngår sammen med trygdeavgiften og øvrige overføringer i finansieringen av folketrygden. Grunnlaget for arbeidsgiveravgift er utbetaling av lønn/annen godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i eller utenfor tjenesteforhold. Hvilke konkrete ytelser arbeidsgiver plikter å svare avgift av, følger som hovedregel innberetningsplikten etter ligningsloven, jf. folketrygdloven § 23-2. Ytterligere presiseringer av eller begrensninger i plikten til å svare arbeidsgiveravgift kan være fastsatt i lov eller forskrift. Satsstrukturen hjemles i Stortingets årlige vedtak om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden (heretter «avgiftsvedtaket»). For 2005 gjelder Stortingets vedtak av 25. november 2004 nr. 1548. Vedtaket utfylles av forskrift 17. desember 2004 nr. 1788.
1Kort beskrivelse av ordningen og dens bakgrunn
Geografisk differensiering av satsene for arbeidsgiveravgift ble innført i 1975 som et middel til å stimulere til sysselsetting i distriktene. Landet har siden innføringen vært delt inn i fem ulike arbeidsgiveravgiftssoner hvor satsen arbeidsgiver skal betale varierer med arbeidstakers bostedsadresse; fra 14,1 prosent for ansatte bosatt i sentrale strøk (sone I) til 0 prosent for ansatte bosatt i Finnmark og Nord-Troms (sone V) *Soneinndelingen av kommunene fremgår av avgiftsvedtaket § 1 bokstavene b til f..
Arbeidsgiveravgiftssatser i 2005 (etter hovedregler):
Sone |
De minimis-sats |
Ordinær sats |
I |
Ikke aktuelt |
14,1 pst. |
II |
10,6 pst. |
14,1 pst. |
III |
6,4 pst. |
10,2 pst. |
IV |
5,1 pst. |
9,5 pst. |
V |
0 pst. |
0 pst. |
I kroner og øre er den differensierte arbeidsgiveravgiften det tyngste distriktspolitiske virkemiddelet i Norge. For 2005 er arbeidsgivernes fordel ved differensierte satser beregnet til å utgjøre ca. 6 milliarder kroner. Dersom satsene fra den tidligere ordningen (før 2004) var blitt beholdt fullt ut, ville differensieringsfordelen ha utgjort totalt ca. 9 milliarder kroner. Differansen på rundt 3 milliarder kroner blir tilbakeført til distriktene gjennom diverse kompenserende tiltak.
Differensiert arbeidsgiveravgift er ansett som et målrettet og kostnadseffektivt virkemiddel for å øke etterspørselen etter arbeidskraft og derved opprettholde bosettingsmønsteret i distriktene. Støtten er ikke gjenstand for skjønn, men gjelder automatisk dersom kriteriene er oppfylt, og det er derfor ingen vilkårlighet eller usikkerhet knyttet til støtten. Videre ga den generelle avgiftslettelsen (slik systemet opprinnelig var utformet) ikke bestemte bedrifter konkurransefordeler på bekostning av andre bedrifter innefor samme sone. Støtten var lik for alle bedrifter i den forstand at bedrifter som hadde ansatte bosatt i samme sone fikk like mye støtte i forhold til arbeidskraftskostnadene. Ordningen var dessuten relativt enkel å administrere. Som følge av tilpasningene til EØS-avtalen i 2000 og 2004, ble ordningen noe mindre næringsnøytral innen sonene (blant annet ved at enkelte sektorer må betale høy avgift uansett de ansattes bosted og ved at mindre bedrifter i større grad enn store kan utnytte reglene om fribeløp). Størst mulig grad av næringsnøytralitet innenfor EØS-avtalens rammer er likevel søkt opprettholdt.
Det bør for ordens skyld nevnes at Svalbard ikke er omfattet av EØS-avtalen. For arbeidsgiveravgift av inntekt som blir skattlagt etter Svalbardskatteloven er satsen derfor 0 uansett, jf. avgiftsvedtaket § 1 bokstav a. Dette gjelder også for den type næringer som faller inn under avgiftsvedtaket bokstav g og h første ledd («spesifikke næringer»).
.gif)
