Saken fra Oslo tingrett

Stryker Emea Supply Chain Services BV, er et internasjonalt konsern innen leveranser av medisinsk utstyr. Selskapet har aktivitet i mange land, herunder Norge. Ved innrapportering av merverdiavgift (mva) for 1. og 2. termin i 2013, ble regnskapstall for to av selskapets avdelinger byttet om. Denne feilen medførte at ble innberettet kr 3 540 743 for mye avgift for disse to terminene. Feilen ble først forsøkt rettet over tre år etter at feilen ble begått.

Treårsfrist

Det følger av skatteforvaltningsloven § 9–4 at det gjelder en treårsfrist for endring av grunnlaget for egen skattefastsetting. Bestemmelsen regulerer de skatte og avgiftspliktiges adgang til å endre skattegrunnlaget og skatteberegninger de selv har fastsatt. Endringsmeldingen må være kommet frem til skattemyndighetene senest tre år etter leveringsfristen for skattemeldingen (omsetningsoppgaven). Fristen for egenretting var således utløpt.

Femårsfrist

Etter treårsfristens utløp kan den skattepliktige likevel anmode skattekontoret om retting også for ytterligere to år, jf. skatteforvaltningsloven § 12–1, jf. femårsfristen i §12–6. Jeg forstår det slik at det i utgangspunktet skal være rimelig kurant å få fem år, jf. følgende uttalelse i forarbeidene:

«Skattedirektoratet uttaler at det ved spørsmål om å endre skattefastsettinger til skattepliktiges gunst bør legges avgjørende vekt på sakens opplysning, og at det kan legges til grunn en relativt lav terskel for å ta opp endringssaker av en viss betydning for skattepliktige. Der det fremlegges god dokumentasjon på at fastsettingen er feil, bør den skattepliktiges forhold eller den tid som er gått etter direktoratets syn ha mindre betydning. Departementet er enig i Skattedirektoratets vurderinger.»

I den konkrete saken kan det se ut som at det var enighet om de faktiske forholdene, og at feilen var godt dokumentert. Med disse klare føringene fra både Skattedirektoratet og Finansdepartementet er det svært vanskelig å forstå hvordan skattekontoret i utgangspunktet kunne nekte endringen. Det er også vanskelig å forstå hvordan retten kunne konkludere som den gjorde. For oss kan det nesten se ut som retten ikke har vært klar over disse føringene i lovforarbeidene, og lovgivers ønske om symmetri mellom endringer til ugunst og gunst overfor de avgiftspliktige. Hvis disse forholdene blir belyst i ankeforhandlingen, har vi stor tro på at selskapet vil nå frem med sin anke.