Skal vi lage en egen bærekraftsrapport?

Forslaget om at Revisorforeningen bør komme i gang med strukturert bærekraftsrapportering, kom fra vår egen administrerende direktør Karen Kvalevåg.

- Er det ikke på tide at vi i Revisorforeningen tar vår egen medisin, spurte hun ved inngangen til 2025.

Revisorforeningen har arrangert kurs, avholdt seks kull av Akademiet for bærekraftsrapportering, publisert en lang rekke artikler og deltatt i lovutvalg som innførte CSRD (bærekraftsrapporteringsdirektivet) i Norge. Det var nå på tide at vi selv gjorde det vi oppfordrer andre til, nemlig å kommunisere til våre interessenter, våre medlemmer, myndigheter og andre hvordan vi påvirker og påvirkes av våre omgivelser. I tillegg til å kommunisere om våre påvirkninger, risikoer og muligheter, har en viktig motivasjon for oss vært muligheten til å dele erfaringer med våre medlemmer. Det er lettere å være en god sparringspartner når man selv har erfart hva det innebærer å gjennomføre prosessen fra A til Å.

Vi ønsker også at rapporteringen skal fungere som et konstruktivt bidrag til strategiarbeidet i Revisorforeningen. Hva mener vi egentlig med det? Jo, rapportering og måling må være på plass for at vi skal kunne oppnå forbedringer. Det gjelder på samme måte som for økonomiske resultater. Omsetningsutvikling og lønnsomhet kan ikke vurderes uten å ha et regnskap å ta utgangspunkt i. Tilsvarende får vi kun innsikt i forhold som matsvinn relatert til våre konferanser, klimagassutslipp eller grad av kjønnsbalanse i bransjen dersom vi måler det. Å ha kunnskap om nåsituasjonen gir et nødvendig grunnlag for å fastsette mål og utarbeide relevante tiltak for å nå disse målene, enten det er finansielle tall eller bærekraftsinformasjon.

Valg av standard

Revisorforeningen er et konsern innenfor kategorien små foretak, bestående av Revisorforeningen som morselskap og DnR Kompetanse AS som datterselskap. Vår pliktige rapportering på bærekraftsområdet er begrenset til å gi en årlig redegjørelse etter åpenhetsloven. Dermed opererer vi i landskapet av standarder og rammeverk for frivillig rapportering. Det ble raskt klart at VSME var den foretrukne standarden for oss. Voluntary Sustainability Reporting Standard for non-listed SMEs (VSME) er den frivillige rapporteringsstandarden utarbeidet av EFRAG og publisert i desember 2024. EU-kommisjonen har i sommer anbefalt standarden for alle som skal rapportere frivillig. Det samme gjorde Finansdepartementet allerede i mai 2025.

Standarden består av to moduler, en grunnleggende modul og en tilleggsmodul, og er fleksibel med tanke på å legge til rapporteringspunkter som er relevante for det enkelte foretak. Samtidig er den skalerbar og kan benyttes effektivt også av de aller minste foretakene. Den er også oversatt til norsk, og det eksisterer verktøy og veiledninger som hjelper oss på veien.

Dobbel vesentlighet

Foretak som er omfattet av pliktig rapportering, har lagt et par svært arbeidskrevende år bak seg. Det er liten tvil om at det har tatt tid og ressurser å etablere rapportering i henhold til CSRD og de tilhørende standardene (ESRS). Mange fremhever likevel den doble vesentlighetsanalysen som særlig verdifull – en analyse som er obligatorisk for CSRD-rapporterende, men ikke et krav etter VSME. Arbeidet med dobbel vesentlighet involverer interessenter, herunder ledelse, ansatte og styre i å finne ut hva som er de viktigste påvirkningene, risikoene og mulighetene for foretaket. Dette er informasjon som bidrar til relevant rapportering, men det gir også organisasjonen god informasjon om hvilke områder vi skal prioritere i strategiarbeidet. Hvis mange interessenter er opptatt av foreningens arbeid for å styrke bransjens evne til å tiltrekke seg talenter, ja, da blir dette også et område hvor vi bør jobbe med tiltak. Avstanden fra rapport til strategi blir altså kortere, en effekt også Revisorforeningen ønsket å oppnå. Vi har valgt å supplere VSME-rapporten med en forenklet dobbel vesentlighetsanalyse. Med forenklet menes at vi følger hovedprinsippene i ESRS for dobbel vesentlighet, men gjør enkelte tilpasninger i tilnærming og dokumentasjon. Det legges opp til mer bruk av skjønn og pragmatiske vurderinger, særlig når det gjelder dokumentasjon av forhold som vurderes som uvesentlige, eksempelvis biodiversitet. Hensikten er å identifisere hva som er vesentlig, samtidig som ressursbruken holdes på et håndterbart nivå.

Hva blir det faktiske innholdet i rapporten vår? Vi rapporterer på alle VSME-punktene i grunnmodulen samt relevante punkter fra tilleggsmodulen. Videre inkluderer vi foretaksspesifikke punkter identifisert gjennom dobbel vesentlighetsanalyse. Den endelige utformingen av rapporten er i skrivende stund ikke fastlagt av prosjektgruppen, og vi jobber med å få på plass en god struktur som er logisk for leseren å følge.

Rammene for rapporteringen

Pliktig bærekraftsrapportering etter ESRS omfatter påvirkninger, risikoer og muligheter både i egen virksomhet og i verdikjeden. VSME som rapporteringsstandard har primært rapporteringspunkter som gjelder egen virksomhet. For flere foretak og organisasjoner vil rapportering kun på forhold i egen virksomhet være tilstrekkelig. Revisorforeningen ønsker å tydeliggjøre rollen som bransjeorganisasjon og mener derfor at foreningens bærekraftsrapport bør inkludere både opplysninger fra foreningens egne aktiviteter og en bredere vurdering av revisjonsbransjen der det er relevant. Eksempler på slike områder kan være indikatorer relatert til likestilling, mangfold og tillit, som anses som relevante for bransjen, og hvor Revisorforeningen også kan påvirke.

Organisering

Vi har valgt å organisere arbeidet med bærekraftsrapporten som et prosjekt. Prosjektgruppen består av tre ansatte som arbeider med rapporten i tillegg til øvrige oppgaver i foreningen. I tillegg har vi med oss Sebastian Warncke-Wang, som gjennom sitt internship i foreningen bistår teamet én dag i uken ved siden av mastergradsstudier på NHH. Prosjektet rapporterer til ledelsen og styret. Vi har også valgt å innhente ekstern bistand for å rapportere på området «begrensning av klimaendringer». Det har vi valgt både av hensyn til kapasitet og kompetanse. Et alternativ til å innhente ekstern bistand kunne vært å legge opp til et lavere ambisjonsnivå på omfanget av datafangsten i første omgang og utvikle et bedre datagrunnlag over tid.

Tidslinje

Arbeidet med bærekraftsrapporten kom skikkelig i gang i april 2025. Utarbeidelse av prosjektskisse inkludert en grov tidsplan og viktige avgjørelser som organisering, standardvalg, dobbel vesentlighetsanalyse og plassering i årsrapport var på agendaen i april. Selve arbeidet med dobbel vesentlighetsanalyse ble gjennomført i perioden ultimo mai-ultimo august. I denne perioden gjennomførte vi intervjuer med sju interessenter og hadde tre workshoper – med alle ansatte, ledelsen og styret. Gjennomføring av workshopene var nokså tidkrevende med tanke på forberedelser og etterarbeid, men til gjengjeld var det svært verdifullt fordi prosjektgruppen fikk mange gode innspill. I tillegg til intervjuer og workshoper brukte prosjektgruppen også tid på å gjennomgå bærekraftsrapporter fra foretak og organisasjoner vi mener det er naturlig å sammenligne oss med. Alle disse informasjonskildene ga gode innspill til relevante påvirkninger, risikoer og muligheter for Revisorforeningen. 26. august presenterte prosjektgruppen forslag til vesentlige temaer til styret og fikk tilslutning til forslaget.

Attestasjon

Revisorforeningen er naturlig nok av den oppfatning at revisor har en sentral rolle i å sikre tillit til – og bidra til kvalitet i rapporteringen. Revisor kan, som objektiv og uavhengig tredjepart, utfordre innholdet, sikre verifiserbarhet og ikke minst balanse i kommunikasjonen. Det er ingen tvil om at Revisorforeningen ønsker et tett samarbeid med revisor allerede første året.

Når det gjelder samarbeidets art, og nærmere bestemt hvorvidt bærekraftsrapporten skal attesteres allerede i år én, har dette vært gjenstand for diskusjon. Å gjennomføre attestasjon av bærekraftsrapporten i år én har flere fordeler, blant annet at det styrker brukernes tillit til rapporteringen, og gir en signaleffekt om å gå foran som et godt eksempel. Attestasjon kan også bidra til å motvirke grønnvasking, samtidig som innspill og vurderinger fra en ekstern tredjepart kan utfordre og øke kvaliteten på rapporten. Dette er viktige argumenter for attestasjon.

På den annen side er det per nå ingen eksempler på attestasjon av VSME-rapportering i markedet. En naturlig forklaring på dette er nok at standarden er ny (under ett år), og praksis er derfor ikke helt etablert. Dette trenger ikke være til hinder for at Revisorforeningen går foran og velger attestasjon fra start. Prosjektgruppen har likevel vært usikre på om attestasjon av hele bærekraftsrapporten i år én er riktig for Revisorforeningen. Dette har primært sammenheng med behovet for først å få på plass en god prosess for datafangst og gjennomføring av første gangs rapportering. Bærekraftsrapportering er utviklingsarbeid, og vi mener det er viktig å prioritere etableringen av en skikkelig rapporteringsprosess før vi går videre til attestasjon. Dette er også i tråd med internasjonale anbefalinger fra eksempelvis IFAC og ISSB. IAASB fremhever også at attestasjon krever tilstrekkelig dokumentasjon og prosessmodenhet.

Etter en grundig vurdering har vi valgt å komme i gang med attestasjon av deler av rapporten, og heller øke omfanget gradvis. Vi legger derfor opp til attestasjon med begrenset sikkerhet av klimaregnskapet i år én. I tillegg gjennomfører vi jevnlige møter med revisor dette første året, hvor vi redegjør for valgene våre underveis. Vår klare ambisjon er attestasjon med begrenset sikkerhet for hele rapporten i år to.

Refleksjon og læring

Prosjektet har nå pågått noen måneder, og vi har allerede flere områder hvor vi kan dele våre refleksjoner:

Beregne nok tid: Ideelt sett burde vi nok ha startet opp arbeidet en måned tidligere. Som en liten organisasjon er vi sårbare på kapasitet, og forsinkelser kan oppstå. Det ble en hektisk periode, spesielt i juni, hvor mesteparten av aktivitetene knyttet til dobbel vesentlighetsvurdering skulle gjennomføres. En kanskje åpenbar, men likevel viktig læring til neste gang kan være å justere ambisjonsnivå og tidslinje i takt med forsinket oppstart.

Ukentlige møter: Første gang en arbeider med et prosjekt, er det vanskelig å vite hva som tar mye tid, hva som krever egne del-prosesser og hvor vi kan gå raskere frem. Det har vært nyttig å ha ukentlige møter for å holde fremdriften oppe, og for tidlig å avdekke eventuelle skjær i sjøen.

Dobbel vesentlighet er verdifullt, men tidkrevende: Revisorforeningen har valgt en forenklet variant av dobbel vesentlighetsvurdering, men prosessen er likevel tidkrevende. Planlegging og gjennomføring av workshoper har tatt mye tid. For at deltakerne i workshopene skal kunne gi nyttige innspill, må de få tilstrekkelig innsikt i prosessen og forståelse for fagområdet. Det har vært nyttig å lage og sende ut materiell i forkant av møtene samt å bruke tid på en faglig økt i workshopene, slik at deltakerne forstår den faglige bakgrunnen og rammen for diskusjonene i møtet.

Styreinvolvering er nyttig – styremøtene er milepæler: For å sikre maksimalt utbytte av arbeidet med dobbel vesentlighet, bør styret involveres både i arbeidet og beslutningene i rapporteringsprosessen. Et læringspunkt er å være veldig tidlig ute med å identifisere tider for styremøter, hvilke beslutninger en ønsker at styret skal ta, eller hva styret skal orienteres om – og hvordan dette påvirker fremdrift.

Ingen skam å nedjustere ambisjonsnivået: Vi har allerede hatt behov for å nedjustere ambisjonene våre flere ganger. Dette er mulig når vi jobber med frivillig rapportering og ikke må forholde oss til lovkrav. Vi må anerkjenne at frivillig rapportering fortsatt er upløyd mark og ikke er en binær øvelse der mulighetsrommet er enten ingen rapport eller en perfekt rapport. Svaret og det realistiske utfallet i år én er et sted midt imellom disse ytterpunktene. Dette er kanskje også noe av det mest krevende med bærekraftsrapportering – nemlig å tåle å være i utvikling og læring, og akseptere at prosess og resultat kanskje blir litt annerledes enn man hadde trodd. Da er det viktig å huske at fullstendighet og presisjon i data er noe som kan utvikles over tid.

Veien videre

I skrivende stund jobber prosjektgruppen med hvordan vi faktisk skal rapportere på de vesentlige bærekraftsforholdene. Noen indikatorer er relativt enkle, for eksempel kjønns- og aldersmangfold i egen virksomhet. Andre indikatorer bruker vi mer tid på å vurdere, som eksempelvis matsvinn ved kurs og konferanser vi arrangerer. Her er vi fremdeles usikre på om estimatene våre får den kvaliteten vi ønsker. For noen indikatorer er vi usikre på hvilke data vi egentlig er på utkikk etter. Dette gjelder spesielt indikatorene knyttet til governance, for eksempel «uavhengighet» og «overholdelse av etterutdanningskrav» i bransjen. Dette er ikke akkurat gjengangere i de bærekraftsrapportene vi har lest i markedet så langt. Tiden fremover må vi bruke godt, spesielt blir det viktig å sette et riktig ambisjonsnivå for hvor omfattende rapporteringen skal bli, og ikke minst hvor det er mulig å utvikle omfang og presisjon i data over tid.

Vi gleder oss til å dele flere erfaringer med dere, i mellomtiden, ta gjerne kontakt med oss i Revisorforeningen for spørsmål og sparring rundt frivillig bærekraftsrapportering.