Bruk av internasjonal arbeidskraft
Norske arbeidsgivere som ønsker å benytte seg av arbeidskraft fra de nye EU-landene, må spesielt være bevisst på reglene om arbeidstillatelser og trygdemedlemskap - herunder plikt til å svare arbeidsgiveravgift. Artikkelen belyser regelverket norske arbeidgivere bør være klar over.
1. mai 2004 ble EU utvidet med ti nye medlemsland i Øst- og Sentral Europa. De nye landene er Litauen, Latvia, Tsjekkia, Estland, Polen, Slovakia, Slovenia, Ungarn, Malta og Kypros. Utvidelsen byr på ulike muligheter i bruken av internasjonal arbeidskraft landene i mellom. Tilsvarende vil utvidelsen få betydning for Norge gjennom EFTA/EØS-samarbeidet.
Formålet med denne artikkelen er å belyse det regelverket norske arbeidsgivere bør være bevisste på dersom de ønsker å benytte seg av arbeidskraft fra de nye medlemslandene. For norske arbeidsgivere vil bestemmelsene om arbeidstillatelser og trygdemedlemskap, herunder plikt til å svare arbeidsgiveravgift, være av meget stor betydning, både praktisk og økonomisk. Artikkelen vil derfor gjennomgå hovedreglene på disse områdene.
Spørsmålet om norske myndigheter skulle vedta overgangsordninger for arbeidstakere fra de nye medlemslandene er blitt flittig diskutert og debattert i den senere tid. 27. april 2004 ble overgangsregler i utlendingsloven vedtatt av Stortinget, med virkning fra 1. mai i år. Bestemmelsene baseres på forslag fra regjeringen som fremgår av ot.prp. nr. 44 (2003-2004).
Hensikten med overgangsreglene i utlendingsloven og utlendingsforskriften skulle være å unngå såkalt «sosial dumping», ved at norske arbeidsgivere kunne benytte seg av arbeidskraft til betraktelig lavere lønn enn norsk arbeidskraft. Etter at overgangsreglene nå er vedtatt og trådt i kraft, kan man imidlertid spørre seg om man har oppnådd et slikt resultat.
Det er ikke blitt vedtatt overgangsregler på trygdens område, slik at eksisterende regelverk for EU/EØS-borgere om trygdetilknytning fra og med 1. mai vil gjelde fullt ut også for borgere fra de nye medlemslandene. Visse praktiske tilpasninger vil likevel være nødvendig, noe som blir kommentert nærmere.
Arbeidstillatelser
Generelt om arbeids- og oppholdstillatelser for EU/EØS-borgere
Statsborgere fra EU/EØS-land har rett til å oppholde seg i Norge og arbeide her i en periode på opp til tre måneder uten å søke om verken arbeids- eller oppholdstillatelse. Det samme gjelder for en EU/EØS-borger som pendler mellom Norge og hjemland minst én gang i uken dersom vedkommende til sammen ikke arbeider i Norge i mer enn 90 dager per kalenderår. Videre har en EU/EØS-arbeidstaker som skal utføre arbeid i Norge i mer enn tre måneder, som hovedregel rett til å få innvilget arbeidstillatelse* I utlendingsloven og utlendingsforskriften benyttes begrepet «oppholdstillatelse» for EØS-borgere slik at vedkommende person med dette også har en tillatelse til å utføre arbeid. «Oppholdstillatelse» er brukt i lovgivningen for å inkludere personer som kommer til Norge på andre grunnlag enn som arbeidstaker. For oversiktens skyld har vi i den videre fremstillingen benyttet oss av begrepet «arbeidstillatelse», selv om begrepet i denne sammenhengen ikke er helt presist brukt. dersom vedkommende er ansatt i minst halv stilling med en lønn som er tilstrekkelig til underhold. Dette følger av utlendingsloven §§ 50 og 51 og utlendingsforskriftens §§ 172 og 175. Kravet til «tilstrekkelig underhold» har med andre ord, også før 1. mai 2004, vært praktisert for alle arbeidstakere fra EU/EØS-land. Som hovedregel har utlendingsmyndighetene, dvs. politi og UDI, praktisert dette slik at lønnen som tilbys i Norge skal kunne sammenlignes med tariffestet lønn, eventuelt norsk «normallønn» innen samme bransje.
Når det i slike tilfeller er blitt innvilget arbeidstillatelser, er arbeidstillatelsen som hovedregel blitt innvilget for en periode på fem år. Videre kan man fornye arbeidstillatelsen med ytterligere fem år.
Arbeids- og oppholdstillatelser for ikke EU/EØS-borgere
For en ikke EU/EØS-borger, har det i henhold til utlendingsloven § 8 og forskriftens § 2 også vært krav om at lønns- og arbeidsvilkår ikke kunne være dårligere enn etter gjeldene tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Vilkårene til lønns- og arbeidsvilkår har i disse sakene blitt praktisert strengt. I tillegg får en borger fra et ikke-EU/EØS-land bare innvilget arbeidstillatelse dersom vedkommende kan dokumentere å være en såkalt «spesialist» (med fagutdannelse eller spesielle kvalifikasjoner), «sesongarbeider» (typisk bærplukkere), arbeidstaker innen fiskeindustrien, praktikant, «arbeidende gjest» eller au-pair.
Arbeidstillatelsene blir alltid knyttet opp til et bestemt arbeid og et bestemt arbeidssted. Dette innebærer at dersom opprinnelige forutsetninger endrer seg i løpet av arbeidsperioden i Norge, for eksempel at arbeidstaker blir tilbudt annen jobb av annen arbeidsgiver eller at arbeidsoppgavene og arbeidsstedet endrer seg hos opprinnelig arbeidsgiver, må det på ny søkes om arbeidstillatelse for den nye stillingen. Ny arbeidstillatelse må da foreligge før arbeidstaker kan påbegynne nytt arbeid.
Arbeidstillatelse er som hovedregel blitt gitt for ett år, og forlengelse av tillatelsen er som hovedregel blitt begrenset til ett år av gangen.
Tjenesteytere og næringsdrivende
En EU/EØS-borger som kommer til Norge for å drive varig ervervsvirksomhet her eller for å tilby eller motta en tjenesteytelse, har rett til oppholds- og arbeidstillatelse i Norge uten at det oppstilles særlige krav til et minste inntektsnivå. Å tilby en tjenesteytelse vil typisk være selskaper fra EU/EØS-land som har påtatt seg entrepriseoppdrag i Norge for norsk oppdragsgiver, og som sender sine arbeidstakere til Norge for å gjennomføre oppdraget.
Varigheten av arbeidstillatelser for utførelse av tjeneste i Norge gis normalt for den samme perioden som tjenesteoppdraget har. For næringsdrivende fra et EU/EØS-land, har det som hovedregel blitt innvilget arbeidstillatelse for fem år, med mulighet til forlengelse i ytterligere fem år.
Dersom borgere fra ikke EU/EØS-land skal gjennomføre et tjenesteoppdrag i Norge, kreves det at lønn svarer til tarifflønn eller annen normallønn innen samme bransje, og at bolig er sikret, jf. utlendingsloven §§ 6 og 8. Arbeidstillatelser i disse tilfellene er normalt blitt gitt for ett år, med mulighet for forlengelse ytterligere ett år hver gang det søkes om slik forlengelse.
Overgangsregler i utlendingsloven og utlendingsforskriften
- Fri flyt av tjenester og utsendte arbeidstakere
Overgangsordningene gjelder for arbeidstakere som på egen hånd søker jobb i Norge, slik at tjenesteytere eller selvstendig næringsdrivende ikke er underlagt noen form for overgangsordninger. Dette begrunnes med at utvidelsesavtalen ikke åpner for muligheten til å innføre overgangsordninger for tjenesteyterer eller næringsdrivende, da dette vil stride mot EUs generelle prinsipp om fri flyt av tjenester.
I realiteten er det her vi kan se de største umiddelbare følgene av EU-utvidelsen. Da næringsdrivende og tjenesteytere fra de nye EU-landene frem til 1. mai i år var underlagt strenge lønns- og arbeidsvilkår for å kunne utføre arbeid og oppdrag i Norge, har disse nå muligheter til å utføre sin aktivitet i Norge, uavhengig av norsk lønnsnivå.
I praksis innebærer dette bl.a. at selskaper etablert i de nye EU-landene kan sende sine arbeidstakere til Norge for å utføre oppdrag for norsk oppdragsgiver uten å bli omfattet av overgangsreglene og de særskilte kravene til norske lønnsvilkår. Arbeidstakeren opprettholder sitt ansettelsesforhold med sin arbeidsgiver i hjemlandet, og sendes til Norge for å utføre arbeid for hjemlandets arbeidsgiver her. Det er usikkert om UDI etter hvert kommer til å se et behov for å trekke et skille mellom utsendte arbeidstakere og utleide arbeidstakere, for å vurdere hvorvidt det er tale om tjenesteyting eller arbeidstaker. Spørsmålet vil muligens være hvorvidt vedkommende arbeidstaker utfører arbeid i Norge for det norske selskapet eller hjemlandets arbeidsgiver. Typiske elementer som er kjent fra andre rettsområder er blant annet hvem som i realiteten har instruksjonsmyndighet over arbeidstaker, hvem som har lønnsforpliktelsen og eventuelt hvor lenge arbeidsforholdet er ment å vare. Grensen er uklar, og foreløpig har UDI ikke erfaring med å foreta slike vurderinger. Det gjenstår å se om slike grenser vil etablere seg i praksis, og eventuelt hvor disse vil gå.
Det er likevel viktig å merke seg at selv om overgangsreglene ikke omfatter tjenesteyting, vil annen norsk lovgivning komme til anvendelse også for slike arbeidsforhold. Blant annet vil arbeidsmiljølovens ufravikelige regler også gjelde for arbeidstakere fra andre land, selv med en utenlandsk arbeidsgiver.
På tross av at det eventuelt fremgår av arbeidskontrakten at det er lovgivningen i hjemlandet som kommer til anvendelse på arbeidsforholdet, så er det ikke mulig å avtale seg bort fra visse bestemmelser i arbeidsmiljøloven og ferieloven som gir arbeidstakere såkalte «minimumsrettigheter». Med mindre arbeidstaker er gitt bedre rettigheter gjennom sin individuelle arbeidskontrakt, presiserer arbeidsmiljøloven § 73M at utsendt arbeidstaker skal være omfattet av ferielovens bestemmelser om feriefritid og feriepenger og arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidsmiljøet, rett til fri fra arbeidet/permisjoner, arbeid av barn og ungdom, arbeidstid, plikten til å utforme en arbeidskontrakt og innholdet av denne samt oppsigelsesvern ved svangerskap og etter fødsel/adopsjon.
Samtidig bør norske oppdragsgivere være klar over arbeidsmiljøloven §§ 55K til 55L, som regulerer og begrenser en arbeidsgivers mulighet til å leie inn arbeidstakere i sin bedrift.
I tillegg er også utenlandske arbeidsgivere forpliktet til å forholde seg til norske skattemyndigheter ved aktivitet i Norge. Dette innebærer at dersom en person anses som skattepliktig til Norge, er den utenlandske arbeidsgiver forpliktet til å gjennomføre forskuddstrekk, terminvis lønnsrapportering samt innbetaling av skattetrekk og arbeidsgiveravgift (dersom arbeidstaker ikke er unntatt fra norsk trygdemedlemskap) i henhold til ordinær norsk skattelovgivning.
- Arbeids- og oppholdstillatelse for arbeidstakere fra de nye medlemslandene
Dersom det fremdeles er norske selskaper som ønsker å benytte seg av arbeidskraft fra de nye medlemslandene gjennom ordinære ansettelser, vil de nylig vedtatte overgangsordningene komme til anvendelse på borgerne fra Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. Når vi i den videre fremstillingen benytter betegnelsen «nye medlemsland», er det disse landene som omtales. Borgere fra Malta og Kypros er unntatt fra overgangsreglene, slik at disse omfattes av de ordinære bestemmelsene om arbeids- og oppholdstillatelser for EU/EØS-borgere. Overgangsreglene fremgår av utlendingsloven § 58a og utlendingsforskriften §§ 172-178.
Overgangsreglene fastslår at borgere fra de nye medlemslandene må ha innvilget arbeidstillatelse i Norge før de kan begynne å arbeide her. Bestemmelsene om unntak for arbeid i kortere tid enn 3 måneder, og for pendlere, gjelder med andre ord ikke for borgere fra de nye medlemslandene. De kan søke om arbeidstillatelse etter at de ankommer til Norge, men de kan ikke påbegynne arbeidet her før arbeidstillatelse er innvilget.
Videre må borgere fra de nye medlemslandene være tilbudt heltidsarbeid. Det er imidlertid ikke et vilkår at tilbud om arbeid må være fra samme arbeidsgiver, slik at en person med tilbud om flere deltidsstillinger vil oppfylle vilkåret om heltidsarbeid. Arbeidstilbudet må inneholde tilbud om lønn tilsvarende norsk tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. På den annen side trenger arbeidstilbudet ikke være avgrenset til et bestemt arbeid, en bestemt arbeidsgiver eller bestemte kvalifikasjonskrav som kreves overfor borgere fra ikke EU/EØS-land. Endres arbeidsgiver, stilling eller arbeidssted, trenger man ikke å søke om ny arbeidstillatelse, noe som kreves for borgere fra ikke EU/EØS-land.
Borgere fra de nye medlemslandene vil ikke få innvilget arbeidstillatelse for en lengre periode enn 12 måneder, og arbeidstillatelsen vil etter søknad om forlengelse bli forlenget med ytterligere 12 måneder.
Det er imidlertid gjort unntak for borgere fra de nye medlemslandene som før 1. mai har arbeidet i Norge med arbeidstillatelse i en sammenhengende periode av minst tolv måneder. For disse gjelder ingen overgangsregler. Samtidig har arbeidstakere fra de nye medlemslandene, som etter utvidelsesdatoen har arbeidet lovlig i en sammenhengende periode på minst tolv måneder, de samme rettigheter etter EØS-regelverket som arbeidstakere fra nåværende medlemsland, uten bruk av overgangsreglene.
- Overgangsreglenes varighet
I utgangspunktet er det besluttet at de overfor skisserte overgangsreglene skal gjelde i to år. Videre er det mulig å forlenge overgangsperioden med ytterligere 5 år til sammen.
Trygd
Som en part i EØS- samarbeidet, er Norge forpliktet til å følge EØF-forordning 1408/71 («om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet»). Disse reglene har frem til 1. mai 2004, i all hovedsak, vært forbeholdt statsborgere av det tidligere EU/EØS-området. EU-utvidelsen innebærer at reglene nå også vil gjelde for statsborgere av de nye medlemslandene. Dette har særlig betydning for yrkesaktives trygdetilknytning, «trygdemedlemskap», og tilhørende avgiftsforpliktelser.
Forordningens formål og hovedregler
Forordning 1408/71 er ment å tilrettelegge for den frie bevegelighet av personer. Forordningens bestemmelser* Rådsforordning (EØF) 1408/71, artiklene 13 - 17 koordinerer yrkesaktives trygdetilknytning i de tilfeller de har, eller har hatt, yrkesaktivitet i to eller flere medlemsland. Gjennom forordningens bestemmelser, søker medlemsstatene å unngå trygdedekning i flere land samtidig, og i forlengelsen av dette, doble trygdeavgifter. På samme tid er formålet å ivareta yrkesaktive, slik at de ikke blir stående uten noen form for dekning ved arbeidsforhold med internasjonalt tilsnitt. På denne bakgrunn skal en yrkesaktiv person derfor kun være omfattet av trygdelovgivningen i én medlemsstat.
Den klare hovedregel er at den yrkesaktive er omfattet av trygdelovgivningen i det EU/EØS-landet vedkommende er i arbeid. Dette gjelder selv om vedkommende ikke er bosatt der. Forordningen har i tillegg særlige regler som regulerer tilfeller med samtidig yrkesaktivitet i to eller flere land. Videre har forordningen også særlige regler som regulerer trygdetilknytningen i utsendelsestilfeller.
Betydningen av trygdetilknytning
Når en person anses å falle inn under norsk folketrygd etter forordningens bestemmelser, er vedkommende som hovedregel fullt ut pliktig medlem i folketrygden, med rett til alle trygdens ytelser. Tilsvarende vil internasjonale arbeidsforhold kunne medføre at den yrkesaktive faller inn under en annen stats trygdeordning, med rett til trygdeytelser kun etter dette landets interne regler. Trygdetilknytningen har derfor betydning for blant annet nivået på, og omfanget av, trygderettigheter. Som et eksempel kan det nevnes folketrygdens omfattende sykepengeordning, som skiller seg ut fra en rekke andre medlemslands tilsvarende ordninger.
Trygdetilknytningen kan også ha betydning for arbeidstakeres adgang til å opprettholde sine medlemskap i kollektive tjenestepensjonsordninger, eventuelt å unngå slik tilslutning.* Både lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon krever medlemskap i norsk folketrygd for å stå tilsluttet ordningene.
En annen viktig betydning av trygdetilknytningen er avgiftsnivået på arbeidsgiveravgiften og trygdeavgiften. Vi vil i det følgende kommentere denne betydningen nærmere.
Nærmere om avgiftsnivået
Forordningen har altså regler om hvilket lands trygdebestemmelser som den yrkesaktive skal være underlagt. I forlengelsen av dette skal både trygdeavgift og arbeidsgiveravgift svares til nettopp dette ene landet, slik at det vil være dette landets interne trygdelovgivning som da regulerer avgiftsnivået. Trygdedekning i et medlemsland innebærer at vedkommende er unntatt fra tilsvarende sosiale avgifter i alle andre medlemsland.
Dette innebærer at norsk arbeidsgiveravgift ikke automatisk følger arbeidsgivers innrapporteringsplikt for lønn og annen godtgjørelse, slik hovedregelen ellers er etter folketrygdloven § 23-2. En arbeidsgiver kan godt være innrapporteringspliktig for den ansattes lønn, mens arbeidsgiveravgiften følger interne lovbestemmelser i det landet den ansatte har sin trygdetilknytning. Avgiften skal altså svares til det sistnevnte land og i henhold til det avgiftsnivå og de praktiske rutiner som gjelder der. Tilsvarende vil arbeidsgiver samtidig være unntatt fra å svare slik avgift til folketrygden.
Ettersom trygdetilknytningen til den ansatte får betydning for arbeidsgivers plikt til å svare arbeidsgiveravgift, er det viktig å være oppmerksom på at avgiftsnivået varierer i de ulike medlemsstatene. Eksempelvis skal en norsk arbeidsgiver betale tsjekkisk arbeidsgiveravgift, etter tsjekkiske regler og satser, dersom en ansatt har sin trygdetilknytning i Tsjekkia. Alminnelig norsk arbeidsgiveravgift beregnes etter en sats på 14,1% (samt 12,5% i tillegg for inntekt over 16 G). Til sammenlikning vil den tsjekkiske arbeidsgiveravgiften kunne beregnes etter en avgiftssats på opptil 35%. Det kan derfor i internasjonale arbeidsforhold være avgjørende for både ansettelse- og lønnsfastsettelse å ha kunnskap om vedkommendes trygdetilknytning og arbeidsgivers økonomiske forpliktelser i denne forbindelse.
Under vises eksempler på avgiftsnivået i enkelte av de nye medlemslandene for å illustrere mulige utgifter et fortsatt trygdemedlemskap i ett av de nye medlemslandene representerer.
Arbeidstaker |
Arbeidsgiver |
|
Den Tsjekkiske Republikk |
12,5% |
35,0 % |
Ungarn |
5,0 % 8,5 %* |
33,5 % |
Litauen |
3,0 % |
31,0 % |
Slovenia |
22,1 % |
16,1 % |
Malta |
10,0 %* |
10,0 %* |
* begrenset oppad til et bestemt beløp
Særlig om utsendelsestilfeller
Det er særlig i de tilfeller en arbeidsgiver sender en arbeidstaker til et annet medlemsland, at særregler for trygdetilknytningen får anvendelse. Dersom arbeidstakeren sendes til Norge for arbeidsgivers regning, skal utsenderlandets trygdelovgivning gjelde dersom oppholdet er ment å vare under 12 måneder. I andre utsendelsestilfeller skal i utgangspunktet vedkommende omfattes av trygdelovgivningen i selve arbeidslandet. Det er imidlertid mulig å søke om opprettholdelse av trygdetilknytningen etter en særskilt unntaksbestemmelse i forordningens artikkel 17, såfremt utestasjoneringsperioden ikke er ment å overstige fem år. Slike såkalte artikkel 17-avtaler er forholdsvis vanlige.
Til en viss grad vil derfor en oppmerksom arbeidsgiver og arbeidstaker sammen kunne tilpasse arbeidsforholdet, slik at partene oppnår den trygdetilknytningen som i det aktuelle tilfellet er mest ønskelig og hensiktsmessig for partene.
Innenfor EU/EØS-området benytter statene seg av et blankettsystem for å «kommunisere» med hverandre. Fortsatt medlemskap i folketrygd under arbeid i utlandet, skal dokumenteres på blanketten E 101 utstedt av trygdemyndighetene. Tilsvarende vil yrkesaktive utsendt til Norge kunne fremvise samme blankett som dokumentasjon på trygdedekning i utlandet. Slik fungerer blankettene som dokumentasjon på unntaket fra arbeidslandets trygdedekning og avgiftsplikter. Det må derfor alltid søkes om en slik blankett, dersom man ønsker trygdemedlemskapet opprettholdt ved utsendelse til utlandet.
Selvstendige næringsdrivende
Reglene i forordning 1408/71 omfatter også selvstendige næringsdrivende. Næringsdrivende skal som utgangspunkt omfattes av trygdelovgivningen etter samme prinsipper som gjelder for arbeidstakere. Hovedregelen er at vedkommende skal være trygdedekket i det landet vedkommende er yrkesaktiv. En selvstendig næringsdrivende kan også «utsende» seg selv i et annet land. Tilsvarende utsendelsesbestemmelser vil da få anvendelse.
På samme måte vil trygdeavgiften for den næringsdrivende følge trygdemedlemskapet. Dersom vedkommende anses trygdemessig dekket i Norge, skal vedkommende svare norske avgifter til folketrygden, og bare hit. Dersom vedkommende er trygdetilknyttet et annet EU/EØS-land, skal vedkommende svare avgifter dit, og bare dit, etter interne regler.
I denne sammenheng er det viktig å ha klart for seg at skillet arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende ikke er sammenfallende med skillet arbeidstaker og tjenesteyter, som redegjort for over. En tjenesteyter som ikke omfattes av de foran nevnte overgangsreglene, vil likefullt betraktes som arbeidstaker i henhold til trygdereglene, så lenge yrkesaktiviteten ikke er et ledd i selvstendig næringsvirksomhet.
Overgangsbestemmelser
Det er ikke vedtatt egne overgangsbestemmelser for anvendelse av trygdeforordningen på de nye medlemslandene. Overgangsreglene for arbeids- og oppholdstillatelse som nevnt over, vil imidlertid få direkte betydning for anvendelsen av forordningens bestemmelser. Dette fordi forordningens regler forutsetter at de nødvendige tillatelser for arbeid og opphold foreligger.
Yrkesaktive som før 1. mai 2004 ble utsendt fra et annet EU/EØS-land til Norge for å arbeide i en viss periode som strekker seg utover 1. mai, vil nå kunne søke om å opprettholde sine trygdemedlemskap i utsenderlandet etter forordningens artikler 14 til 17. Det vil imidlertid være opp til de ulike land om de ønsker å innvilge slike søknader, ettersom den yrkesaktive mest sannsynlig har falt ut av utsenderlandets trygdeordning. Det er likevel viktig å være oppmerksom på denne muligheten, slik at søknader kan fremmes der man anser dette som formålstjenlig og besparende ut fra avgiftsnivå og dekningsgrad. Så vidt artikkelforfatterne har fått opplyst, vil Norge fra sin side være forholdsvis åpen for en slik adgang til å søke om opprettholdelse i folketrygden, med hjemmel i forordningens bestemmelser.
Kommentarer
Utvidelsen av EU antas å kunne få stor betydning for benyttelse av arbeidskraft fra de nye medlemslandene. Overgangsreglene ser ut til å få begrenset effekt i lys av ønsket om unngå sosial dumping. Som redegjort for over, vil utvidelsen få størst betydning for så vidt gjelder arbeidskraft som ledd i utenlandsk tjenesteyting i Norge. Det vil derfor bli interessant å se om det settes inn andre virkemidler, som for eksempel såkalt allmenngjøring av tariffavtaler, for å kontrollere lønnsnivået for arbeidstakere fra de nye medlemslandene.
EU-utvidelsen medfører at ulike aktører i arbeidslivet må være oppmerksomme på at bestemmelsene som styrer trygdetilknytning og tilhørende avgiftsnivå, nå også vil gjelde for de ti nye medlemslandene. Det er derfor viktig at gjeldende avgiftsnivå tas med i vurderingen av de faktiske kostnader når man benytter seg av slik arbeidskraft. En oppmerksom arbeidsgiver vil også vurdere om det eventuelt finnes andre hensiktsmessige alternativer.
