Statsbudsjettet skaper usikkerhet
Artikkelen diskuterer budsjettets behandling, og ikke-behandling, av formuesskatt, hjerneflukt, skattekommisjon, skatte-lotto med arbeidsfradrag, suppleringsskattelovens ekstreme, superkostbare kompleksitet, arveskatt og norsk økonomis sårbarhet ved stadig voksende offentlig dominans.
Fortier formuesskattestrid og hjerneflukt
Regjeringen vil gjøre en betydelig endring i hvordan fritidsboliger skal verdsettes i formuesskatten. Mens dagens verdsettelse ofte er basert på gamle byggekostnader, foreslås en modell som i større grad vil gjenspeile hyttenes reelle markedsverdi.
Statsbudsjettet er regjeringens mulighet til å vise at den forstår Norges utfordringer og hvordan den vil løse dem med de betydelige ressurser den har til rådighet. Samlet har stat og kommune skatteinntekter på 2 124 milliarder kroner. I tillegg kommer en rekordhøy bruk av oljepenger på 579 milliarder kroner. Og det er bare før forhandlingene med Stortinget, og inndekningen av ettergivelse av studielån og gratis ferger i distriktene.
Ressursbruken til det å fremlegge statsbudsjettet er også stor uten at disse tallene er nærmere angitt.
Skulle fremtidige historikere bruke budsjettdokumentene til å se hvilke problemer regjeringen mener Norge står overfor i 2026, er enkelte hull tankevekkende. Før valget i 2025 var formuesskatt et hovedtema. At den norske eierbeskatningen er usedvanlig høy, fremgår ingen steder i budsjettet, og i hvert fall ikke som et problem det bør gjøres noe med. Ei heller nevnes at Norge siden den kraftige økningen av eierbeskatning fra 2021, har en «brain drain» eller skatteflukt landet vel ikke tidligere har opplevd, i det minste ikke siden 1945. I en tid der kompetanse er avgjørende for næringsutvikling, er det urovekkende at hjerneflukten ikke synes å være å være et problem for regjeringen. Men hjerneflukten viser at formuesskatten ikke bare er en utfordring for en mindre gruppe bedriftseiere, men for Norge som helhet. Budsjettet nevner heller ikke at de store byene i Norge har fått en politikervalgt utleiekrise fordi formuesskatten gjør at mange eiere av utleieboliger ikke lenger finner utleie lønnsomt med 100 pst. verdsettelse av sekundærboliger ved formuesskatteligningen, jf. sktl. § 4-10 tredje ledd. Utleieboligene selges med lavere tilbud som gir høyere leiepriser.
Etter stortingsvalget sa flere politikere, blant annet fremtredende personer innen Høyre, at det hadde vært snakket for mye om formuesskatten. Det blir nærmest som om regjeringen har rett når den ikke nevner problemstillingen i budsjettet. Og utfordringen er ikke den særnorske og ekstremt strenge formuesskatten, men at vi snakker for mye om den. Slik den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam skrev på plakater for en del år siden: Don’t think of the hungry, and they will go away!
Enkelte politikere og journalister på venstresiden har etter valget sagt at det var en folkeavstemning om formuesskatten, og at motstanderne tapte. En meningsmåling rett før valget viste at et knapt flertall ville redusere eller fjerne formuesskatten. Valget ble uansett ikke vunnet mer enn marginalt (og i ettertid har det vist seg kanskje basert på regelrett løgn ved toppledelsen i Ap-regjeringen). Et knapt politisk flertall bør heller ikke etter et valg nærmest se bort fra det den andre nesten like store siden i politikken måtte mene om sentrale saker. Det inviterer til ekstremisme og fremmedhet, ikke fellesskap.
Etablerte drar til Sveits – unge til Sverige
Mediene har i lengre tid hatt en rekke oppslag om dem som drar til utlandet, og særlig til Sveits. For å unngå å bli formuesskattepliktig i tre år også etter utflytting, jf. sktl. 2–3 tredje ledd bokstav b, må man som kjent dra til et skatteavtaleland som også har formuesskatt; og da synes Sveits som det sikreste alternativet.
For innehavere av start-ups som ennå ikke har et stort fomuesskattegrunnlag, har vårt naboland Sverige fremstått som et mer fristende alternativ. I Norden synes Sverige å ha den klart gunstigste beskatning for gründere. Ingen andre nordiske land har formuesskatt, men Danmark har en dårlig opsjonsbeskatning og en hard lønns- og kapitalbeskatning som kan være årsaken til at forbausende mange danske enhjørninger har forlatt landet (visstnok 11 av 15).
Den mest vellykte svenske IT-gründer er kanskje Daniel Ek med 14,3 pst. eierandel i Spotify. Selskapet har hatt en verdi rundt 160 milliarder USD som betyr nær 23 milliarder USD for Ek. Det er omtrent 230 milliarder NOK som, hvis bosatt i Norge, ville gitt Ek en årlig formuesskatt på litt over 2 milliarder NOK eller over 5 millioner NOK per dag. Overraskende nok bor Ek ikke i Norge, og vårt land har heller ingen eventyr lik Spotify (eller Klarna eller Skype for å nevne noen tilfelle der det gründervennlige Sverige ligger uendelig langt foran Norge). For dem som er opptatt av fremtidig verdiskaping, burde det også være et tankekors at Spotify, som er knapt 20 år gammelt, er verdt vesentlig mer enn Equinor.
Hvor mange gründere reiser?
Flere unge gründere som overveier flytting til Sverige, skal som utgangspunkt være mer opptatt av den skjerpede exit-skatten som slår inn med 37,84 pst. (22 % x justeringsfaktoren på 1,72) på mulige urealiserte (papir)gevinster). Da er rådet å flytte, ikke bare før børsnotering, men før man har fått inn eksterne investorer slik at skattemyndighetene kan vise til en tredjemannsprising av selskapet.
Hvor mange unge gründere som flytter fra Norge, vet ingen. Ryktene sier at det er en del. Det behøver da heller ikke være så mange for at det potensielle tap for landet kan bli betydelig. Ta bort de ti mest vellykte gründere i Sverige, og glem tusenvis av milliarder kroner i verdiskaping.
Siden regjeringen i statsbudsjettet ikke nevner den skattebestemte hjerneflukten, har den heller ingen grunn til å foreta nærmere kartlegging. Det hadde vært lett og temmelig kostnadsfritt med den adgang det offentlige har til data. Man kunne tatt utgangspunkt i alle flyttinger fra Norge til Sverige de siste fem årene og sett hvor mange av de utflyttede som hadde eierandeler i selskaper, og hva slags virksomheter det dreiet seg om. Resultatet måtte publiseres som statistikk og anonymisert. Men det kunne gi en interessant pekepinn om hvor langt ryktene om flytting av unge avspeiler en realitet. At en slik undersøkelse ikke er satt i gang, skyldes vel at man ikke ønsker å vite.
Skattekommisjon skaper mer usikkerhet
Finansminister Jens Stoltenberg inviterte allerede før stortingsvalget til en bred skattekommisjon som skulle utrede en omfattende skattereform. I statsbudsjettet sier regjeringen at den vil sette ned en skattekommisjon: «Formålet med stortingsmeldingen om en helhetlig skattereform vil være å legge til rette for en enighet om viktige elementer i skattesystemet på tvers av politiske skillelinjer, som kan innarbeides i de etterfølgende årlige budsjettene. På den måten kan det oppnås rimelig forutsigbarhet om skattesystemet fremover, som kan stå seg på tvers av skiftende regjeringer. … Siktemålet er å legge frem en stortingsmelding … i 2027.»* Prop. 1 LS (2025-2026) Skatter og avgifter 2026 s. 17. En stortingsmelding i 2027 kan bety at politiske vedtak først treffes i 2028, og så er det stortingsvalg i 2029. Det er å utsette til rett før et nytt valg å ta stilling til det alle vet striden særlig gjelder: nemlig formues- og utbyttebeskatningen.
Paradokset er dermed at forslaget om en skattekommisjon umiddelbart skaper mer usikkerhet rundt norsk beskatning. Nå vil det gå frem til minst 2027 før personer som lurer på om de skal bli i Norge, får tydelige signaler om eier- og exitbeskatning vil bli tilstrekkelig lempet. Riktignok vil man ane en del allerede når man ser mandatet for og medlemmene i kommisjonen.
I omtalen av skattekommisjonen sier regjeringen at «skattlegging av næringsvirksomhet og eiere vil stå sentralt i et slikt reformarbeid». Men siden budsjettdokumentene for øvrig nærmest styrer unna denne helt sentrale verkebyllen i norsk beskatning, vet man ikke hva disse åpne («glatte») formuleringene innebærer.
Foss og Stoltenberg så bort fra skattekommisjon
Stort sett er det rimelig ro rundt sentrale elementer i norsk beskatning med forbehold for plutselige nye skatter som den rødgrønne regjeringen fra 2021 gjorde til en slags spesialitet. Formuesskatten er det bråket og uenigheten særlig dreier seg om. Det er et politisk spørsmål som ikke kan trylles bort og gjøres til et rent faglig problem ved å nedsette en kommisjon. Ansvarlige politikere burde nå etter valget ganske enkelt satt seg ned og sett hvilke kompromisser om eierbeskatningen et relativt bredt flertall kunne blitt rimelig enige om, og forplikte seg til å holde frem til stortingsvalget i 2029. Kanskje ville det ikke vært så meget. Men det betyr ikke at politikerne ved hjelp av en kommisjon ville nådd så mye lenger.
Å snakke om et slags skatteforlik som nærmest skal holde i årtier, er en ren illusjon, ikke minst i en så ustabil, krigstruet verden.
Med en viss rett kan sies at tragedien for Norge er at politikerne ikke tok Skauge-kommisjonen på alvor, det utvalget som lå bak Skattereformen 2004–2006. Da skulle utbytteskatt innføres mot at formuesskatten ble opphevet – en slags ideell veksling ut fra likhetstankegang. Men først valgte Høyres finansminister Per-Kristian Foss ikke å prioritere denne løsningen, og deretter så regjeringen Stoltenberg ganske enkelt bort fra den.
Øket formuesskatt
Høyere verdsettelse av boliger i byene – «dyre» boliger
Med bare 53 mandater er Arbeiderpartiet en usedvanlig svak mindretallsregjering. Den har uttalt at den vil finne budsjettløsninger sammen med Sp, MDG, SV og Rødt. Det dreier seg til dels om partier som ser verken en høy eierbeskatning eller en hjerneflukt som et problem. Ut fra et ønske om mer likhet og utjevning, i ett av verdens desidert likeste land, jf. ikke minst Gini-koeffisienten, har særlig SV og Rødt hatt klare ønsker om skjerpet formues- og aksjeskatt.*Rødt-toppene Mimir Kristjánsson og Sofie Marhaug utga i 2024 boken «Hjelp, de drar til Sveits! – milliardærenes makt over Norge». De nærmest latterliggjør skatteflyktningene og ser intet problem for Norge – naturlig nok forankret i en ideologi der det andre og vanlig økonomisk teori kaller verdiskapere, for forfatterne mer er utbyttere. Over dem som håpet Jens Stoltenbergs tilbakekomst som finansminister skulle representere en ny kurs, heller Kristjánsson og Marhaug kaldt vann i blodet. Ut i boken sier de at enkelte synes deres omtale av næringsdrivende er så negativ, men at de slett ikke sier noe særlig annet enn det Stoltenberg tidligere har uttalt, og da også som statsminister. Så siterer de Stoltenbergs til dels velkjente, til dels svært nedlatende karakteristika av navngitte personer. Kristjánsson og Marhaug gjemmer seg nærmest bak Stoltenberg som «Den store Bukkene Bruse». I 2025 har finansminister Stoltenberg kommet med flere uttalelser om utjevning som ikke i særlig grad skiller ham fra venstresidens retorikk for øvrig. Det kan forbause at Ap-regjeringen i budsjettet ikke har posisjonert seg for lett å kunne gi litt til disse utjevningspartiene. Man kunne lagt inn enkelte moderate lettelser i formues- og utbytteskatten for så å la SV og Rødt innkassere noen enkle seiere ved å reversere dette.
Det kan også undre at budsjett og beskatning skal avgjøres på venstresiden, hos partier som til dels har et svært negativt, nesten uforstående forhold til privat verdiskaping, regjeringens forhandlingsopplegg synes ikke å søke forankring for statsbudsjettet i et bredt flertall.
I stedet har regjeringen lagt frem et budsjett som for en del vil bety øket formuesskatt. At innslagspunktet for formuesskatten økes med 8 pst. fra kr 1 760 000 til kr 1 900 000, betyr ingenting for den eierbeskatningen som har vakt så intense protester fra næringslivet.
For 2026 kan særlig dyre boliger få en vesentlig økning i verdsettelsen grunnet nye beregningsmodeller. «Dyre boliger» er i realiteten et annet ord for boliger i byene. En familie i en større norsk by skal ikke bo veldig godt for å rammes av grensen på kr 10 millioner. Da settes ikke lenger formuesverdien til 25 pst. av markedsverdien, men til 70 pst. Det er en økning på inntil 180 pst. i formuesskatt. Når verdsettelsene av «dyre» boliger øker, vil langt flere i byene merke denne markerte forskjellen i verdsettelse. For de kommunene som knytter eiendomsskattegrunnlaget an til verdiene ved formuesligningen, jf. eiendomsskatteloven § 8 C-1, kan det bli ytterligere skjerpelser der.
Er en primærbolig nå verdsatt til kr 10 millioner, men får kr 13 millioner med ny verdsettelse, blir det inntil kr 23 100 i årlig ny formuesskatt (kr 3 000 000 x 0,7 x 0,011) forutsatt at man totalt er over innslagspunktet på kr 21,5 millioner for trinn 2 i formuesskatt. Det dreier seg også om en skatteregning som bare vil øke i årene fremover, som kan ligge an til markert høyere boligpriser. Det er litt uheldig for debatten at uttrykket «dyre» boliger ikke klarere knytter an til noe så banalt som hus i byer.
Fritidseiendommer
Et stort pustehull i norsk formuesbeskatning er fritidsboliger som gjennomgående verdsettes lavt, til dels svært lavt i forhold til markedsverdi. Til forskjell fra gevinstbeskatningen er det ikke tilstrekkelig at eiendommen benyttes som fritidseiendom (f.eks. en leilighet i en by som brukes i fritiden), men at den er regulert til å kunne brukes som helårsbolig. Da blir den sekundærbolig med 100 pst. verdsettelse, og ikke fritidseiendom ved formuesligningen.
Endringer i formuesverdsettelsen av fritidseiendommer har lenge vært forespeilt. I forslaget til statsbudsjett for 2025 varslet regjeringen en betydelig endring i hvordan fritidsboliger skal verdsettes i formuesskatten. Dagens verdsettelse, som ofte er basert på gamle byggekostnader, skal erstattes av en modell som i større grad gjenspeiler reell markedsverdi på hyttene.
Man kan spørre om taktiske hensyn ligger bak at forslagene ikke fremmes nå. Utslagene i skattebelastning for en del vil bli svært markerte. En del av fikenbladet til de berømte «vanlige» folk vil uunngåelig rammes, og på en slik måte at de stadige kost/nytte-overveielser ved å ha en (eller to eller tre) fritidseiendommer kan få et annet utslag.
Selv om man setter formuesskattegrunnlaget til 25 pst. eller 30 pst. av den nye beregnede markedsverdien, kan det også bli egne, langt høyere verdsettelser for såkalte «dyre» hytter etter modell fra primærboligene. Et slikt skille mot dyre fritidseiendommer kan også komme etter hvert når først de nye verdiene er på plass.
Fritidseiendommer med strandlinje eller større og nyere hytter på fjellet nær alpinanlegg kan få virkelig kraftige skatteøkninger. Igjen kan belastningen bli ekstra sterk hvis kommunene også vil bruke de nye, høye verdiene som grunnlag for eiendomsskatten. Fristelsen kan være stor fordi eierne av fritidseiendommer vanligvis ikke er velgere i den kommunen hytta ligger. Kommunene kan velge å frita hytter fra eiendomsskatt, jf. eiendomsskatteloven § 7 bokstav e, men i 2025 gjorde ingen kommuner det. Jo høyere verdier eiendommene får, desto mindre sannsynlig er vel et fritak.
Den særnorske formuesskatten kan gjøre mer skade jo høyere den blir. Under den rødgrønne regjeringen har provenyet naturlig nok øket mye siden satser og grunnlag er hevet. Samlet proveny antas nå å være 33,1 milliarder kroner fra personer, og 1,1 milliarder kroner fra etterskuddspliktige (erversmessige stiftelser, foreninger mv. betaler 0,3 pst. av de rødgrønne doblet fra 0,15 pst.). I tillegg kommer utbytteskatten på de uttak fra selskaper som er nødvendige for å betale formuesskatten på kanskje rundt 15 milliarder kroner. Det kan bli en vond sirkel med avhengighet: Selv om skattebetalingene kan skade aldri så mye, er det likevel proveny som politikerne gjerne bruker.
Ikke bare har få andre land formuesskatt, men de kan også ha regler som gjør at resultatet blir ganske annerledes. Det er vanlig med maksimalgrenser for total skatt i forhold til samlet inntekt. Spania har unntak for selskaper der aktive eiere har minst 5 pst. av aksjekapitalen. Enkelt sagt ville Elon Musk, Jeff Bezos og Mark Zuckerberger i Spania lett kunnet unngå formuesskatt; Tesla (Musk 13 pst.), Amazon (Bezos 8 pst.) og Meta (Zuckerberger 13 pst.) kunne i Spania blitt ansett som unntatte familieselskaper.
Utsettelse formuesskatt
For tredje gang ønsker regjeringen å åpne for en utsettelse med å betale formuesskatt. Enkelte medier har omtalt dette som «lettelser» i formuesskatten. Det dreier seg imidlertid ikke om en reduksjon i formuesskatt, men mulig utsettelse mot en form for statlig ågerrente på ca. 9 pst.
Et bedre eksempel på «katten rundt grøten» enn regjeringens forslag om utsettelse av formuesskatt kan være vanskelig å finne. I stedet for å gjøre noe med formuesskatten, later man som om man gjør det.
Forslaget har vært gjenstand for høringsnotat, høring og nå syv siders omtale i Prop. 1 LS (2025–2026) pkt. 5.2 s. 97–104. På «usikkert grunnlag» anslås provenytapet i 2026 til 10 mill. kroner, men på sikt vil det være nøytralt siden skatten skal betales senere. Med så høy rente kan nettoresultatet bli positivt for det offentlige.
Forslaget blir nærmest bisart når to tidligere ordninger med lignende utsettelser av formuesskatt oppsummeres slik: «Ni personer søkte om utsatt betaling for inntektsåret 2017. For inntektsåret 2020 søkte to personer.»* Prop. 1. LS (2025-2026) s. 98. Nærmere singulærlovgivning kommer man neppe. Det er en tom, men kostbar symboløvelse. Det «koster å være kar», lage høringsnotat, offentliggjøre, la offentlige etater og private organer skrive høringssvar, sammenfatte disse, utarbeide lovproposisjon, diskutere i finanskomiteen, ha referater fra Stortinget, publisere lovtekst osv. Et eller annet sted på veien får man håpe på en som henger bjella på katten, og sier at dette er meningsløs ressursbruk.
Kommer arveskatten?
En skattekommisjon vil også skape usikkerhet fordi hele skattesystemet kan komme i spill. En stadig tilbakevendende joker er gjeninnføring av arveskatt som ble opphevet fra 2014.
Arbeiderpartiet har, tross motstridende krefter internt, sagt de ikke vil gjeninnføre arveskatten. Statsbudsjettet sier intet om dette. Men partiene til venstre for Arbeiderpartiet har arveskatt som en gjennomgangstone. Torvik-utvalget, NOU 2022:20, var for å innføre den.
Trolig forstår sentrale folk i Ap at det vil være svært skadelig å øke formues- og utbytteskatten vesentlig, slik særlig Rødt og SV ønsker. Spørsmålet blir da hva de i stedet kan være villige til å gi i likhetens navn, som alle de rødgrønne priser nærmest religiøst. Arveskatten vil være en mulighet. I så fall må det skje før budsjettet for 2028. Å gå inn i et valgår med å innføre arveskatt vil være enhver spinndoktors mareritt.
En arveskatt er en nærmest ideell illustrasjon av en skatt som innføres for å «ta de rike», men som særlig vil ramme vanlige folk.
Velstående har sin formue i det vesentlige gjennom aksjer. Aksjer kan ha mange forskjellige rettigheter hvorav flere tradisjonelt ikke har hatt betydning for formuesskatt og arveavgift. Har eierne god tid i betydningen 10–15 år, kan svært mye av kontrollen til et selskap overføres uten at kriteriene for arveavgift slår ut.
Derimot er «vanlige» folks arv typisk bolig og fritidseiendom. Tidligere kunne man forsøke seg med lave verdsettelser. Den tiden er nå over med skattemyndighetenes utførlige registre over verdsettelser. En arveskatt vil gi mye mer enn den tidligere gjorde (rundt 2 milliarder kroner siste år), men dette vil være skatt på overføring av eiendom innen familien. Det er langt fra ropet om å ta de rike til å gjøre det vanskelig for personer med en alminnelig økonomi å overta familiehjem og slektens landsted.
Det er også uten kontakt med virkeligheten når enkelte politikere på venstresiden har antydet at man kan ta bort formuesskatten hvis man erstatter den med en arveavgift som gir like mye proveny. For 2013, det siste året med arveavgift, var provenyet ca. 2 milliarder kroner. Torvik-utvalget antydet opp mot 7 milliarder kroner med sitt forslag. Med høyere verdsettelser for boliger og hytter kan det bli enda mer. Men, som allerede påpekt, vil de rødgrønne hente disse pengene særlig hos vanlige folk. Men å nå over 30 milliarder kroner med en arveskatt, er ren utopi hvis man ikke ønsker å kjeppjages ut av Stortinget. Nær 50 milliarder kroner som er det formues- og utbytteskatten gir samlet, vil være enda mer politisk harakiri.
Arbeidsfradrags-Lotto
40 000 vinnere i fem år
Statsbudsjettet bekrefter at regjeringen vil gjennomføre forsøket med et arbeidsfradrag for 100 000 tilfeldig utvalgte unge i alderen 20–35 år.* Jf. FINs høringsnotat 27. mai 2025. Fradraget er utformet slik at det vil gi positiv skattebesparelse for ca. 40 000 av «lotto-vinnerne».
Høringsnotatet foreslo at ordningen skulle vare tre til fem år, mens FIN nå har konkludert med fem år. Departementet fremhever imidlertid at det «understrekes at det legges opp til en løpende evaluering der man kan begynne å studere effektene så snart forsøket har startet opp, uavhengig av hvor lenge forsøket er planlagt å vare. Det er altså ikke slik at man må vente til forsøksperioden er ferdig med å få vite hvordan forsøket virker. Forsøket vil heller ikke stå i veien for at man kan innføre et arbeidsfradrag for alle før det har gått fem år dersom den løpende evalueringen viser at ordningen har gode effekter.»* Prop. 1 LS (2025-2026) s. 92.
Fradraget er hjemlet i forslaget til ny sktl. § 6-86 der annet til tredje ledd bestemmer:
(2) Arbeidsfradrag gis til et tilfeldig utvalg på 8 prosent av personlige skattytere som er registrert som skattepliktige til Norge i skattemanntallet per 31. oktober 2025, er født i årene 1991–2006 og som trekkes av skattemyndighetene etter en randomisert metode.
(3) Arbeidsfradrag gis med et beløp fastsatt av Stortinget. Fradraget gis i summen av a. arbeidsinntekt etter § 5-10 unntatt dagpenger, jf.§ 5-10 c nr. 1
b. beregnet personinntekt etter § 12-2 g
c. godtgjørelse etter § 12-2 f.»
Ny sktl. § 6-86 åttende ledd bestemmer at «Utvelgelsen til å motta arbeidsfradrag er ikke et enkeltvedtak, og kan ikke påklages.»
Utkastet til Stortingets skattevedtak § 6-6 sier: «Fradrag etter skatteloven § 6-86 tredje ledd er 125 000 kroner, og trappes ned med 40 pst. av den delen av inntekten det beregnes av som overstiger 345 000 kroner.» Et fradrag på kr 125 000 gir maksimal skatteverdi det enkelte år på kr 27 500 ved en lønnsinntekt på om lag kr 325 000. Deretter trappes fradraget gradvis ned og blir fullt utfaset ved en inntekt på kr 647 500.
Av de 100 000 personer som tilfeldig trekkes ut, anslås 60 000 personer enten å ha så lav eller høy inntekt at de ikke har nytte av fradraget. De som kan bruke arbeidsfradraget, blir om lag 40 000 ungdommer med en gjennomsnittlig skattelettelse på kr 12 500. Over fem år betyr det kr 62 500 i samlet skattefordel. Maksimalt kan de heldige tjene kr 137 500 i spart skatt.
Gullstandard forskning, men brudd på likhetsprinsipp
Fradraget gjør at marginalskatten reduseres for lønnsinntekter i intervallet kr 200 000 – kr 325 000, mens marginalskatten økes i intervallet kr 335 000 – kr 647 500. I dette store intervallet blir det mindre lønnsomt å arbeide mer, som er en av grunnene til at det kan være vanskelig å dra klare konklusjoner fra forsøket.
Et generelt arbeidsfradrag har vært foreslått i flere omganger, blant annet av Solberg-regjeringen i 2021 og av Skatteutvalget (NOU 2022: 20). En rekke andre land har også tilsvarende ordninger, blant annet Finland, Sverige og Danmark. Likevel er dagens kunnskapsgrunnlag om virkningene av et arbeidsfradrag mangelfullt, og eksisterende studier gir sprikende anslag på effektene. Departementet mener derfor det er ønskelig med mer viten.
Hovedargumentet for en forsøksordning med tilfeldig utvalgte ungdommer er at en alminnelig ordning ikke vil gi samme viten om virkningene, i tillegg til at et generelt arbeidsfradrag blir langt dyrere for det offentlige.
At en del støtter opp om dette Skatte-Lotto, kan skyldes at tilfeldig utvalg, forskjellsbehandling og kontrollgrupper, er en gullstandard i forskning. Derimot er skatterettens grunnpilar et likhetsprinsipp. Både høringsnotatet og regjeringens lovforslag savner en grundig diskusjon av forholdet til diskrimineringsforbudet i grunnloven § 98.
Det anslås å være 1,2 millioner skattytere i alderen 20–35 år. Av disse skal 100 000, 8 pst., få muligheten for en helt tilfeldig, men økonomisk ikke ubetydelig fordel, mens 1,1 million unge skattytere gjennom fem år bare passivt kan registrere at de trakk taper-loddet. Å argumentere for skatt etter evne som bærebjelke kan bli en tung oppgave overfor de unge som ikke vinner i det nye skatte-lotteriet.
Siden poenget med arbeidsfradraget er å stimulere folk til å stå i arbeid, kan det undre at sykepenger skal kvalifisere for arbeidsfradrag og dermed likestilles med lønnsinntekt. Antagelig har regjeringen vært redd for å provosere ved å utelukke sykepenger, men hva slags forsøk får man hvis politisk feighet bestemmer utformingen?
Høringsnotatet om forsøksordningen baserer seg på en utredning fra Frisch-senteret og Norwegian Fiscal Studies.*Simon Bensnes m.fl.: Forsøksordning med arbeidsfradrag, NFS Norwegian Fiscal Studies og Frisch-senteret. 6. februar 2025. Heller ikke den diskuterte mulige virkninger for skattemoralen og nevner ikke en forskningsartikkel som påviste at det kan stimulere til massiv juksing hvis en person vet at andre får en tilfeldig fordel vedkommende selv ikke mottar. Sannsynligheten for juks i forsøket var nesten dobbelt så høy som i en referansegruppe som ikke kjente til forskjellsbehandlingen. Beløpet de tilegnet seg ved juks, var syv ganger høyere, og andelen som jukset var syv ganger høyere enn i referansegruppen.*Johan Birkelund: Jukser mer og deler mindre etter uflaks i eksperiment. Dagens Næringsliv 6. juni 2025 s. 38 med henvisning til Johan Birkelund og Todd L. Cherry: Institutional inequality and individual preferences for honesty and generosity. Journal of Economic Behavior & Organization, vol. 170, februar 2020. Personene som i eksperimentet ble utsatt for tilfeldig forskjellsbehandling, var mindre tilbøyelige til å dele med andre.
Antagelig er det liten grunn til å tro at de mulige negative virkningene for skattemoralen bare vil gjelde de fem årene forsøket pågår. Mange er flinke til å huske urettferdig behandling og det de gikk glipp av.
Et annet samfunnsområde der man ikke uten videre vil eksperimentere med tilfeldig forskjellsbehandling, er straffutmåling. Også for strafferetten er likhet for loven en grunnpilar. Å trekke ut et betydelig tilfeldig utvalg tiltalte eller domfelte og la dem få en lavere straff «for å vinne kunnskap» kunne virke støtende for et stort flertall som faller utenfor.
Vurdert som forskning er prislappen usedvanlig stor: 500 millioner kroner i tapt proveny hvert år, til sammen 2,5 milliarder kroner. Ingen norske forskningsprosjekter er i nærheten av det beløpet.
Utgangspunktet for arbeidsfradraget er at Norge har rekordmange mennesker i arbeidsdyktig alder utenfor arbeidsstyrken: 700 000 personer. Men OECD påpeker i sin 2024-rapport om Norge det mange tenker, at det største problemet for yrkesdeltagelse er vår sjenerøse sykelønnsordning og regler og praksis om uføretrygd. Imidlertid har LOs og Aps beinharde retorikk og absolutte vern av internasjonalt usedvanlig vidtgående ordninger gjort nærliggende reformer umulig. Da er man i stedet henvist til å skulle bruke skattesystemet som en slags subsidiær, kostbar og neppe særlig virkningsfull løsning.
Hvis ikke diskusjonen om sykepenger og uføretrygd nærmest har fått et fundamentalistisk preg, ville det være lett å forsøke seg frem med forsiktige endringer i disse reglene. Da kunne man både «forsket» og spart penger for det offentlige.
Global minimumsskatt for konserner
Kostbar hjernedram
Mange lesere av Revisjon og Regnskap har hørt om den globale minimumsskatten for konserner med omsetning over 750 millioner euro, men de færreste tilhører den svært begrensede krets i Norge som forstår dem på et operativt nivå. Det kan kanskje dreie seg om 30–40 personer – optimistisk anslått.
Reglene har sin bakgrunn i BEPS-prosjektet (Base Erosion og Profit Shifting) som i 2013–2015 ble igangsatt av OECD- og G20-landene og senere av det såkalte Inclusive Framework som omfatter 140 medlemsland. Den globale minimumsskatten omtales som Pilar 2. I Norge heter det suppleringsskatt.*Se lov 12. januar 2024 nr. 1 om suppleringsskatt på underbeskattet inntekt i konsern, og forskrift 26. mars 2024 nr. 541 om utfylling og gjennomføring mv. av suppleringsskatteloven. Finansdepartementet antok i Prop. 29 LS (2023–2024) pkt. 14.3 at 10–20 norske konserner og 2–4 utenlandske konserner vil bli omfattet av de norske reglene. Første leveringsfrist for skjemaet GIR (GloBE Information Return) utarbeidet av OECD som gjelder hele konsernet, skal være 30. januar 2026*Prop. 29 LS (2023–2024) pkt. 15.». Regjeringen foreslår i Prop. 1 (2025–2026) pkt. 9 s. 164–190 endringer i reglene basert på nye veiledninger fra OECD og behov for opprettinger.
I dag behøver ikke minimumsskatten bare vurderes teoretisk. Regelverket for den såkalte Pilar 2 er utviklet og implementert i flere land, herunder Norge gjennom suppleringsskatteloven. Spørsmålet bør nå kunne stilles: Har disse reglene livets rett ut fra en kost/nytte-betraktning?
Intensjonene er gode: Unngå skatteomgåelser og et «race to the bottom» i skattesatser. Men resultatet er et virkelig dramatisk komplisert regelverk som nærmest bare beherskes av en snever elite:
I november 2023 inneholdt Prop. 29 LS (2023–2024) forslag til norsk implementering av reglene. Der sammenfatter Finansdepartementet regelverket slik: «Den globale minimumsbeskatningen under pilar 2-regelverket inneholder to sentrale elementer som skal virke sammen. I denne proposisjonen foreslås regler for det ene elementet, som i modellreglene er omtalt som ‘Income Inclusion Rule (IIR)’. Dette representerer hovedregelen, som innebærer at morselskaper blir skattepliktige for suppleringsskatt. Dette kan på norsk omtales som ‘skatteinkluderingsregelen’. Det andre elementet, som i modellreglene er omtalt som ‘Undertaxed Profit Rule (UTPR)’, skal brukes hvis beregnet suppleringsskatt fra underbeskattede enheter ikke fanges opp av hovedregelen om skatteinkludering. Dette andre elementet skal sikre minimumsbeskatning også når verken øverste morselskap eller mellomliggende morselskap er skattepliktig for beregnet suppleringsskatt etter hovedregelen. Dette kan på norsk omtales som ‘skattefordelingsregelen’. Medlemslandene i Inclusive Framework har behov for mer tid til å innføre skattefordelingsregelen, se nærmere omtale av arbeidet med regelverket i kapittel 3 i denne proposisjonen. Departementet tar sikte på å komme tilbake til forslag om implementering av skattefordelingsregelen på et senere tidspunkt.»
Skattefordelingsregelen, den sekundære regel om at datterselskaper i et konsern kan ilegges suppleringsskatt hvis den samlede skattebelastning i konsernet ikke har nådd det normerte minimum på 15 pst., ble innført ved lov 20. desember 2024 nr. 92*Se nærmere redegjørelsen i Prop. 1 LS (2024-2025) pkt. 6..
Reglenes usedvanlige vanskelighetsgrad byr på flere utfordringer. Ingen kan kreve at politikere skal forstå alle de skattereglene de vedtar. Men en viss kritisk masse av politikere som forstår noe ved bestemmelsene, bør kanskje være et slags demokratisk ideal.*En helt annen diskusjon som ikke forfølges her: Stadig sies det at Stortinget bør ha en allsidig representasjon. Derfor er det bra med superunge og supergamle og folk uten særlig utdannelse. Men bør det ikke også forventes at de som betales for å ivareta fellesskapet gjennom lovgivning og bevilgninger, har en bakgrunn som gjør dem i stand til, i rimelig grad, å overskue hva de vedtar? Enkelt sagt: Kan du representere uten å forstå?
EUs trang til å regulere sammen med EU-landenes viktige roller i OECD og et tett personfellesskap mellom fagfolk i OECD og EU, kan ha bidratt til at EU-kommisjonen tidlig fremmet et direktiv som gjorde den globale minimumsstandarden bindende for alle medlemsland.*Council Directive (EU) 2022/2523 av 14. desember 2022. I EU-parlamentet skal det nærmest ikke ha vært spørsmål eller kommentarer. Antagelig forstod veldig få, kanskje ingen i EU-parlamentet, hva bestemmelsene i praksis innebar.
Når man tar hensyn til den massive ressursbruken suppleringsskatteloven innebærer, kan det overraske at Finansdepartementet i Prop. 29 LS (2023–2024) pkt. 14.3 uttalte at på sikt vil «det direkte provenyet fra suppleringsskatten være tilnærmet null». Derimot antok Finansdepartementet at suppleringsskatten det første året ville innbringe 1,8 milliarder kroner i skatt. Men dette tallet er ikke senere bekreftet.
Enkelte har som et sentralt ankepunkt mot de nye kompliserte Pilar II-reglene, at de er unødvendige. Bedre bruk og mer presisering av eksisterende unngåelsesregler kunne gi enklere og bedre resultater.*Willem Boi og Louisa Voogt: Conference Report: EFS Congress, Do Pillars I and II Have a Future? ECTax Review 2025-3 s. 111–116. Det pekes på generelle og spesielle unngåelsesregler, deltakerunntak, betingede kreditregler, principle purpose test (PPT) og beneficial ownership test. Et nokså vanlig synspunkt er at de «store» pengene i bekjempelsen av internasjonal skattetilpasning ligger i internprisingsbestemmelser.
Ikke global
Det må nå ansees definitivt at den globale minimumsskatten aldri blir global, og ikke en gang tilnærmet global. Kina er ikke med, og det er ingen grunn til å tro at de noen gang har tenkt å melde seg på. Det samme gjelder Russland. India er utenfor og gir heller ikke signaler om å skulle delta. USA under Trump har ikke bare avvist deltagelse, men også fremmet forslag som gikk som et sjokk gjennom verden om en ny artikkel 899 i Internal Revenue Code om amerikansk straffeskatt for selskaper fra land som ville påføre amerikanske konserner suppleringsskatt. Forslaget ble trukket tilbake etter at Canada forhandlet frem en løsning om to parallelle systemer der USA beholder sin minimumsskatt på 12,5 pst., mens andre land innfører OECDs minimumsskatt på 15 pst.
I Europa er EU-landene bundet av EU-direktivet, og medlemsstatene har gjennomgående innført suppleringsskatten. I tillegg kommer Liechtenstein og Tyrkia. Siden målet med Brexit var å slippe unna EUs kvelende regelvelde, kan det forbause at Storbritannia har innført suppleringsskatten. I Asia har Japan, Hong Kong, Singapore, Vietnam, Sør-Korea og Malaysia kommet i gang. På det afrikanske kontinentet er minimumsskatten gjennomført i Sør-Afrika*The Global Minimum Tax Act 2024 (GMTA) vedtatt 24. desember 2024 og The Global Minimum Tax Administration Act 2024 (GMTAA) vedtatt 9. januar 2025., Kenya og Mauritius, men ellers er den vanlige holdningen der, naturlig nok, at reglene er altfor krevende til å vedtas.
I Nord-Amerika har Canada, til forskjell fra USA, innført reglene, mens lite har skjedd i Mellom-Amerika og Sør-Amerika med forbehold for Brasil, og Uruguay som er på utkaststadiet.*Opplyst på plansjer til Seminar A. Implementation of Pillar II and corporate income tax decluttering. IFA Lisboa konferanse 5.–9. oktober 2025.
Mange lands politikere har nok så langt ikke tatt inn over seg kostnadene ved reglene. Men noen begynner å våkne. Flere førsteministre i tyske delstater har reist alvorlige innvendinger mot reglene.
Reglene om global minimumsskatt anviser en rekke valg når reglene implementeres. Dette gjør reglene enda mer utilgjengelige. Betalt skatt skal sees i forhold til en inntekt fastsatt ut fra finansregnskapet. Dermed må skattemyndighetene også forholde seg til disse reglene. Finansregnskapet må korrigeres på flere måter for å gi det relevante resultat.
Det har lenge vært hevdet at multinasjonale konserner er underbeskattet. I Prop. 29. LS (2023–2024) pkt. 14.1 refererer Finansdepartementet at «Ifølge OECD1 er 14,5 pst. av det samlede overskuddet i verdens flernasjonale konserner beskattet med en effektiv skattesats under 5 pst. Over 37 pst., tilsvarende over 2 400 milliarder dollar, er skattlagt med en skattesats som er lavere enn 15 pst. Underbeskattet inntekt eksisterer ikke bare i lavskatteland. Mer enn halvparten (56,8 pst.) befinner seg i høyskatteland.» Imidlertid sies fra stadig flere hold at rapporteringen etter reglene om global minimumsskatt vil vise at store internasjonale konsern stort sett betaler rundt 15 pst. eller mer i skatt. I så fall vil den globale minimumsskatten gi langt mindre skatteinntekter enn det OECD har forespeilet. Finansdepartementet sier intet om dette i kommentarene til endringene i suppleringsskatteloven i budsjettet for 2026.*Prop. 1 LS (2025–2026) s. 164–190.
Representanter for flere konserner uttrykker at de ikke er særlig bekymret over selve skatteregningen, siden de betaler en skatt minst på størrelse med minimumsskatten på 15 pst. Det urovekkende er muligheten for økonomiske sanksjoner (penalties) ved feil i de krevende rapporteringskravene. Selv om bøter og straffeskatt ved ukorrekte oppgaver vil inngå i landenes inntekter, blir det galt å ta med disse tallene i regnestykker om mulige overskudd fra den globale minimumsskatten.
Store vinnere: Internasjonale revisjons- og rådgivningsselskaper
Det tyske multinasjonale konsernet Siemens anslo 50–70 millioner NOK for å forberede implementeringen av reglene. De årlige etterlevelseskostnadene ble anslått å være rundt 10 millioner NOK.*Benn Folkvord og Eivind Furuseth: Er det noen grense for hvor mye det bør koste å følge skattereglene? Skatterett Vol. 42, Utg. 3–4 (2024) s. 137–139. På verdensbasis skal det dreie seg om kanskje 3 000 konserner som vil fanges inn av minimumsskatten, hvorav flere større og atskillige mindre enn Siemens. EUs (forhastede) iver etter å implementere Pilar 2 gjør erfaringssetningen enda sannere: USA utvikler, Kina produserer, Europa regulerer. OECDs Pilar 2-regler gir nok et kompetitivt fortrinn til USA. De står i klar motstrid til Draghi-rapportens*The Draghi report: A competitiveness strategy for Europe, 9. September 2024. sterke og velbegrunnede anbefaling om regelforenkling for å øke EUs svake produktivitet. Det bør spørres hva berørte land ville tjent i velferd og verdiskaping hvis ressursene næringslivet har brukt til minimumsskatten, hadde vært satt inn andre steder.
En gruppe utvilsomme vinnere har OECDs skapt med sin globale minimumsskatt: De internasjonale revisjonsselskapene, sammen med andre internasjonale skatterådgivere og advokater. For å bistå et norsk konsern med å etterleve Pilar 2 har det vært estimert uformelt at det kreves minst 2–3 årsverk med kostbar konsulenthjelp, i interne velkvalifiserte og høytlønte ressurser. For rådgivere dreier det seg på verdensbasis sikkert om inntekter i milliardklassen, ikke NOK, men euro.
Det er muligheter for mange tvister mellom landene. Landet til konsernets morselskap kan kreve suppleringsskatt dersom konsernet har under 15 pst. skatt. Benytter ikke denne staten muligheten, kan andre land der konsernet er representert, kreve skatten. Det skulle være mye å slåss om, f.eks. inntektsberegning, fordeling mellom landene og hva som kvalifiserer som skatt. Det er nesten som om noen har forsøkt å optimalisere mulighetene for uenighet og konflikter, og dermed inntekter for revisorer og advokater.
Deltagende land kan tape. For konserner med aktivitet i land med lave skattenivåer synes det relativt klart at man er tjent med ikke å være representert i Pilar 2-land. Dermed unngås enhver form for Pilar 2 minimumsskatt. Enkelt sagt: Skal et kinesisk konsern etablere seg i Vesten, bør det tenke seg om før det går til et Pilar 2-land. Selv om USA har minimumsskatt, og reglene slett ikke er enkle, synes det langt igjen til Pilar 2-kompleksiteten med 20 pst. høyere minimumsskatt (fra 12,5 pst. til 15 pst.).
Når det etter hvert har blitt klart hvilke store problemer og kostnader Pilar 2 medfører, har spørsmålet kommet om prosessen bør stoppes. Det er investert så mye ressurser og prestisje i reglene at enkelte har omtalt det som et prosjekt som er «too big to fail».
Kanskje illustrerer den globale minimumsskatten forskjellene på offentlig og privat sektor. Hadde systemet vært et produkt i et internasjonalt konsern, ville noen i ledelsen for lengst skåret gjennom: Dette produktet medfører for mye usikkerhet og for store kostnader. Det stoppes.
Norge ved et vendepunkt
Flere medier har slått opp at Norge går mot en skillevei: «Vendepunktet for statsfinansene, der utgiftsveksten overstiger inntektsveksten, kommer trolig allerede i neste stortingsperiode som starter i 2029», skriver Finansdepartementet.*Meld. St. 1 (2025–2026) s. 49. Staten ligger an til å mangle stadig mer penger på budsjettene.
Et urovekkende tall er i denne sammenheng de 64 pst. utgiftene i offentlig forvaltning vil utgjøre i fastlandsøkonomien. De senere årene, også under en økonomisk udisiplinert Solberg-regjering, har dette tallet bare øket. I internasjonal sammenheng er det rekordstort, langt over sammenlignbare OECD-land. Spriket mellom de lavere skatteinntektene og den høye offentlige pengebruken, skyldes overføringene fra Oljefondet.
De 64 pst. betyr ikke at den offentlige sektor er så stor. I debatten blandes dette ofte sammen. En del av den offentlige pengebruken går til såkalt frivillig sektor som i Norge langt på vei er et offentlig finansiert samfunnsområde. En stor del er også subsidier til næringslivet. Et problem her er at det offentlige, slik en del sier, er elendige til å plukke vinnere, men supergode til å finne tapere.
Det triste tallet er de 36 pst. av fastlandsøkonomien som er igjen til privat sektor. Ut fra en hevdvunnen flertallsbasert forståelse av samfunnsøkonomien er det i denne private sektoren innovasjon og fremtidig verdiskaping finner sted. Å gjøre den stadig mindre er å svekke Norges muligheter til å mestre de utfordringene vi står overfor hvis vi i fremtiden vil at nye generasjoner skal ha like gode velferdsmuligheter som avgangsklassen har hatt.
