Generelt

En påstand om at et FNF følger armlengdeprinsippet er ikke nok. Skal skattemyndighetene overbevises, må det utarbeides skriftlig materiale som gir myndighetene mulighet til å kontrollere påstanden. En avtale er ikke dokumentasjon for annet enn selve transaksjonen. En slik er nødvendig i de aller fleste land, men i tillegg må det lages en form for rapport som underbygger selve prisingen og forklarer de valg som er foretatt.

Mange land har laget mer eller mindre presise krav til hvordan slik dokumentasjon skal være. Også her har USA gått foran og laget utførlige forskrifter som gir anvisning på hva som skal være med for at dokumentasjonen skal tilfredsstille kravene. Andre land nøyer seg med å lage veiledende retningslinjer på samme måte som OECD. I Norge er det foreløpig heller ikke laget retningslinjer, men dette er varslet.

Jeg tar utgangspunkt i de anvisninger som følger av OECDs retningslinjer og gir en kortfattet beskrivelse av disse. Det er viktig å være klar over hvilke land som har dokumentasjonskrav og derfor ser vi på noen av disse også. I forrige artikkel presiserte jeg viktigheten av å vurdere risikoen for inntekstføring konkret. I en slik analyse er det ikke minst viktig å ha konkret kunnskap om hvilke regler som finnes. I tillegg er det en fordel å kjenne til graden av håndhevelse av disse reglene. Det er summen av disse to forhold som gir samlet risiko for å få justert inntekten ved bokettersyn.

Det blir sannsynligvis svært kostbart å lage en fullstendig redegjørelse og rapport for hvert enkelt land et FNF opererer i. Derfor har man i praksis laget dokumentasjon i de land der risikoen er størst for inntektstillegg. Etter hvert som flere land øker sin kontrollaktivitet rettet mot internprising, har behovet for å lage fellesdokumentasjon akselerert. Jeg konsentrerer meg derfor om å beskrive en dokumentasjon som treffer flest mulig land. En slik «minste felles dokumentasjon» (Masterfile) kan imidlertid ikke bli helt presis og derfor må det lages tilpasninger til hvert enkelt land som er involvert

Bevisbyrde

Det er viktig først å vurdere hvilke bevisbyrderegler som finnes i de aktuelle land. Innen OECD-land og ikke minst innen EU er den store hovedregel at det er skattemyndighetene som har bevisbyrden for at valgt pris ikke er armlengdes. Først når de har gjort sitt, vil skattyter være tvunget til å legge frem overbevisende dokumentasjon for at prisen er innenfor armlengdes nivå.

I tillegg til en vurdering av de formelle krav rundt bevisbyrde, må skattyter også vurdere de mer taktiske hensyn. I enkelte tilfeller kan det trolig være fordelaktig å kunne presentere forsvar for den valgte prisstruktur før den blir utfordret fra skattemyndighetene. Dette kan ytterligere styrke kravene til skattemyndighetenes argumentasjon. I praksis kan man også oppleve at skattemyndighetene etter en relativt «enkel» gjennomgang velger å rette sitt fokus på andre skattytere som i mindre grad har utarbeidet slik dokumentasjon.