Skattereformen - når kommer neste?
Den kommende skattereformen har kanskje større mulighet for å overleve enn den gamle, men mye kan gå galt. Når det nye systemet får begynne å virke, vil utilsiktede effekter og smutthull komme til overflaten, samtidig som pressgrupper vil forsøke å uthule ordningen. Neste skattereform - kanskje allerede i 2012?
Vi beveger oss nå mot nok en skattereform - bare 12-13 år siden den forrige på begynnelsen av 1990-tallet. Hva må til for at den nye skal få lengre levetid? Det er ganske mye: Reglene må være logisk oppbygget for å gi det tilsiktede resultat, både av hensyn til det offentlige og skattyternes behov for forutsigbarhet, systemet må være tilpasset det vi finner i samarbeidsland og det må være robust i forhold til alle de pressgrupper som vil melde seg med større eller mindre politisk tyngde. Kvaliteten i det som kommer vil være avgjørende for når vi får neste reform. Faren for at den kommer i 2012 eller før er stor.
Reform er et pretensiøst ord. Det er i Kunnskapsforlagets ordbok ganske uskyldig definert som «omdanning, nydanning, forandring, forbedring» - antagelig er det nok at en av disse betegnelser foreligger. Det er ikke angitt noe volum-/størrelseskrav for bruken av betegnelsen. I forbindelse med lovgivning er det likevel vanlig bare å anvende den på de virkelig betydningsfulle omlegginger eller nyskapninger - det er nesten noe høytidelig over lovgivning betegnet som reform. På avgifts- og skatteområdet har det vært mangfoldige lovendringer gjennom årene, men få av disse har vært funnet verdig til å kalles reform.
Enkelte reformer kan kort nevnes:
Hovedpunktene
De fleste har nok merket seg at delingsmodellen forsvinner for aksjeselskaper. Antagelig skjer det samme for ansvarlige selskaper og lignende samt for personlig ansvarlige enmannsvirksomheter. Dette er fortsatt under utredning av et utvalg, så Finansdepartementet har ikke kunnet ta nærmere standpunkt til spørsmålet ennå.
Få skatteregler har nok medført så mange endringer av eierstruktur i selskaper som «delingen». Regelen går som kjent ut på at beregnet personinntekt skal ilignes når aktive aksjonærer eier minst to tredjedeler av aksjene, eller direkte eller indirekte har krav på minst to tredjedeler av utbyttet.
Det viktige har vært å komme under to tredjedels eierskap for aktive aksjonærer og andre aksjonærer som skulle ses i sammenheng med disse. Regelverket i skatteloven og forskrifter på området er svært fyldig og antall endringer i løpet av reglenes levetid innebar sannsynligvis ikke bare en klar norgesrekord, alt lovverk tatt i betraktning, men skaper stadig nye tolkingsspørsmål ved avgjørelsene. Ofte er det svært vanskelig å få klart greie på de faktiske omstendighetene. Til sammen har dette utgjort en svær arbeidsbyrde for ligningskontorene, samtidig som resultatet av behandlingen av den enkelte sak kan ha vært tvilsomt - den ene eller den andre veien. Det skattemessige resultatet av denne juvelen i skattesystemet som «delingen» rosende ble omtalt som i Stortinget i 1991, var lite imponerende. Finansdepartementet liker å tale om treffsikkerhet når det gjelder spørsmålet om nye regler - her ble det nærmest helbom. Dette erkjennes på side 28 i den nye proposisjonen. Det uttales der at andelen delingspliktige aksjeselskaper gikk ned fra 55% i år 1992 til 32% i år 2000. Bortsett fra at jeg tviler på at tallet på 55% inkluderte alle reelt delingspliktige i 1992 - sannsynligvis hadde mange selskaper allerede tidligere tilpasset seg ventede regler - var tallet på 32% som ble delingspliktige i år 2000 sikkert riktig. Det heter videre at over 70% av disse hadde negativ personinntekt. Dette skulle tyde på at antall selskaper med positiv personinntekt for år 2000 bare utgjorde knapt 10% av alle aksjeselskaper.
Et par andre viktige prosenttall vet vi ikke noe om. Det ene er - hvor stor del av de som «tilpasset» seg gjorde dette av «edle» eller lovlige grunner - dette kunne nemlig gjøres - og hvor mange etablerte proformaordninger hvor de reelt selv eide selskapet hele tiden med hjelpsomme venner mv. som papirdeltakere. Det andre er - hvor mange av de 10 prosentene som faktisk ble gjenstand for deling hadde mulighet for å tilpasse seg, men unnlot å gjøre dette av moralske grunner? Reglene var egentlig bare en lovbestemt oppfordring til å gå på akkord med samvittigheten for brede deler av det norske folk.
Vel - alt dette er antagelig historie nå, men det reiser klart spørsmål av betydning for lovgiver. Det manglet som nevnt ikke advarsler i 1990-91 når det gjaldt tempoet i lovgivningsarbeidet. Ikke bare delingen, men også RISK-systemet gjorde allerede tidlig at kyndige personer på lovgivningsområdet ble betenkt og ga uttrykk for dette i artikler mv. Et annet forhold økte betenkelighetene: Burde Norge falle ned på ordninger som stort sett var ukjent i sammenlignbare land og som andre i enkelte tilfeller hadde «snust» på, men ikke våget å gjennomføre? Utviklingen har vist at forsiktighet er en dyd på skatteområdet. Andre dyder er der neppe.
Når dette skrives, er det et faktum at «delingen» forsvinner. Tapere er de som klarte å unngå personbeskatning. De får glede seg over at delingen fungerte ganske lenge, og gremme seg over at de nye reglene neppe gir mulighet for samme skatteprivilegium.
Også RISK-systemet forsvinner. Systemet medførte at inngangsverdien for aksjer årlig ble forhøyet eller redusert basert på forskjellige faktorer. Langt på vei gjorde dette at inngangsverdien på aksjene i tilfelle realisasjon av disse inkluderte skattlagt verdiøkning på selskapets hånd slik at det ikke ble noen dobbeltbeskatning av overskuddet. Sammen med godtgjørelsessystemet på utbytte - som også forsvinner, skapte de i og for seg rettferdige regler, men lovverket omkring RISK-lovgivningen gjorde det til dels vanskelig, og i enkelte tilfeller nærmest umulig å fordele beregnet RISK på de enkelte aksjer.
