Nye medlemsland i EU:

Bruk av internasjonal arbeidskraft

Norske arbeidsgivere som ønsker å benytte seg av arbeidskraft fra de nye EU-landene, må spesielt være bevisst på reglene om arbeidstillatelser og trygdemedlemskap - herunder plikt til å svare arbeidsgiveravgift. Artikkelen belyser regelverket norske arbeidgivere bør være klar over.

1. mai 2004 ble EU utvidet med ti nye medlemsland i Øst- og Sentral Europa. De nye landene er Litauen, Latvia, Tsjekkia, Estland, Polen, Slovakia, Slovenia, Ungarn, Malta og Kypros. Utvidelsen byr på ulike muligheter i bruken av internasjonal arbeidskraft landene i mellom. Tilsvarende vil utvidelsen få betydning for Norge gjennom EFTA/EØS-samarbeidet.

Formålet med denne artikkelen er å belyse det regelverket norske arbeidsgivere bør være bevisste på dersom de ønsker å benytte seg av arbeidskraft fra de nye medlemslandene. For norske arbeidsgivere vil bestemmelsene om arbeidstillatelser og trygdemedlemskap, herunder plikt til å svare arbeidsgiveravgift, være av meget stor betydning, både praktisk og økonomisk. Artikkelen vil derfor gjennomgå hovedreglene på disse områdene.

Arbeidstillatelser

Generelt om arbeids- og oppholdstillatelser for EU/EØS-borgere

Statsborgere fra EU/EØS-land har rett til å oppholde seg i Norge og arbeide her i en periode på opp til tre måneder uten å søke om verken arbeids- eller oppholdstillatelse. Det samme gjelder for en EU/EØS-borger som pendler mellom Norge og hjemland minst én gang i uken dersom vedkommende til sammen ikke arbeider i Norge i mer enn 90 dager per kalenderår. Videre har en EU/EØS-arbeidstaker som skal utføre arbeid i Norge i mer enn tre måneder, som hovedregel rett til å få innvilget arbeidstillatelse* I utlendingsloven og utlendingsforskriften benyttes begrepet «oppholdstillatelse» for EØS-borgere slik at vedkommende person med dette også har en tillatelse til å utføre arbeid. «Oppholdstillatelse» er brukt i lovgivningen for å inkludere personer som kommer til Norge på andre grunnlag enn som arbeidstaker. For oversiktens skyld har vi i den videre fremstillingen benyttet oss av begrepet «arbeidstillatelse», selv om begrepet i denne sammenhengen ikke er helt presist brukt. dersom vedkommende er ansatt i minst halv stilling med en lønn som er tilstrekkelig til underhold. Dette følger av utlendingsloven §§ 50 og 51 og utlendingsforskriftens §§ 172 og 175. Kravet til «tilstrekkelig underhold» har med andre ord, også før 1. mai 2004, vært praktisert for alle arbeidstakere fra EU/EØS-land. Som hovedregel har utlendingsmyndighetene, dvs. politi og UDI, praktisert dette slik at lønnen som tilbys i Norge skal kunne sammenlignes med tariffestet lønn, eventuelt norsk «normallønn» innen samme bransje.

Når det i slike tilfeller er blitt innvilget arbeidstillatelser, er arbeidstillatelsen som hovedregel blitt innvilget for en periode på fem år. Videre kan man fornye arbeidstillatelsen med ytterligere fem år.

Arbeids- og oppholdstillatelser for ikke EU/EØS-borgere

For en ikke EU/EØS-borger, har det i henhold til utlendingsloven § 8 og forskriftens § 2 også vært krav om at lønns- og arbeidsvilkår ikke kunne være dårligere enn etter gjeldene tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Vilkårene til lønns- og arbeidsvilkår har i disse sakene blitt praktisert strengt. I tillegg får en borger fra et ikke-EU/EØS-land bare innvilget arbeidstillatelse dersom vedkommende kan dokumentere å være en såkalt «spesialist» (med fagutdannelse eller spesielle kvalifikasjoner), «sesongarbeider» (typisk bærplukkere), arbeidstaker innen fiskeindustrien, praktikant, «arbeidende gjest» eller au-pair.

Arbeidstillatelsene blir alltid knyttet opp til et bestemt arbeid og et bestemt arbeidssted. Dette innebærer at dersom opprinnelige forutsetninger endrer seg i løpet av arbeidsperioden i Norge, for eksempel at arbeidstaker blir tilbudt annen jobb av annen arbeidsgiver eller at arbeidsoppgavene og arbeidsstedet endrer seg hos opprinnelig arbeidsgiver, må det på ny søkes om arbeidstillatelse for den nye stillingen. Ny arbeidstillatelse må da foreligge før arbeidstaker kan påbegynne nytt arbeid.

Arbeidstillatelse er som hovedregel blitt gitt for ett år, og forlengelse av tillatelsen er som hovedregel blitt begrenset til ett år av gangen.

Tjenesteytere og næringsdrivende

En EU/EØS-borger som kommer til Norge for å drive varig ervervsvirksomhet her eller for å tilby eller motta en tjenesteytelse, har rett til oppholds- og arbeidstillatelse i Norge uten at det oppstilles særlige krav til et minste inntektsnivå. Å tilby en tjenesteytelse vil typisk være selskaper fra EU/EØS-land som har påtatt seg entrepriseoppdrag i Norge for norsk oppdragsgiver, og som sender sine arbeidstakere til Norge for å gjennomføre oppdraget.

Varigheten av arbeidstillatelser for utførelse av tjeneste i Norge gis normalt for den samme perioden som tjenesteoppdraget har. For næringsdrivende fra et EU/EØS-land, har det som hovedregel blitt innvilget arbeidstillatelse for fem år, med mulighet til forlengelse i ytterligere fem år.

Dersom borgere fra ikke EU/EØS-land skal gjennomføre et tjenesteoppdrag i Norge, kreves det at lønn svarer til tarifflønn eller annen normallønn innen samme bransje, og at bolig er sikret, jf. utlendingsloven §§ 6 og 8. Arbeidstillatelser i disse tilfellene er normalt blitt gitt for ett år, med mulighet for forlengelse ytterligere ett år hver gang det søkes om slik forlengelse.

Overgangsregler i utlendingsloven og utlendingsforskriften

- Fri flyt av tjenester og utsendte arbeidstakere

Overgangsordningene gjelder for arbeidstakere som på egen hånd søker jobb i Norge, slik at tjenesteytere eller selvstendig næringsdrivende ikke er underlagt noen form for overgangsordninger. Dette begrunnes med at utvidelsesavtalen ikke åpner for muligheten til å innføre overgangsordninger for tjenesteyterer eller næringsdrivende, da dette vil stride mot EUs generelle prinsipp om fri flyt av tjenester.

I realiteten er det her vi kan se de største umiddelbare følgene av EU-utvidelsen. Da næringsdrivende og tjenesteytere fra de nye EU-landene frem til 1. mai i år var underlagt strenge lønns- og arbeidsvilkår for å kunne utføre arbeid og oppdrag i Norge, har disse nå muligheter til å utføre sin aktivitet i Norge, uavhengig av norsk lønnsnivå.

I praksis innebærer dette bl.a. at selskaper etablert i de nye EU-landene kan sende sine arbeidstakere til Norge for å utføre oppdrag for norsk oppdragsgiver uten å bli omfattet av overgangsreglene og de særskilte kravene til norske lønnsvilkår. Arbeidstakeren opprettholder sitt ansettelsesforhold med sin arbeidsgiver i hjemlandet, og sendes til Norge for å utføre arbeid for hjemlandets arbeidsgiver her. Det er usikkert om UDI etter hvert kommer til å se et behov for å trekke et skille mellom utsendte arbeidstakere og utleide arbeidstakere, for å vurdere hvorvidt det er tale om tjenesteyting eller arbeidstaker. Spørsmålet vil muligens være hvorvidt vedkommende arbeidstaker utfører arbeid i Norge for det norske selskapet eller hjemlandets arbeidsgiver. Typiske elementer som er kjent fra andre rettsområder er blant annet hvem som i realiteten har instruksjonsmyndighet over arbeidstaker, hvem som har lønnsforpliktelsen og eventuelt hvor lenge arbeidsforholdet er ment å vare. Grensen er uklar, og foreløpig har UDI ikke erfaring med å foreta slike vurderinger. Det gjenstår å se om slike grenser vil etablere seg i praksis, og eventuelt hvor disse vil gå.

Det er likevel viktig å merke seg at selv om overgangsreglene ikke omfatter tjenesteyting, vil annen norsk lovgivning komme til anvendelse også for slike arbeidsforhold. Blant annet vil arbeidsmiljølovens ufravikelige regler også gjelde for arbeidstakere fra andre land, selv med en utenlandsk arbeidsgiver.

På tross av at det eventuelt fremgår av arbeidskontrakten at det er lovgivningen i hjemlandet som kommer til anvendelse på arbeidsforholdet, så er det ikke mulig å avtale seg bort fra visse bestemmelser i arbeidsmiljøloven og ferieloven som gir arbeidstakere såkalte «minimumsrettigheter». Med mindre arbeidstaker er gitt bedre rettigheter gjennom sin individuelle arbeidskontrakt, presiserer arbeidsmiljøloven § 73M at utsendt arbeidstaker skal være omfattet av ferielovens bestemmelser om feriefritid og feriepenger og arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidsmiljøet, rett til fri fra arbeidet/permisjoner, arbeid av barn og ungdom, arbeidstid, plikten til å utforme en arbeidskontrakt og innholdet av denne samt oppsigelsesvern ved svangerskap og etter fødsel/adopsjon.

Samtidig bør norske oppdragsgivere være klar over arbeidsmiljøloven §§ 55K til 55L, som regulerer og begrenser en arbeidsgivers mulighet til å leie inn arbeidstakere i sin bedrift.

I tillegg er også utenlandske arbeidsgivere forpliktet til å forholde seg til norske skattemyndigheter ved aktivitet i Norge. Dette innebærer at dersom en person anses som skattepliktig til Norge, er den utenlandske arbeidsgiver forpliktet til å gjennomføre forskuddstrekk, terminvis lønnsrapportering samt innbetaling av skattetrekk og arbeidsgiveravgift (dersom arbeidstaker ikke er unntatt fra norsk trygdemedlemskap) i henhold til ordinær norsk skattelovgivning.

- Arbeids- og oppholdstillatelse for arbeidstakere fra de nye medlemslandene

Dersom det fremdeles er norske selskaper som ønsker å benytte seg av arbeidskraft fra de nye medlemslandene gjennom ordinære ansettelser, vil de nylig vedtatte overgangsordningene komme til anvendelse på borgerne fra Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. Når vi i den videre fremstillingen benytter betegnelsen «nye medlemsland», er det disse landene som omtales. Borgere fra Malta og Kypros er unntatt fra overgangsreglene, slik at disse omfattes av de ordinære bestemmelsene om arbeids- og oppholdstillatelser for EU/EØS-borgere. Overgangsreglene fremgår av utlendingsloven § 58a og utlendingsforskriften §§ 172-178.

Overgangsreglene fastslår at borgere fra de nye medlemslandene må ha innvilget arbeidstillatelse i Norge før de kan begynne å arbeide her. Bestemmelsene om unntak for arbeid i kortere tid enn 3 måneder, og for pendlere, gjelder med andre ord ikke for borgere fra de nye medlemslandene. De kan søke om arbeidstillatelse etter at de ankommer til Norge, men de kan ikke påbegynne arbeidet her før arbeidstillatelse er innvilget.

Videre må borgere fra de nye medlemslandene være tilbudt heltidsarbeid. Det er imidlertid ikke et vilkår at tilbud om arbeid må være fra samme arbeidsgiver, slik at en person med tilbud om flere deltidsstillinger vil oppfylle vilkåret om heltidsarbeid. Arbeidstilbudet må inneholde tilbud om lønn tilsvarende norsk tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. På den annen side trenger arbeidstilbudet ikke være avgrenset til et bestemt arbeid, en bestemt arbeidsgiver eller bestemte kvalifikasjonskrav som kreves overfor borgere fra ikke EU/EØS-land. Endres arbeidsgiver, stilling eller arbeidssted, trenger man ikke å søke om ny arbeidstillatelse, noe som kreves for borgere fra ikke EU/EØS-land.

Borgere fra de nye medlemslandene vil ikke få innvilget arbeidstillatelse for en lengre periode enn 12 måneder, og arbeidstillatelsen vil etter søknad om forlengelse bli forlenget med ytterligere 12 måneder.

Det er imidlertid gjort unntak for borgere fra de nye medlemslandene som før 1. mai har arbeidet i Norge med arbeidstillatelse i en sammenhengende periode av minst tolv måneder. For disse gjelder ingen overgangsregler. Samtidig har arbeidstakere fra de nye medlemslandene, som etter utvidelsesdatoen har arbeidet lovlig i en sammenhengende periode på minst tolv måneder, de samme rettigheter etter EØS-regelverket som arbeidstakere fra nåværende medlemsland, uten bruk av overgangsreglene.

- Overgangsreglenes varighet

I utgangspunktet er det besluttet at de overfor skisserte overgangsreglene skal gjelde i to år. Videre er det mulig å forlenge overgangsperioden med ytterligere 5 år til sammen.