Skattemessig tilordning av stordriftsfordeler
Det har de siste årene vært økt fokus fra ligningsmyndighetene på den skattemessige behandlingen av immaterielle eiendeler. En av problemstillingene som har oppstått er skattemessig behandling av stordriftsfordeler* Se bl.a. Firda-saken (Sunnfjord tingrett dom av 15. januar 2003) og Rong Laks-saken (Nordhordland tingrett dom av 24. mars 2003), hvor spørsmålet bl.a. var om stordriftsfordeler skattemessig skulle tilordnes som verdi på oppdrettskonsesjoner eller inngå som en del av ervervet forretningsverdi (goodwill).. Denne problemstillingen var oppe til behandling i et nylig avsagt vedtak fra overligningsnemnda.
Nærmere konkret var spørsmålet om residualvederlaget ved kjøp av nettvirksomheten (innmat) i datterselskapet E Nett AS, skattemessig skulle klassifiseres som forretningsverdi eller som annen immateriell eiendel (konsesjoner). I tillegg gjaldt saken spørsmål om eventuell tilordning av verdier til konsesjonene kunne avskrives skattemessig.
Saksforholdet
E Nett ble lagt ut for salg. Prisen på aksjene i E Nett ble gjennom budrunder særlig drevet opp av utenlandske interessenter. Selskap A så synergieffekter og strategisk betydning ved kjøp av E Nett. Budrunden endte med at A kjøpte 50% av aksjene i E nett, og de resterende 50% av aksjene i E Nett ble integrert i A ved en rettet emisjon i A der aksjene i E Nett ble benyttet som tingsinnskudd i A.
Den delen av kjøpesummen for aksjene i E Nett som oversteg bokført verdi av netteiendeler, ble av selskap A ansett å representere en kombinasjon av identifiserbare merverdier knyttet til distribusjonsnettet i E Nett og goodwill. I As konsernregnskap ble ca. 25% av disse merverdiene tilordnet distribusjonsnettet. De resterende 75% av merverdiene ble ansett som å være synergipotensial i form av samordningsgevinster i As eget nett, strategisk posisjonering/ekspansjon mot andre nettselskaper og muligheten for å utvikle og utnytte nye produkter/tjenester.
Omtrent halvannet år etter kjøpet av aksjene i E Nett ble det gjennomført en intern reorganisering av konsernet med salg av virksomheten i E Nett til A, som for øvrig også var et nettselskap. Mellom E Nett og A var dette en transaksjon med skattemessig effekt. E Nett var innehaver av område- og anleggskonsesjoner for et visst antall kommuner.
Verdsettelsen
Ved verdsettelsen av virksomheten i E Nett AS ble det lagt til grunn samme verdi som A betalte for aksjene i E Nett. Regnskaps- og skattemessig allokering av kjøpesummen ble foretatt i samsvar med As konsernregnskap, og konsesjonene inngikk som en del av goodwill på ca. 75% av merverdiene omtalt ovenfor.
Ved kjøp av E Nett så som nevnt A for seg en rekke åpenbare synergieffekter ved integrasjonen. Dette gjaldt dels effektiviseringer i det kjøpte nett, dels synergier/stordriftsfordeler i eget nett. Ved å få hånd om flere nett ville A kunne oppnå lavere enhetskostnader i eget nett (stordriftsfordeler). E Nett hadde videre en sentral plassering, og ved å få hånd om dette nettet lå det til rette for en videre ekspansjon mot andre nettaktører. Også her så A for seg synergieeffekter. I tillegg til dette så A muligheter for synergieffekter i forbindelse med utvikling av nye produkter/tjenester, som for eksempel levering av strøm, tele, alarm, smarthus med mer.
Konsesjoner
Virksomhet som går ut på distribusjon av elektrisk energi kan ikke drives uten tillatelse (konsesjon) fra Olje- og Energidepartementet (myndigheten er delegert til Norges Vassdrags- og energidirektorat - NVE).
Konsesjonene for denne type virksomhet gis som anleggskonsesjon for det enkelte anlegg eller som områdekonsesjon (generell anleggskonsesjon) for bygging og drift av elektriske anlegg innenfor et bestemt geografisk område. For alle andre enn staten gis konsesjonene for en tidsbegrenset periode på inntil 30 år regnet fra da konsesjonen ble gitt, jf. energiloven § 2-2.
Virksomhet underlagt NVEs monopolkontroll skiller seg vesentlig fra all annen virksomhet som er basert på et uregulert marked. Monopolkontrollen har sin bakgrunn i at nettselskapene har en markedssituasjon som gir dem et faktisk (naturlig) monopol på overføring av elektrisk strøm da et konkurrerende nett nærmest er utenkelig. For at ikke netteieren skal misbruke sin stilling som monopolist, har NVE fastsatt hvor mye netteieren har lov til å hente av inntekter fra overføringsvirksomheten, og legger press på netteieren for å effektivisere virksomheten.
Inntektsrammen
Rammen for hvor mye bruttoinntekter netteier kan hente inn gjennom nettleie fastsettes for 5 år av gangen (inntektsrammen). Nåværende 5-årsperiode startet i 2002. Inntektsrammen reduseres årlig av NVE. Nettselskapet skal tariffere og prise sine nettjenester slik at den samlede årlige inntekt ikke overstiger inntektsrammen, jf. forskriften § 7-2. Har netteier priset sine tjenester for høyt, slik at årlig inntekt overskrider den fastsatte inntektsramme, skal denne merinntekten tilbakeføres til kundene med renter. Har netteier priset sine tjenester for lavt slik at den samlede årlige inntekt ligger under inntektsrammen, har netteier rett til å innkreve dette gjennom påslag i neste års tariff. Hvert 5. år oppdaterer NVE hvert enkelt nettselskaps inntektsramme med basis i nettselskapets faktiske kostnader, avkastningsgrunnlag og normalavkastning. Den meravkastning som nettselskapet har opparbeidet i perioden som følge av effektivisering, blir dermed fratatt selskapet og tilbakeført kundene i form av reduserte tariffer.
Netteier må dekke sine totale årlige kostnader i nettvirksomheten inkludert avkastning på den investerte kapital innenfor den angitte inntektsramme. Dette vil dreie seg om kostnader til overføring av kraft, drift og vedlikehold, tariffering, måling, avregning og kundehåndtering, løpende driftsutgifter, kapitalkostnader; avskrivning, evt. nedskrivning og avkastning på investert kapital, jf. forskriften § 7-4.
I selvangivelsen krevde A at 25% av merverdiene ble tilordnet distribusjonsnettet i det kjøpte nettet, mens de resterende 75% måtte klassifiseres som ervervet forretningsverdi. Sentralskattekontoret varslet om endring av ligningen hvoretter det alt vesentlige av merverdiene måtte henføres til konsesjonene som i all hovedsak muliggjorde merverdiene (stordriftsfordelene).
Nektes avskrivninger
Ligningsnemnda sluttet seg til kontorets innstilling hva gjaldt klassifiseringen av merverdiene. Når det gjaldt avskrivningsspørsmålet, kom ligningsnemnda til at konsesjonene reellt sett var tidsubegrensede rettigheter. Ettersom det etter nemndas syn ikke var påvist noe åpenbart verdifall ble selskapet nektet avskrivninger, jf. sktl. § 6-10 tredje ledd.
I forbindelse med klagen til overligningsnemnda gjorde selskap gjeldende at konsesjonene på grunn av reguleringsregimet for nettvirksomhet, med årlig reduksjon i brutto overføringsinntekt, ikke kunne ha noen verdi. Videre ble det vist til NRS «Om immaterielle eiendeler» punkt 2.1.1, sammenhold med punkt 2.3.1, hvor det fremgår at dersom anskaffelseskost for immaterielle eiendeler ikke kan måles pålitelig, skal eiendelen inngå i goodwill.
Overligningsnemndas behandling
Nemnda presiserte at spørsmålet i saken gjaldt den skattemessige klassifisering av de omtalte 75% av merverdiene ved virksomhetskjøpet, som selskapet hadde ansett som ervervet forretningsverdi og avskrevet etter reglene for slike verdier.
Skattelovens utgangspunkt er at forretningsverdi er en restkategori, som må bestemmes negativt til det som blir tilbake når verdier er allokert til de enkelte eiendeler. Spørsmålet for nemnda var derfor om, og eventuelt i, hvilken utstrekning det var grunnlag for å henføre hele eller deler av de omtalte merverdiene til andre eiendeler. Nemnda uttalte at dette er et spørsmål om skattemessig klassifisering der regnskapsreglene ikke er avgjørende, jf. sktl. § 14-4 annet ledd. Etter nemndas oppfatning forhindret imidlertid ikke dette at regnskapsrettslige prinsipper og synspunkter kunne ha betydning for avgjørelsen.
Merverdiene knyttet seg i det vesentlige til (1) verdien av samordningsgevinst i eget nett, (2) verdien av strategisk posisjonering/ekspansjon mot andre og (3) verdien av mulighet for utvikling av nye produkter og tjenester. I tillegg antok nemnda at det kunne ligge en viss verdi i å overta en løpende driftsorganisasjon.
Når det gjaldt anslått verdi av effektiviseringspotensialet i det kjøpte nettet, var dette henført til dette nettet, noe nemnda var enig i.
Nemnda tok først stilling til om, og i hvilken utstrekning, de nevnte kategorier av verdier kunne knyttes til særskilte eiendeler, eller om disse skulle anses som del av forretningsverdien. Nærmere konkret var spørsmålet om det skattemessig var grunnlag for å skille konsesjonene ut som en immateriell eiendel.
Når det gjaldt betaling for overtakelse av en løpende driftsorganisasjon, la nemnda til grunn at dette måtte anses som forretningsverdi, noe ligningen for øvrig var basert på.
Ervervet forretningsverdi eller annen immateriell eiendel?
Overligningsnemnda antok at de her omtalte merverdier, ved kjøp av virksomhet som ikke er underlagt konsesjonsregler, i praksis vil bli ansett som ervervet forretningsverdi. Slike merverdier vil da ikke med rimelighet kunne knyttes til identifiserbare eiendeler. Riktignok vil slike verdier ofte være knyttet opp mot det forhold at oppkjøpet gir adgang til en kundeportefølje, men nemnda antok at denne normalt vil anses for å være for usikker til å kunne regnes som en egen eiendel skatterettslig.
For virksomheter underlagt konsesjon ville dette kunne stille seg annerledes. Nemnda bemerket at spørsmålet neppe kunne avgjøres for konsesjoner i sin alminnelighet, men måtte knyttes opp mot den type konsesjon som forelå i hvert enkelt tilfelle.
Et fremtredende trekk ved konsesjonene i foreliggende tilfelle var at konsesjonene ga skattyteren enerett til distribusjon av strøm til abonnenter innenfor et geografisk avgrenset område. Kundeporteføljen var således sikker for den tid konsesjonene stod ved lag (med det forbehold at folketallet kan gå ned, men det var usannsynlig), og det var tilveksten i kundeporteføljen ved oppkjøpet som muliggjorde synergieffektene. Riktignok ga ikke konsesjonene etter sin utforming noen garanti for fremtidige overskudd; dette var helt avhengig av at selskapet klarte å gjennomføre tilstrekkelig effektive rasjonaliseringer. Det sentrale var imidlertid etter nemndas oppfatning at konsesjonene sikret kjøperen en helt sikker kundegruppe som ville generere en bruttoinntektsstrøm i årene fremover, og at konsesjonene var et nødvendig vilkår for å komme i denne posisjonen. Etter nemndas oppfatning var det ingen tvil om at kjøpere var villige til å betale for dette, og forholdene lå dermed til rette for å skille disse verdiene ut som en separat immateriell eiendel, knyttet til konsesjonene.
Nemnda la til grunn at en eiendel regnskapsrettslig ikke skal skilles ut som en separat immateriell eiendel med mindre dens anskaffelseskost kan måles noenlunde pålitelig. Etter nemndas oppfatning kunne imidlertid ikke dette være avgjørende for den skattemessige behandlingen. Selv om verdsettelsesspørsmålet var vanskelig og forbundet med usikkerhet, kunne det etter nemndas mening ikke være riktig å se bort fra verdier som klart nok forelå. Denne usikkerheten kunne imidlertid få betydning for gjennomføringen av verdsettelsen.
Merverdier henført til konsesjonene
Når det gjaldt merverdier knyttet til mulighet for strategisk posisjonering og mulighet for ekspansjon mot andre, la nemnda til grunn at også disse verdiene skulle henføres til konsesjonene. Det siteres fra nemndas begrunnelse:
«... E Nett AS hadde en sentral og viktig plassering. Ikke bare for selskap A, men også for andre, f.eks. utenlandske aktører som ønsket seg inn på det norske markedet. Merverdier knyttet til beliggenhet og strategisk posisjonering har, som nevnt ovenfor, tradisjonelt vært behandlet som forretningsverdi. Etter nemndas oppfatning er det i foreliggende sak en vesentlig forskjell sammenlignet med tradisjonelle merverdier knyttet til beliggenhet og strategisk posisjonering/ekspansjon mot andre. De konsesjonene som E Nett AS var innehaver av, er knyttet opp til et bestemt geografisk område. Gjennom kjøpet av E Nett AS har selskapet sikret seg konsesjonene, og på denne måte har selskapet sikret seg mot at andre aktører får hånd om områdekonsesjonene. ...»
Derimot antok nemnda at det var mer tvilsomt om det var grunnlag for et tilsvarende synspunkt når det gjaldt de verdier som knyttet seg til utvikling av nye produkter og tjenester, for eksempel tele-, strøm- og alarmtjenester. Disse aktivitetene ville ikke være basert på noen enerett og ville ikke bare rette seg mot kundene i det geografiske området som konsesjonene gjaldt for. De argumenter som var anført foran, til støtte for at verdier kunne knyttes til en separat immateriell eiendel, sto etter nemndas oppfatning derfor betydelig svakere her. Nemnda antok derfor at disse verdiene ikke kunne skilles ut, men måtte regnes som en del av forretningsverdien.
Verdifastsettelse av den immaterielle eiendel
Nemnda gikk så over til å fastsette verdien på det som nemnda mente kunne utskilles som separat immateriell eiendel. Selskapet hadde i møte med Sentralskattekontoret anslått verdiene av effektiviseringsgevinst knyttet til eget nett og strategisk posisjonering/ekspansjon mot andre og utvikling av nye produkter. Etter det resultatet som nemnda var kommet til foran, falt den sistnevnte kategori dels innenfor, dels utenfor det som skulle verdsettes særskilt. I mangel av nærmere opplysninger antok nemnda at de to kategoriene utgjorde omtrent halvparten av de anslåtte verdiene. På dette grunnlaget ble ca. 55% av merverdiene ansett som en immateriell eiendel, mens de resterende 20% av merverdiene ble ansett som ervervet forretningsverdi.
Avskrivbart som tidsbegrensede rettigheter?
Spørsmålet var så om de verdiene som var henført til særskilt immateriell eiendel, kunne avskrives og eventuelt etter hvilke prinsipper. Nemnda uttalte at dette først og fremst var et spørsmål om det dreide seg om en tidsbegrenset rettighet. Slike rettigheter kan avskrives over rettighetens levetid, eventuelt raskere hvis raskere verdifall er åpenbart, jf. sktl. § 6-10 jf. § 14-50.
Nemnda kom til at konsesjonsverdiene var tidsbegrensede rettigheter og derfor kunne avskrives lineært over eiendelens levetid. Fra nemndas begrunnelse siteres:
«... De aktuelle konsesjonene løper alle ut 1. juli 2026. Det er ingen ting i veien for at konsesjonene blir fornyet på dette tidspunkt, og dette fremstår i dag også som sannsynlig. Det er imidlertid en rekke usikkerheter knyttet til utviklingen av kraftmarkedet og overføringsteknologien i årene fremover. Det kan derfor etter nemndas mening vanskelig legges til grunn at konsesjonene vil ha verdi etter utløpstidspunktet. Nemnda henviser i denne sammenheng også til at det i lovforarbeidene - Ot. prp. nr. 35 (1990-91) s. 353 - er gitt uttrykk for at begrepet «tidsbegrenset» i loven, skal knyttes opp mot hvorvidt «rettigheten formelt har begrenset levetid». Selv om dette utgangspunktet formodentlig må fravikes hvor fornyelse ved utløpet er kurant og man må regne med at forholdene ellers i det vesentlige er uendret, gir dette støtte for at konsesjonene i dette tilfellet ikke kan anses som tidsubegrenset. ...»
Skattyteren hadde anført at avskrivningene skulle skje raskere enn lineært over gjenstående konsesjonstid, fordi raskere verdifall var åpenbart, jf. sktl. § 14-50. Som grunnlag for dette var det henvist til at bruttoinntekten iht. konsesjonsvilkårene ville bli redusert årlig for å tvinge frem effektiviseringsgevinster.
Nemnda var ikke enig i dette synspunktet, og viste til at dette særtrekket ved konsesjonene måtte anses tatt i betraktning allerede ved verdsettelsen av disse. At bruttoinntektsstrømmen ville bli redusert over tid, kunne etter nemndas syn ikke påvirke den verdi som lå i et fast og sikkert kundegrunnlag i konsesjonstiden til enhver tid.
Selskapet ble etter dette innvilget lineær avskrivninger av konsesjonsverdiene.
