Konsernintern overføring, RISK og kredittfradrag
Overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter behandlet i juni blant annet sak (2001-001 OLN) som omhandlet problemstillinger som konsernintern overføring med påfølgende fisjon, RISK-beregning ved sletting av aksjer, og kredittfradrag for underliggende selskapsskatt.
Konsernintern overføring med påfølgende fisjon
Et selskap A er morselskap i et konsern, og hadde i løpet av 2000 og 2001 gjennomført en omorganisering, en «rendyrkingsprosess», der formålet var at konsernet skulle satse på sin kjernevirksomhet. I denne prosessen ble to virksomhetsområder i løpet av 2001 overført fra morselskapet A til to heleide datterselskap B og C, som ble eiere av hvert sitt virksomhetsområde. Selskapene påberopte seg skattefrihet ved overføringene av virksomhetsområdene i henhold til konsernforskriften. (Finansdepartementets forskrift til skatteloven av 19. november 1999 nr. 1158 § 11-21.)
Etter overføringene, også i 2001, ble selskap A fisjonert, slik at selskap A var overdragende selskap. Selskap AII - et inntil da tomt selskap - overtok alle aksjer i selskapene B og C i tillegg til en kontantbeholdning. Transaksjonsrekken innebar også andre endringer, som ikke er nødvendig å beskrive nærmere her. Etter fisjonen hadde selskap As aksjonærer tilsvarende eierforhold i selskap AII, og fisjonen ble vurdert som en skattemessig fisjon.
Innen utløpet av 2001 hadde aksjonærene solgt majoriteten av sine aksjer i AII til en ekstern kjøper, som innen utløpet av februar året etter hadde ervervet alle aksjene i selskapet.
Lignet for gevinst
Ved ligningen ble selskap A lignet for gevinst ved overføring av virksomhetsområdene fra A til B og C, idet sentralskattekontoret mente at vilkåret om konserntilknytning ikke lenger var til stede mellom overdragende og mottagende selskap. Avgjørelsen bygde på konsernforskriften § 11-21-1 og § 11-21-2 hvor det fremgår at de involverte selskapene både på overføringstidspunktet og etter dette, må inngå i et konsern hvor morselskapet eier mer enn 90% av datterselskapene. Testen på om konserntilknytningen er tilstrekkelig, vil med andre ord være om det kan ytes konsernbidrag mellom de involverte selskapene i transaksjonen. Det var ikke uenighet om at selskapene på overføringstidspunktet oppfylte vilkårene for å overdra virksomhetene skattefritt fra A til B og C. Fisjonen av A innebar imidlertid at det ikke lenger forelå noen konserntilknytning mellom A og selskapene B og C, fordi det ikke lenger fantes noe felles eierselskap.
Også ligningsnemnda kom til at fisjonen av A medførte at de mottagende selskapene B og C var ført ut av konsernstrukturen, slik at kravet om konserntilknytning mellom overdragende og mottagende selskap ikke lenger var oppfylt. Det ble vist til at forskriftens § 11-21-10 ikke tar forbehold nå det gjelder årsaken til at konserntilknytningen opphører. Følgelig kunne også skattefri fisjon og fusjon utgjøre konsernbrudd.
Brytes konserntilknytningen?
Overligningsnemnda bemerket at en fisjon etter omstendighetene kan være en begivenhet som bryter konserntilknytningen etter konsernforskriften § 11-21-10 første ledd, men kom til at dette ikke var tilfelle her. Fisjonen representerte ikke først og fremst en utfisjonering av eiendeler, men en rendyrking av selskapets virksomhetsområder, ved at to virksomhetsområder i sin helhet videreføres i det nye konsernet, med AII som konsernspiss, mens kjernevirksomheten ble tilbake i A. Den konserninterne overføringen knyttet seg fullt ut til den virksomheten som på denne måten ble fisjonert ut. Etter nemndas mening forelå da ikke slikt konsernbrudd som utløser skatteplikt for den konserninterne overføringen. At AII er overtakende selskap i fisjonen, kunne etter nemndas mening ikke spille noen rolle. Overligningsnemnda uttalte videre at en konsekvens av dette er at den latente skatteplikten for gevinsten ved den konserninterne overføringen er overført til AII. Det ble i denne forbindelse vist til skatteloven § 11-7 første ledd om videreføring av skatteposisjoner ved fusjon og fisjon.
%20(1).png)
