Warrants - tegningsretter

30% av kjøpesummen for skipene skulle betales ved inngåelsen av byggekontraktene, og kapitalbehovet begrenset seg derfor i første omgang til dette. Det var imidlertid ønskelig å sikre at det fantes tilstrekkelig kapital på det tidspunktet det gjenstående av kjøpesummen skulle betales, som var ved levering av skipene to år senere. I forbindelse med stiftelsen av A ble det derfor utstedt warrants (tegningsretter) for et beløp som var tilstrekkelig til å dekke det som skulle forhåndsbetales ved kontrahering. Fordelen ved å bruke tegningsretter fremfor å emittere aksjer i flere omganger, var at investorene kommitterte seg for ikke ubetydelige midler som ville gå tapt dersom tegningsrettene ikke ble utøvet på innløsningstidspunktet to år senere. Denne effekten ville man ikke ha oppnådd ved flere emisjoner. Tegningsrettene ble primærnotert på AMEX-børsen* The American Stock Exchange. i New York, og sekundærnotert på Oslo Børs. Innløsning skulle finne sted på samme tidspunkt som den gjenstående delen av kjøpesummen på skipene skulle betales.

Begrensninger

Det alt vesentligste av kapitalen ble på denne måten skutt inn av amerikanske investorer som ikke hadde eierbeføyelser i selskapet. For å beskytte investorenes interesser, og for å sikre at den norske eieren i kraft av å være eneaksjonær ikke skulle kunne forbedre sin posisjon på bekostning av de andre avtalepartene, ble det inngått avtaler som begrenset det norske morselskapets eierbeføyelser, og hva selskapet selv kunne foreta seg. Blant annet var det ikke adgang til å endre selskapets vedtekter uten etter skriftlig forhåndssamtykke fra B og banken som hadde garantert for utøvelsen av tegningsrettene. Det var heller ikke adgang til å endre selskapskapitalen, det kunne ikke utstedes nye aksjer, selskapet kunne ikke stifte gjeld, og det kunne ikke utbetales utbytte eller foretas andre utdelinger til aksjonærene. Virksomheten i A var klart definert i vedtektene til kun å eie de tre skipene og leie ut disse til B, og begrensningene innebar derfor at den norske eieren i realiteten hadde svært liten innflytelse over selskapet. I tillegg kom at hovedtrekkene i prosjektet som beskrevet over, langt på vei var fastsatt på forhånd, og eieren hadde derfor heller ikke påvirket utformingen av A og den virksomheten selskapet skulle drive i særlig grad.

Etter utøvelsen av tegningsrettene og den derpå følgende emisjonen, ble de nevnte begrensningene opphevet. Den norske eieren kom i en minoritetsposisjon som aksjonær, og det var ikke lenger behov for slike begrensninger. Selskapets virksomhet var imidlertid fortsatt definert og begrenset i vedtektene, slik at det måtte vedtektsendring til for å utvide, innskrenke eller på annen måte endre denne. Etter emisjonen utgjorde norske eierinteresser i selskapet om lag 30%.