Beregning av maksimalt kreditfradrag
Overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS) har i to klagesaker for inntektsåret 2002, henholdsvis 2002-010OLN og 2002-014OLN, lagt til grunn at mottatt konsernbidrag ikke for noen del skal tilordnes utenlandsinntekten etter den indirekte metode ved beregning av det maksimale kreditfradraget i henhold til reglene i skatteloven (sktl.) §§ 16-20 flg.
Begrunnelsen er at en slik tilordning både vil stride mot lovens legaldefinisjon av begrepet utenlandsinntekt og de formålsbetraktninger som ligger til grunn for regelverket.
Vedtakene hindrer at konsernselskaper får fradrag for utenlandsk skatt som overstiger norsk skattenivå på 28 prosent ved å «blåse opp» utenlandsinntekten gjennom bruk av konsernbidragsreglene i sktl. §§ 10-2-10-4. Avgjørelsene innebærer også at konsernselskaper ikke kan bruke konsernbidragsreglene for å motvirke at utenlandsinntekten blir redusert som følge av indirekte tilordning av renteutgifter i henhold til Finansdepartementets forskrift til skatteloven av 19. november 1999 nr. 1158 (FSFIN) § 16-28-4 bokstav b siste punktum.
Overligningsnemnda la avgjørende vekt på lovteksten og uttalelser i forarbeidene om begrensninger i fradragsretten. Denne måten å beregne det maksimale kreditfradraget på avviker delvis fra beregningsmåten som det gis anvisning på i kreditskjema RF-1145 med tilhørende veiledning.
Begrensninger i fradragsretten for skatt betalt i utlandet
I henhold til sktl. § 16-20 flg. kan skattyter kreve fradrag i norsk skatt for skatt som denne skattyteren har betalt i utlandet. Sktl. § 16-21 oppstiller imidlertid to vesentlige begrensninger knyttet til fradrag for skatten betalt i utlandet. Begrensningene omtales gjerne samlet som det maksimale kreditfradraget.
For det første følger det av § 16-21 første ledd første punktum, at kreditfradraget ikke kan overstige den delen av norsk skatt på samlet skattepliktig inntekt, beregnet før fradraget, som forholdsmessig faller på utenlandsinntekten. Fradraget vil dermed i utgangspunktet være begrenset oppad til 28 prosent av utenlandsinntekten. For det andre kan det i henhold til sktl. § 16-21 første ledd annet punktum ikke kreves mer i fradrag i norsk skatt enn det som faktisk er betalt i utenlandsk skatt.
Ved beregning av utenlandsinntekten gir FSFIN § 16-28-4 anvisning på to måter å fordele inntekter og utgifter mellom norsk og utenlandsk inntekt på - den direkte og den indirekte fordelingsmetode. Avgjørende for valg av metode er om det kan avgjøres hvor inntekten rettmessig er oppebåret eller utgiften rettmessig er pådratt, jf. FSFIN § 16-28-4 bokstav a. Dersom dette lar seg konstatere, skal dette være avgjørende for tilordningen. I slike tilfeller sier man at inntekten tilordnes etter den direkte metode. Dersom det ikke lar seg påvise hvor inntekten eller utgiften rettmessig er oppebåret eller pådratt, skal den tilordnes norsk inntekt eller utenlandsinntekt, slik denne er fastsatt etter den direkte metoden. Dette omtales som den indirekte tilordningsmetode. Renteutgifter skal alltid fordeles indirekte, jf. FSFIN § 16-28-4 bokstav b siste punktum.
