Et nytt rammeverk for struktur, presentasjon og resultatforståelse
IFRS 18 representerer et viktig skifte i den finansielle rapporteringen for forsikringsselskaper. Standarden flytter oppmerksomheten fra måling av resultat til presentasjon, klassifisering og forklaring av resultatet, og skjerper samtidig kravene til noteopplysninger og ledelsesrapportering på en måte som vil få betydelige konsekvenser både for regnskapsprodusenter og revisorer.
IFRS 18 handler i mindre grad om nye tall – og i langt større grad om hvordan vi forstår dem.
Del 1 Hva er egentlig «drift»? – IFRS 18 og resultatregnskapets nye struktur
IFRS 18 gir ikke bare nye kategorier i resultatregnskapet – den endrer hva som anses som «drift».
For forsikringsselskaper er dette særlig krevende fordi investering i eiendeler ikke er en støtteaktivitet, men en integrert del av forretningsmodellen. Dette bryter med den intuitive forståelsen av hva som er drift, og fører til at poster som tradisjonelt har blitt oppfattet som investerings- eller finansposter, nå inngår i driftsresultatet.
Konsekvensen er at driftsresultatet under IFRS 18 får en helt annen økonomisk betydning enn tidligere.
Et eksempel på resultatregnskap for et forsikringsselskap som har investering i eiendeler som hovedvirksomhet, er vist nedenfor.
Figur 1 Illustrerende resultatregnskap.
Kilde: ©KPMG IFRG Ltd. Presentation and Disclosure – IFRS 18 (First Impressions | June 2024), side 76. Teksten er oversatt til norsk av forfatteren av artikkelen.
IFRS 18 og forsikringsforetak: nye presentasjonslinjer i resultatregnskapet
For forsikringsforetak vil IFRS 18 først og fremst få betydning for hvordan resultatet struktureres og forklares, ikke for selve målingen av forsikringsforpliktelser. Standarden etablerer en fast modell der inntekter og kostnader skal fordeles mellom fem kategorier, og for denne sektoren blir driftskategorien det naturlige tyngdepunktet. Det skyldes at utstedelse og oppfølging av forsikringskontrakter anses som en del av foretakets hovedaktivitet. Følgelig vil poster som oppstår innenfor IFRS 17, som utgangspunkt høre hjemme i driftsresultatet. Det samme gjelder relevante inntekter og kostnader knyttet til investeringskontrakter med deltakelsesfunksjoner som regnskapsføres etter IFRS 9.
I praksis innebærer dette at driftsresultatet i et forsikringsforetak favner bredt. Kategorien vil normalt omfatte forsikringsinntekter, forsikringsservicekostnader og forsikringsserviceresultat, men også resultatvirkninger fra holdt gjenforsikring og finansielle komponenter knyttet til både forsikrings- og gjenforsikringskontrakter. Også inntekter og kostnader fra investeringskontrakter med deltakelsesfunksjoner kan trekkes inn i samme kategori. IFRS 18 gir dermed et resultatbilde hvor den operative forsikringsvirksomheten og flere tilknyttede finansielle effekter i større grad samles innenfor én overordnet resultatkategori.
Denne logikken forsterkes av at mange forsikringsforetak ikke bare driver forsikringsvirksomhet, men også har kapitalforvaltning som en sentral del av forretningsmodellen. Når investering i eiendeler utgjør en hovedvirksomhet, åpner IFRS 18 for at enkelte poster som ellers kunne vært presentert som investerings- eller finansieringsposter, i stedet inngår i drift. For forsikringssektoren er dette ikke et unntakstilfelle, men ofte en konsekvens av hvordan virksomheten faktisk er bygget opp.
Et særlig krevende område gjelder investeringer i tilknyttede selskaper og felleskontrollerte virksomheter. Her er det ikke virksomhetens art alene som avgjør presentasjonen, men også hvilken målemodell som anvendes. Når slike investeringer måles til virkelig verdi og inngår i foretakets hovedaktivitet med å investere i eiendeler, kan tilhørende inntekter og kostnader presenteres i driftskategorien. Dersom investeringene derimot regnskapsføres etter egenkapitalmetoden, vil resultatandelen høre hjemme i investeringskategorien. For forsikringsforetak blir dette viktig fordi klassifiseringen kan påvirke sammenhengen mellom investeringsavkastningen på eiendeler og de forsikrings- eller investeringsforpliktelsene disse eiendelene understøtter.
Valgmuligheten i IAS 28 får derfor en særskilt praktisk interesse i denne sammenhengen. I bestemte situasjoner kan forsikringsforetak måle investeringer i tilknyttede selskaper eller felleskontrollerte virksomheter til virkelig verdi i stedet for å anvende egenkapitalmetoden. Dette kan bidra til å redusere regnskapsmessige skjevheter i presentasjonen. IFRS 18 gjør denne vurderingen enda mer aktuell, blant annet fordi kvalifiserte foretak ved overgang til standarden i visse tilfeller kan revurdere tidligere valg og utvide bruk av virkelig verdi for relevante investeringer.
Lignende vurderinger oppstår for investeringseiendom. Også her er det avgjørende om eiendelen inngår i foretakets hovedaktivitet med å investere i eiendeler. Når det er tilfellet, vil eksempelvis leieinntekter og verdiendringer kunne inngå i driftskategorien. Dersom investeringseiendom derimot ikke har en slik funksjon i virksomheten, vil tilsvarende poster normalt måtte presenteres i investeringskategorien. For mange forsikringsforetak vil denne grensedragningen bero på en konkret analyse av hvordan eiendommene inngår i kapitalforvaltningen.
IFRS 18 får også betydning for kontraktsformer og instrumenter som ligger i randsonen mellom forsikring og finans. Mange forsikringsforetak utsteder hybridkontrakter hvor en forsikringskomponent kombineres med et innebygd derivat. Dersom det innebygde derivatet ikke skilles ut, vil resultatvirkningene normalt følge vertskontrakten. I praksis innebærer dette ofte klassifisering i driftskategorien, fordi kontrakten samlet sett behandles som en del av forsikringsvirksomheten.
Det samme prinsippet om sammenheng gjelder for valutakursdifferanser, derivater og sikringsinstrumenter. IFRS 18 bygger på at slike poster som hovedregel skal klassifiseres i samme kategori som de underliggende inntektene, kostnadene eller risikoene de knytter seg til. For forsikringsforetak vil dette ofte trekke i retning av drift, fordi valutaeffekter og sikringsresultater gjerne oppstår i tilknytning til forsikringsforpliktelser, kapitalforvaltning eller risikostyring som er integrert i kjernevirksomheten. Når derivater brukes for å redusere finansiell risiko knyttet til kontrakter med direkte deltakelsesfunksjoner, understøtter også risikoreduksjonsalternativet i IFRS 17 en slik presentasjon.
Et annet sentralt trekk ved IFRS 18 er at standarden gjør visse delsummer obligatoriske. Driftsresultat, resultat før finansiering og inntektsskatt og årsresultat blir mer fremtredende som faste holdepunkter i resultatregnskapet. For forsikringsforetak kan dette få stor betydning, fordi flere resultatkomponenter som tidligere kunne fremstå mer spredt eller selskapsspesifikt presentert, nå trekkes inn i en mer standardisert struktur. Samtidig åpner IFRS 18 for at foretak kan presentere tilleggssummer når disse er nødvendige for å gi et nyttig strukturert sammendrag. I forsikringsbransjen vil forsikringsserviceresultat og netto finansielt resultat ofte være nærliggende eksempler på slike størrelser.
Til slutt skjerper IFRS 18 kravene til hvordan poster aggregeres, deles opp og beskrives. Dette kan virke teknisk, men er i realiteten et viktig presentasjonsspørsmål for forsikringsforetak. Samlebetegnelser som «andre driftskostnader» kan fortsatt brukes, men bare dersom de faktisk gir tilstrekkelig informasjon. Dersom en slik post rommer elementer med ulik karakter eller ulik beslutningsrelevans, kan standarden kreve en mer detaljert oppsplitting. For forsikringsforetak betyr dette at også språkbruken i resultatregnskapet og notene får større betydning: det er ikke lenger tilstrekkelig å plassere poster riktig; de må også beskrives på en måte som gir brukeren et reelt innblikk i hva resultatet består av.
.gif)