IFRS 2 Verdsettelse av ansatteopsjoner
Artikkelen omtaler hovedprinsippene for verdsetting av opsjoner og gir eksempler på verdsetting av enkle ansatte-opsjoner ved hjelp av Black-Scholes-modellen. I del 2 av artikkelen går vi videre med en omtale av bruk av binomiske modeller for verdsetting av ansatteopsjoner, og viser eksempler der opsjoner med spesielle egenskaper verdsettes.
IFRS 2 Shared based payment krever at alle opsjoner til ansatte og leverandører skal regnskapsføres til virkelig verdi. I en egen artikkel publisert i Revisjon og Regnskap nr. 8 2004 ble det redegjort for bestemmelsene knyttet til regnskapsføringen av opsjoner i IFRS 2. I denne artikkelen skal vi redegjøre for hvordan ansatteopsjoner kan verdsettes i henhold til kravene i IFRS 2. Det vil være en fordel å ha lest den andre artikkelen først.
1. Bakgrunn
Utgivelsen av IFRS 2, Share Based Payment i februar 2004 og vedtak om endring av regnskapsloven i Norge med virkning fra regnskapsåret 2005, innebærer at alle transaksjoner med aksjebasert vederlag skal regnskapsføres til virkelig verdi. Før IFRS 2 har det ikke vært krav om regnskapsføring av aksjebasert betaling til ansatte etter IFRS.
Den første US GAAP standarden om ansatteopsjoner ble utgitt allerede i 1972; APB 25, Accounting for stock issued to employees. På dette tidspunktet hadde man ikke enkelt tilgjengelige modeller for verdsettelse av opsjoner. APB 25 krevde derfor ikke regnskapsføring av opsjoner til virkelig verdi, men kun til egenverdien av opsjonen på tildelingstidspunktet. Egenverdi av en opsjon er definert som en positiv differanse mellom markedsverdi av den underliggende aksjen og opsjonens utøvelseskurs. Virkelig verdi av en opsjon består imidlertid til enhver tid av en tidsverdi i tillegg til egenverdien. Tidsverdien reflekterer mulig fremtidig verdiøkning og måles basert på tid til forfall og muligheter for verdiendring i tiden frem til forfall. Vi vil komme nærmere inn på egenverdi og tidsverdi senere i artikkelen.
I 1995 ble SFAS 123, Accounting for Stock Based Compensation, utgitt i USA. Standarden krever kostnadsføring av ansatteopsjoner til opsjonens virkelige verdi på tildelingstidspunktet. Utgivelsen møtte imidlertid massiv motstand fra regnskapsprodusenter i USA og det ble derfor som et politisk kompromiss gitt en valgadgang mellom den gamle APB 25 og den nye SFAS 123. I slutten av 2004 vedtok FASB endringer som innebærer at adgangen til å velge egenverdimodellen i APB fjernes.
Verdsettelse av opsjoner forutsetter god kjennskap til finansteori. For enkle opsjoner vil imidlertid bruk av enkle modeller for verdsettelse gi et tilstrekkelig godt resultat. Som vi skal redegjøre for i denne artikkelen, vil dette være en rimelig overkommelig oppgave som selskapene normalt kan gjennomføre selv. For opsjoner med spesielle egenskaper som må hensyntas ved verdsettelsen blir imidlertid oppgaven straks mer krevende. I så fall bør en ekspert på området konsulteres. Selskapenes revisor kan ikke gjennomføre verdsettelser på vegne av selskapene, men kun gi råd om hvordan verdsettelsene kan gjennomføres og kontrollere disse i ettertid.
Denne artikkelen er ment å være en praktisk veiledning i verdsettelse av ansatteopsjoner etter IFRS. Vi kommer likevel ikke unna enkelte kompliserte matematiske modeller. De matematiske vurderinger som ligger bak disse modellene, kommenteres ikke i artikkelen. I denne artikkelen begrenser vi oss til å kommentere den praktiske bruken av modellen. Dette gjøres ved bruk av enkle eksempler. Eksemplene og de enkle modellene kan også finnes som excel-filer på følgende web-adresse: www.ey.com/global/content.nsf/Norway/IFRS2_Verdsettelse. For de med spesiell interesse i å forstå matematikken henvises det til kildematerialet.
Verdsettelsen av ansatteopsjoner etter IFRS 2 skal gjøres på tildelingstidspunktet. Det vil si på det tidspunktet opsjonsprogrammet etableres. For opsjoner som skal gjøres opp kontant, skal verdsettelsen gjøres på samme måte, men for slike ordninger skal verdsettelsen oppdateres for hver gang det avlegges offisielt regnskap.
