Arbeidsrett og oppholdstillatelser

Det vil bli langt enklere for norske aktører å kunne utstasjonere personell i disse landene.

Sett fra et norsk ståsted vil utvidelsen påvirke arbeidsinnvandringen fra de berørte land. I henhold til avtalen kan innbyggere fra EØS-land ta opphold og eller arbeid i Norge, forutsatt at de kan forsørge seg selv. Ved opphold utover 3 måneder vil de måtte søke om oppholdstillatelse. Ved ansettelsesavtaler utover 1 år innrømmes oppholdstillatelse i 5 år.

Arbeidstakere innenfor EØS vil ha krav på de samme sosiale og skattemessige vilkår som vertslandets innbyggere har krav på.

Utenlandske arbeidstakeres midlertidige arbeid i Norge som ansatte i utenlandske virksomheter som har oppdrag i Norge, reguleres i Arbeidsmiljølovens kapittel 12 B, enten de er ansatt i virksomheter innenfor eller utenfor EØS-området. Etter arbeidsmiljølovens § 73 M får lovens krav til arbeidsmiljøet, arbeidstid, overtid og skriftlig arbeidsavtale anvendelse. I en slik avtale skal det også inntas nærmere angivelse av lønnsforhold.Likeledes kommer også deler avferieloven, sysselsettingsloven og likestillingsloven til anvendelse.

Utenlandske aktører vil måtte forholde seg til norsk arbeidsmiljølovgivning, slik som norske aktører må forholde seg til lovgivningen i de øvrige land. Dette er i og for seg ikke noe nytt, men det som er verdt å merke seg er at utvidelsen vil medføre at de tiltredende stater vil måtte tilpasse sin arbeidsrettslige lovgivning slik at den er i overensstemmelse med de minimumskrav som EU-lovgivningen forutsetter.

Forventninger om økt arbeidsinnvandring

Det har fra enkelte hold vært hevdet at fri flyt av arbeidskraft vil innebære en masseinnvandring av nye arbeidstakere til Norge. Dette er et emne som har vært hyppig diskutert i media i den senere tid. Både LO og NHO har satt temaet på sin dagsorden. Sett i lys av forrige EU-utvidelse, samt dagens arbeidsmarked i de berørte landene, er det likevel gode grunner til å anta at denne frykten er noe overdrevet. Innenfor dagens EU finnes det områder med stor arbeidsledighet, samtidig som man har tilstøtende områder hvor man mangler kvalifisert arbeidskraft. Det har vist seg vanskelig å få folk til å flytte på seg selv der hvor man snakker tilnærmet like språk. Arbeidstakere fra de tiltredende stater vil stå overfor utfordringer som høyt kostnadsnivå i arbeidslandet, manglende arbeidsmuligheter for ektefelle, språklige hindringer osv.

Ved forrige EU-utvidelse viste statistikken i EU at ca. 1% av arbeidsstyrken tok arbeid i andre land enn eget hjemland. Hvis vi forutsetter at 1% av arbeidsstyrken i de nye medlemslandene vil ta arbeid i det gamle EØS-området utgjør dette ca. 300 000 til 400 000 arbeidstakere. Hvor mange av disse som finner veien til Norge gjenstår å se.

Overgangsregler

Regjeringen har gitt klart uttrykk for at man ikke vil benytte seg av overgangsregler i forhold til fri flyt av arbeidskraft. Det er imidlertid viktig å presisere at det i forhold til utsendte arbeidstakere og tjenesteleverandører ikke vil være mulig med noen overgangsregler.

Særlig om entreprenører og tjenesteleverandører

Entreprenører og andre tjenesteleverandører vil stå fritt til å kunne ta oppdrag innenfor det utvidede EØS. Dette innebærer at snekkerfirmaet fra Estland vil kunne ta oppdrag i Norge i fri konkurranse med norske oppdragstakere. Likeledes vil norske tjenesteleverandører kunne ta oppdrag innenfor det utvidede EU i fri konkurranse med landets egne aktører.

Fra norsk side stiller man i dag særlige krav til rapporterings- og opplysningsplikt hva gjelder utenlandske aktører dersom disse tar oppdrag innenfor bygg og anlegg eller på norsk sokkel. Dette vil også gjelde i forhold til de tiltredende stater. Etter vår oppfatning kan det stilles spørsmålstegn ved denne praksisen ettersom man forskjellsbehandler utenlandske tjenesteleverandører i forhold til norske. Konsekvensen av ikke å overholde rapporteringsplikten er at man kan bli gjort ansvarlig for oppdragstakers skatter og avgifter. I tillegg risikerer man dagmulkter og gebyr.

Særlig om trygdelovgivning

Etter 1. mai 2004 skal spørsmålet om medlemskap i lovpålagte trygdeordninger i forhold til de 10 nye EU-landene avgjøres etter de samme regler som vi i dag har gjennom gjeldende EØS-avtale. Dette regelverket er samlet i Rådsforordning (EØF)1408/71 (forordningen). Av forordningen fremgår det at man som klar hovedregel kun skal være omfattet av lovgivningen i ett land for det samme tidsrom, jf. artikkel 13 nr. 1.

Reglene om i hvilket land en person skal være underlagt trygdelovgivningen, er ikke bare styrende for vedkommendes rettigheter, men også for hvilke avgifter som skal betales. Herunder arbeidsgiveravgift.

Arbeidstakere skal være omfattet av lovgivningen i det land man er ansatt for å arbeide selv om man er bosatt i et annet medlemsland. «Omfattet av lovgivningen» innebærer at en fullt ut har de samme rettigheter og plikter som statsborgerne i det aktuelle landet. En person som bor i Norge, men som f.eks. er omfattet av polsk trygdelovgivning, skal følgelig betale polske trygdeavgifter og vil motta sykepenger, pensjoner mv. helt og holdent i henhold til polsk trygdelovgivning. Såkalte naturalytelser, for eksempel legebehandling, skal imidlertid som hovedregel tilstås i henhold til reglene i det land ytelsene mottas.

Forordningen har imidlertid flere viktige unntak fra prinsippet om at skal være underlagt trygdelovgivningen i det landet hvor arbeidet utføres. Unntakene er særlig aktuelle i situasjoner hvor man arbeider midlertidig i et annet land enn der man vanligvis hører til, eller har et eller flere arbeidsforhold med løpende tilknytning til flere land.

Regelverket gir til en viss grad muligheter for å tilpasse arbeidsforholdene slik at man kan styre spørsmålet om hvilket lands trygdelovgivning som skal gjelde. I denne sammenheng er det viktig å være klar over at nivået på trygdeavgiftene i de enkelte medlemslandene er svært varierende og at trygdemedlemskapet dermed kan ha en betydelig innvirkning på de totale kostnadene knyttet til internasjonale arbeidsforhold.

Oversikten nedenfor viser hvilke sosiale avgifter som skal betales i de nye medlemsstatene. Vær oppmerksom på at satsene i seg selv ikke gir et fullstendig bilde ettersom det vil variere fra land til land hvilke inntekter som skal inngå i beregningsgrunnlaget. I tabellen er det kun indikert om det foreligger begrensningsregler eller ikke. For sammenligningens skyld minnes det om at medlemskap i norsk folketrygd medfører en plikt for ansatte til å svare 7,8% trygdeavgift og som hovedregel 14,1% for arbeidsgiver. I Norge svares avgift av brutto personinntekt uten tak. I motsetning til de fleste andre land har vi en tilleggsavgift på høye inntekter (12,5% ekstra arbeidsgiveravgift på lønn mv. som overstiger 16 ganger folketrygdens grunnbeløp).

Satser for arbeidsgiveravgift og trygdeavgift

Særlig om personbeskatning

Som nevnt innledningsvis vil de tiltredende landene måtte foreta endringer i sin lovgivning i den grad den har bestemmelser som diskriminerer borgere fra andre land innenfor EØS eller begrenser egne borgeres muligheter for virksomhet ut over egne grenser.

EF-retten stiller for eksempel krav til likebehandling av begrenset og allment skattepliktige i visse tilfeller. Dette er allmenn EF-rett, som også de nye medlemslandene må holde seg innenfor, uten at vi går nærmere inn på hvilke endringer det må forventes vil komme i de enkelte landenes skattelovgivning. I motsetning til på selskapsskatteområdet gjelder det vesentlige av EF-rettens krav til personskattereglene også for EØS.

For Norges del vil det ikke oppstå noen direkte endringer bortsett fra at andelen av såkalte EØS-pendlere må kunne forventes å øke.

Skattytere som pendler til hjem i annen EØS stat, vil kunne få fradragsrett for merkostnader ved arbeidsopphold utenfor hjemmet dersom visse vilkår er oppfylt. Fradrag for slike utgifter inngår for øvrig i det såkalte 15% standardfradraget som innrømmes utlendinger med midlertidig opphold i Norge. Dersom arbeidsgiver dekker disse utgiftene, må den ansatte velge mellom å få dekket disse utgiftene skattefritt eller kreve 15% standardfradrag. Dersom standardfradraget benyttes, må man skatte av utgiftsgodtgjørelsen.

Med virkning fra 1. januar 2004 innfører Norge nye regler i forhold til når man skal anses bosatt i Norge. Dette vil innebære at man anses bosatt i henhold til skatteloven § 2-1 dersom man oppholder seg i Norge i mer enn 183 dager i løpet av en 12 måneders periode eller 270 dager i løpet av en 36 måneders periode.

Oppsummering - utfordringer for norsk næringsliv

Det vil være enkelte grunnleggende spørsmål norske næringsdrivende med tilknytning til landene i det utvidede EU må ta stilling til før den 1. mai 2004. Dette kan oppsummeres i følgende punkter:

• Dersom man har ansatte fra disse landene, eller har eller vil utstasjonere egne medarbeidere dit, bør det foretas en nærmere analyse av mulige endringer.

• Det bør gjennomføres en vurdering av mulige besparelser i forhold til trygdekostnader. Det er her viktig å merke seg at det i enkelte av disse landene er svært høye avgifter.

• Det bør gjennomføres en vurdering i forhold til arbeidsrettslige regler dersom man har virksomhet i en av de tiltredende stater. Ved inntreden i EU vil lovgivningen måtte tilpasses gjeldende EU-rett

• Hvilken innvirkning kravet til fri flyt av arbeidskraft vil ha for muligheten til å flytte personell på tvers av landegrensene innenfor det utvidede EU.

• Det bør vurderes i hvilken grad utvidelsen vil innvirke på skattekostnadene for egne utstasjonerte og hvorvidt det vil være behov for å foreta endringer i ansettelsesvilkår.