Talsmann for selvbetjening

Med direkte adresse til tjenestetilbydere innenfor regnskap og revisjon sier Meyer: «Når mindre av tiden går med til papirarbeid, kan firmaene bevege seg ett eller flere hakk oppover i verdikjeden og bli bedre rådgivere.»

Som moderniseringsminister har du presentert en visjon om bedre og billigere tjenester for både næringslivet og folk flest knyttet til bruk av informasjonsteknologi og Internett. Kan du sette disse ideene inn i en bredere politisk sammenheng?

Som politiker er min oppgave knyttet til det å treffe beslutninger i dag som trygger velferden i morgen. Modernisering av offentlig sektor dreier seg om å bruke fellesskapets ressurser bedre. En effektiv, dynamisk og endringsorientert offentlig sektor betyr dessuten bedre rammebetingelser for privat verdiskapende virksomhet. Som samfunn står vi i et 10-20 års perspektiv overfor en stor utfordring knyttet til det faktum at det blir stadig flere eldre, veksten i arbeidsstyrken er liten, petroleumsinntektene flater ut og faller etter hvert mens pensjonsforpliktelsene øker kraftig. Alt dette tilsier at hvis vi ønsker å trygge fremtidig velferd, må vi utføre fellesfinansierte oppgaver smartere i morgen enn det vi gjør i dag. Det er mitt overordnede budskap.

Min diagnose er at offentlig sektor har vært en sinke når det gjelder å ta i bruk teknologi sammenlignet med det private næringsliv og myndighetene i enkelte andre land. Her ligger det både et problem og en mulighet. Ved å oppdatere det offentlige teknologisk og foreta nødvendige omstillinger kan myndighetene hente ut betydelige gevinster til fordel for fellesskapet.

Hva kan oppnås på kort sikt?

For næringslivet vil det være en betydelig forenkling hvis bedriftene slipper med å rapportere samme data mer enn en gang. Både for næringsdrivende og folk flest er det et irritasjonsmoment at det offentlige ikke er flinkere til å ta i bruk allerede innsendte data på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer. Et konkret mål for regjeringens it-politikk er å sørge for gjenbruk av data i et helt annet omfang enn i dag. Ideen er å etablere en felles it-arkitektur for det offentlige som gjør at vi bruker teknologi til å rive siloveggene og fjerne barrierene mellom sektorer og forvaltningsnivåer.

Skal it-teknologien virke effektivt, forutsetter det en reorganisering av det offentlige. Reaksjonene hittil kan tyde på at den delen av oppgaven blir vanskelig?

Jeg innser at vi står overfor noen utfordringer. Skal vi lykkes, må vi være i stand til å gi de enkelte etater en opplevelse av at samarbeid og samhandling ikke bare gir gevinster til fellesskapet og de andre som deltar i fellesskapet, men også innebærer gevinster for den enkelte etat og den enkelte medarbeider. Vi har nedlagt et betydelig arbeid for å skape forståelse og eierskap til prosessen. Hos alle sentrale statlige etatslederne har jeg opplevd en sterk vilje til å være med på det felles løp som er lagt. Jeg registrerer både engasjement og entusiasme over at det nå er tatt initiativ til å koordinere it-arbeidet i offentlig sektor.

Den største vanskeligheten består i å ta ut rasjonaliseringsgevinstene. For teknologien er i seg selv ikke effektiviserende. Først når teknologien brukes til å endre arbeidsprosesser som gjør slutt på permflytting og øker verdiskapningen, vil borgerne og næringslivet virkelig oppleve effekten av vårt arbeid. Forutsetningen er at vi får så vel ledere som medarbeidere til å gjøre tingene annerledes i morgen enn i dag.

Uansett om du leder en privat eller offentlig organisasjon, er det en krevende oppgave å initiere atferdsendringer og endre arbeidsprosesser. Ofte er det nødvendig med et langsiktig perspektiv. Likevel er det min oppgave å være utålmodig.

I Norge er det ganske stor politisk motstand mot forandring?

Ja, jeg registrerer med undring og forskrekkelse at særlig Arbeiderpartiet på punkt etter punkt nå forlater de standpunktene de beskrev som viktige for partiet da de satt i regjering fra 2000-2001. I dag overlater Jens Stoltenberg langt på vei til LO-sjefen Gerd Liv Valla og Fagforbundets Jan Davidsen å bestemme tempoet av moderniseringen av offentlig sektor, noe som i praksis innebærer stillstand. Ikke overraskende er det slik at landets gode økonomi og store petroleumsinntekter representerer en hindring i forhold til alle omstillingsprosesser. Folk opplever at det ikke er nødvendig eller påkrevet å endre på noe som helst. På kort sikt er det en riktig observasjon. Men hvis vi ikke handler nå, ender vi med å skyve et stadig voksende problem over på neste generasjon. Etter min mening ville vi sviktet jobben vår som politikere hvis vi ga etter for de som for en hver pris vil bevare det gamle. Jobben vår er å forsøke å overlate dette samfunnet i litt bedre stand til neste generasjon.

Ser du rettssikkerhets- og personvernproblemer knyttet til gjenbruk av informasjon om enkeltpersoner?

Ja, og derfor må personvernhensyn alltid være med i våre vurderinger. Men jeg følger ikke de som mener at manuelle løsninger sikrer personvern og digitale løsninger truer personvernet. Manuelle løsninger kan i høyeste grad være uheldige ut fra personvernhensyn, mens digitale løsninger - brukt riktig - kan styrke personvernet. Men det er viktig å ha bevissthet rundt disse spørsmålene, og av og til vil jeg komme til å gjøre valg hvor personvern settes foran effektivitet.

Hvilke land utmerker seg ved å ta i bruk teknologi i offentlig sektor?

Det vil være ulike vurderinger av det, men det er ikke tilfeldig at jeg skal reise til Canada i februar for å studere offentlige it-løsninger. Canada trekkes i mange sammenhenger frem som et land som kanskje ligger helt i teten når det gjelder bruk av kommunikasjonsteknologi i offentlig forvaltning. Tidligere har jeg hatt gleden av å bli presentert for reformprogrammet til Tony Blair som blant annet tar sikte på å gjøre den offentlige sektor i Storbritannia mer effektiv ved bruk av teknologi. Jeg har også vært i København sammen med Kommunenes Sentralforbund for å se hvordan danskene utvikler sin digitale forvaltning. Alle disse landene ligger foran oss. Jeg mener likevel at det ikke er urealistisk at vi i løpet av 2-3 år skal ha innhentet mye av forspranget - hvis regjeringen vinner frem med sin politikk.

Er det riktig å si at hovedpoenget er å innføre selvbetjeningsløsninger der mye av arbeidet overføres fra offentlige ansatte til borgerne selv?

Så enkelt er det. Ved å utvikle selvbetjeningsløsninger kan vi både spare borgere og næringsliv for tid og utnytte arbeidskraften i offentlig sektor til mer verdiskapende arbeid.

Hvordan vil slike reformer påvirke de som arbeider med regnskap og revisjon?

Bransjen vil kunne frigjøre ressurser. For tjenestetilbydere innenfor regnskap og revisjon betyr det en mulighet til å oppgradere tilbudet og bli bedre rådgivere. Fordi mindre av tiden vil gå med til papirarbeid, kan firmaene bevege seg ett eller flere hakk oppover i verdikjeden.

Hva med behovet for teknologisk oppdatering, omstilling og reorganisering i næringslivet?

Norge har det fortrinnet at vi har en svært moden befolkning og et svært modent næringsliv i forhold til det å ta i bruk ny teknologi. Privat sektor ligger langt fremme og er tidlig ute. Vi har et tempo i bredbåndsutbyggingen som overgår alle optimistiske anslag og en fornyelsestakt på it-utstyr i norske bedrifter som er bemerkelsesverdig høy. Det er i offentlig sektor vi henger etter. Ved å gjøre offentlige digitale tjenester tilgjengelige i et mye større omfang kan vi bidra til å øke attraktiviteten av samfunnets totale investeringer i ny teknologi.

Er det mulig å sette kvantitative mål for moderniseringen av det offentlige?

Det er ett av de områdene der offentlig sektor i Norge må bli flinkere. Vi må sette kvantitative mål og bli tydeligere på hva slags gevinster som skal realiseres. Skattebetalerne og næringslivet har krav på å vite resultatet av de omstillingsprosessene som kjøres i offentlig sektor. Det har liten hensikt å gjennomføre store endringsprosesser der vi ikke kan synliggjøre gevinster.

Jeg skal ikke underslå at det finnes det område i offentlig sektor hvor det er vanskelig å finne frem til pålitelige indikatorer, men det kan ikke frita oss for å ta utfordringen. Under enhver omstendighet er det et tankekors at en arbeiderpartipolitiker som Tony Blair i Storbritannia er en pådriver på områder som indikatorutvikling og kvalitetsmåling, mens venstresiden i norsk politikk avviser et hvert forsøk på å måle resultatet av ressursbruken og bare roper på mer penger som løsning på problemene. Etter min mening kommer vi som nasjon ikke unna nødvendigheten av å stille krav til ressursinnsats i forhold til oppnådd kvalitet og kvantitet.