Låser inn skatteskjerpelser

Tallet 61,9 % endrer en viktig premiss for norsk skattedebatt. Hittil har man nærmest krevd at skatteforslag skal medføre provenymessig nøytralitet: Enhver kan foreslå skattelettelser. Utfordringen har vært å balansere dette med skatteøkninger slik at offentlige skatteinntekter ikke reduseres. Synspunktet har den store svakhet at det nærmest låser inn skatteskjerpelser. Det blir en enveiskjøring der man ikke kan rygge. En ny innvending mot rettesnoren om provenymessig nøytralitet er nå at den offentlige delen av fastlandsøkonomien er blitt for stor.

Det er et sprik fra det offentliges andel på 61,9 % til skattenes andel av fastlandsøkonomien. De ligger i overkant av 40 %. Oljepengebruken forklarer eller finansierer spriket opp mot 61,9 %. Tallet 61,9 % er den mest håndfaste understrekning av at Norges oljeøkonomi kan romme en skjult forbannelse

Annerledeslandet

I andre land, f.eks. Sverige og Frankrike, har utflytting vært det utslagsgivende argumentet for at formuesskatten er blitt opphevet. Her er Norge igjen Annerledeslandet. Fra regjeringssiden har det vært sagt at det i realiteten ikke er så mange som flytter. Det er helt sant hvis man ser de utflyttede i forhold til befolkningen totalt på 5,5 millioner mennesker. Vurderer man derimot utflyttingen i forhold til de øverste verdiskaperne og mest velstående, er derimot andelen virkelig høy.

Kartlegger ikke utflyttingen

Et tankekors er at visstnok ingen offentlige institusjoner forsøker å kartlegge denne utviklingen. Finansministeren og Finansdepartementet har nærmest benektet skatteflukten eller forsøkt å vri på den, Skatteutvalget (Torvik-utvalget) tok det ikke opp som et alvorlig problem og SSB og Norges Bank utreder den øyensynlig ikke. Ei heller har offentlige institusjoner med store ressurser og en unik tilgang på data satt i gang utredninger av omfanget og konsekvensene av salg av norske bedrifter til utlandet. Dette ser ut til å være et slags spesialfokus for Finansavisen og Kapital som gjør en engasjert jobb, men som ikke har i nærheten av den tilgangen på data som offentlige etater.

De «ukjente» utflytterne

Ett er de utflytterne mediene ser fordi de går «over radaren». Like farlig, eller enda mer uheldig for Norge, er kanskje de utflytterne vi aldri hører om. Unge mennesker med ideer og visjoner som ser at deres drømmer ikke lar seg realisere i Norge. Skal du vokse, må du før eller senere på børs. Da slår formuesskatten inn, men uten at selskapet behøver å tjene penger slik at du du kan heve utbytte for å betale formuesskatt.

Det er mye uenighet om formuesskatten, men det synes ubestridelig at formuesskatten gjør det mer belastende økonomisk for bedrifter med norske eiere enn med utenlandske. Norske eiere må hente ut midler fra virksomheten for å betale formuesskatt (og utbytteskatt).

Forsterker bedriftenes problemer i nedgangstider

Et annet ubestridelig argument er at formuesskatten i motsetning til andre skatter ikke virker motsyklisk. Den forsterker en bedrifts utfordringer ved nedgang siden den også må betales når en bedrift går med underskudd. Enkelte skatteøkonomer har hevdet det er bra siden det vil kanalisere kapital bort fra uproduktive bedrifter, men en virksomhet behøver ikke være uproduktiv, selv om den ikke har overskudd i en oppbyggingsfase. Enkelte bedrifter (som til dels har resultert i eventyrlige suksesser) har som forretningside nærmest å gå med underskudd i faser med oppskalering. Er selskapet børsnotert og høyt verdsatt av investorer, kan formuesskatten bli ødeleggende.

Utsettelse løser ikke problemet

En måte midlertidig å skåne aksjonærer i underskuddsbedrifter på, ville være å gi utsettelse for innbetaling aformuesskatt, men erfaringen med tilsvarende utsettelsesordninger er at de er lite populære. Skattyterne ønsker ikke økt gjeld og vet ikke om de vil være i stand til å betale i fremtiden. Det offentliges utsatte krav har også vært belagt med renter.

Tilhengere av formuesskatt har vist til forskning som konkluderer med at mer formuesskatt gir flere arbeidsplasser, og til og med mer sparing. Men kontraintuitive konklusjoner gjør ikke forskning mer sann, ei heller om den publiseres i anerkjente tidsskrifter.

Mer like, men fattigere

Formuesskatten gir mer likhet, særlig når den tvinger personer til å flytte ut. For hver milliard som flyter ut, blir resten av befolkningen litt under 200 kroner likere. Samtidig blir det mindre til velferd, jf. budsjettutfordringene for Asker kommune etter at Kjell Inge Røkke flyttet til Sveits. De økonomiske konsekvensene av utflytting for kommuner og Norge som helhet viser at likhet ikke kan være et absolutt mål.

Bemerkelsesverdig skattelogikk

SVs alternative budsjett med veldige hevinger av formuesskatten var en oppfølging av den nye lederens beryktede «ryk-og-reis»-utsagn. SVs forslag var også bemerkelsesverdige rent skatteteknisk. Partiets finanspolitiske talskvinne hevdet i en debatt i Dagens Næringsliv at man ikke kan se formues- og utbytteskatt sammen siden formuesskatt er en skatt på beholdning, utbytteskatt en skatt på en inntektsstrøm. I sitt budsjettforslag fulgte SV opp dette ved å beregne økt formuesskatt på grunn av hevet sats mv, men valgte å se bort fra den økte utbytteskatten som ville oppstå fordi aksjonærene må ta ut mer utbytte for å betale økt formuesskatt.

Man skal være optimistisk for å håpe på store lettelser i formuesskatten for 2025 selv om det er et valgår. Samtidig er det heller ikke grunn til å vente skjerpelser.

De fleste med betydelig formuesskatt betaler denne som forskuddsskatt. Da har man ved årsskiftet åtte innbetalinger igjen omtrent på dagens nivå.

Blir det rødgrønn seier ved stortingsvalget i 2025, kan formuesskatten neste periode bli skjerpet, i hvert fall ikke vesentlig redusert.

Myten om formuesskatten

Det er en myte både sosialistisk og ikke-sosialistisk side har hatt nytte av at formuesskatten ble redusert i løpet av Erna Solbergs regjeringstid.

I dag sier de som har kontakt med Erna Solbergs «løytnanter», at det insisteres på at det er umulig å fjerne formuesskatten fordi det ville gi 25 000 nullskattytere. Men nullskattyterbegrepet som brukes også av Solberg, er et falskt begrep. Ved alle beregninger av skattesatser for aksjonærer innregnes selskapsskatten. For å tydeliggjøre at selskapsskatten rammer aksjonærene, kunne man ta andel selskapsskatt inn i skatteavregningen, både som fastsatt skatt og betalt skatt. Dette er enkelt datateknisk selv om man for ikke-børsnoterte selskaper kanskje måtte benytte fjorårets skatt (som ved formuesskatteberegningen). Man kan imidlertid spørre om Høyre-lederes insistering på nullskattyterargumentet egentlig er vikarierende og skjuler en mer sammensatt motvilje mot å fjerne formuesskatten.

Lite argumentasjon

Høyres nye program for stortingsperioden 2025–2029 som legges frem våren 2025, vil være det første stedet man finner mer sikre antydninger. Pr. i dag er det fra Høyres ledere lite argumentasjon rundt formuesskatt eller utflytting.

Siden det er lite aktiv argumentasjon mot formuesskatten fra ikke-sosialistisk side, blir enkle feiloppfatninger lett hengende. Enkelte mener at «bare» 1,1 % formuesskatt (maksimalt 0,7 % til kommunen og øverste sats 0,4 % til staten) ikke kan være mye å bry seg om. Men Røkke mente noe annet. Med en mulig skattepliktig formue på 50 milliarder kroner, lå han an til en samlet formues- og utbytteskatt på 700 millioner kroner. Siden andre aksjonærer måtte få tilsvarende utbytte som Røkke, uttalte lederen for Aker at det ville være uforsvarlig for virksomheten med så store tappinger av selskapet. For mange andre enn Røkke kan en «liten» prosent bli smertelige tall i absolutte kroner.

Hindrer ikke utflytting

Fremskrittspartiet, en mulig regjeringspartner for Høyre, har programfestet «å avvikle» formuesskatten. Å oppheve kunne gått raskt, «å avvikle» kan ta tid. Tidligere har det vist seg at det populistiske elementet i Fremskrittspartiet slår ut i at ev. lettelser i formuesskatten gis bredt og ikke til dem med høye formuer som særlig rammes tungt. Dermed klatter man ut store beløp på mange og gjør lite eller intet som kan motvirke utflytting.

Formuesskatt vs. eiendomsskatt

I tillegg kommer at Fremskrittspartiet vil «oppheve» eiendomsskatten. Da må man håndtere et skattebortfall på 17 milliarder kroner. Realistisk klarer man ikke å fjerne eiendomsskatten samtidig med at man gir store lettelser i formuesskatten.

Det kan også rettes alvorlige innvendinger mot å fjerne eiendomsskatten. Norge vil da igjen gjøre seg til et annerledesland. I en mobil verden er fast eiendom et naturlig skatteobjekt. At eiendom både beskattes gjennom formuesskatten og eiendomsskatten gjør systemet uoversiktlig, både for boligeiere og mange politikere.

Ingen flytter fra Norge grunnet eiendomsskatten. Den er ikke spesielt høy sett i forhold til andre land, og flytting har null effekt så lenge eiendommen forblir i Norge.

Norge bør ha en skatt på fast eiendom og da som form av en eiendomsskatt.

Arbeidende kapital?

Kriteriet «arbeidende kapital» kan bli en uendelig slagmark. Hvor arbeidende er f.eks. børsnoterte aksjer eller aksjefond? Skal de ikke inngå i arbeidende kapital, blir poenget for mange potensielle utflyttere borte. Det kan også gi kompliserte avgrensninger hvis man skal se bort fra børsnoterte aksjer i ikke-børsnoterte selskaper.

Et pragmatisk, men paradoksalt unntak

Ser man utflytting som det sentrale problemet, kunne man «begynne på toppen». Det var visstnok løsningen man valgte i Sverige da mange sentrale eiere flyttet til særlig Monaco. Man unntok fra formuesskatt hvis man hadde 10 % eller mer i et børsnotert selskap. Det er et pragmatisk, men samtidig paradoksalt unntak. Man sier ganske enkelt at om du er styrtrik, slipper du.

Nok en mulighet er å gjøre selskapet til den formuesskattepliktige, ikke aksjonærene. Dermed unngås at formuesskatten utløser en uoversiktlig utbytteskatt for aksjonærer, og det også for aksjonærer i selskaper som ikke har adgang eller midler til å dele ut utbytte. Forskjellsbehandlingen av utenlandske og norske aksjonærer oppheves.

Eiendelsverdier vs. børsverdier

Formuesskattegrunnlaget blir også vesentlig mindre hvis skatten baseres på verdiene til selskapets eiendeler og ikke på markeds- (børs-)verdiene på aksjene i selskapet. Formues- og utbytteskattebesparelsen kan tilsvare den man etter dagens regler får ved å overføre selskapets midler til en stiftelse. Forskjellen er imidlertid at man fortsatt eier aksjene.

Motargumentene er klare. For utenlandsk kapital vil formuesskatt i selskapet oppleves fremmed og bidra til at Norge velges bort som investeringsland. Lik andre land har Norge vært opptatt av en moderat og oversiktlig selskapsbeskatning for å tiltrekke seg utenlandsk kapital. En formuesskatt på selskapet som internasjonalt fremstår som sterkt uvanlig, vil bryte med dette.

Misvisende om rabatter

I tilknytning til formuesskatten snakkes ofte om «rabatter». Uttrykket dekker verdsettelser til under 100 % av markedsverdi. Betegnelsen er misvisende og leder oppmerksomheten bort fra at verdsettelser til 100 % i en rekke tilfeller vil gi en overbeskatning. Hensyntas ikke latent skatt på de aktuelle objektene, blir skattyter skattlagt for høyere verdier enn vedkommende kan nyttiggjøre seg.

Latent skatt kan hensyntas

Man kan hensynta latent skatt gjennom sjablonregler som treffer det gjennomsnittlig riktig. Antagelig er det mulig å foreta nøyaktige beregninger ved noen av de mest aktuelle objekter. For aksjer har skattemyndighetene i de fleste tilfeller tilstrekkelig med data til å beregne latent skatt. For større objekter som næringseiendom og utleide sekundærboliger kunne skattyter foreta beregningen.

En annen måte å redusere formuesskattegrunnlaget på, ville være å fastsette formuesskatten i et børsnotert selskap på samme måte som for ikke-børsnoterte selskaper: ut fra de skattemessige verdiene på selskapets eiendeler og ikke børskursen på aksjene. Dermed ville man hindre at formuesskatten motvirker børsnotering.

Umiddelbar exit-skatt i strid med EU/EØS-regelverket?

I statsbudsjettet for 2024 hadde enkelte forventet regler om en umiddelbar exit-skatt litt etter den modellen Tyskland har anlagt med betaling over et visst antall år. Det står intet i budsjettet om hvorfor exit-skatten ikke kom, og hva som eventuelt vil skje. Men det er kjent at en umiddelbar exit-beskatning kan være i strid med regler om regler om fri bevegelse i EU- og EØS-regelverket, og for Norge i forhold til Sveits i de tilsvarende bestemmelsene i EFTA-avtalen. Disse juridiske spørsmålene vil før eller senere bli mer endelig avklart.

Både den gjeldende exit-beskatningen og den mulige mer skjerpede med umiddelbar beskatning kan stimulere til at enkelte forsøker å «flytte i tide», dvs. før det er mulig å fastsette klare verdier for selskapet. En rettet emisjon til nye aksjonærer kan være det avgjørende tidspunktet fordi den vil angi en tredjepartsbestemt verdi for selskapet. Flytteråd til gründere kan derfor være før første emisjon. Dreier det seg om et ikke-børsnotert selskap hvor den viktigste verdien gjelder immaterielle eiendeler, kan skattemessige formuesverdier da være nær null.

Man kan også med tyngde innvende at fokuset burde være det motsatte: Norge burde gjøres mer attraktiv for investorer slik at enkelte skatteflyktninger kommer tilbake. En enda strengere exit-skatt er i stedet å gjøre Norge til et enda strengere skattefengsel.

Aktiverte utviklingsutgifter ikke i formuesskattegrunnlaget

Under foredrag i fora med et relativt velkvalifisert publikum har jeg blitt møtt med påstander om at regnskapsførere og revisorer har krevd at aktiverte utviklingsutgifter, f.eks. fordi kontrakter er inngått, ev. med andre konsernselskaper, skal inngå i formuesskattegrunnlaget. Dette er i strid med skatteloven § 4-2 første ledd bokstav e-g. Jeg har ikke funnet noen uttalelse som går i en annen retning. Samtaler med representanter for skatteetaten har heller ikke gitt støtte for synspunktet. Skulle man ha fått et regnskap og en skattemelding der slike verdier er innført i formuesskattegrunnlaget, kan klienten rette eller foreta rettelsen i etterkant, med angivelse av hvorfor man retter med henvisning til nevnte lovsted.

Faktisk ledelse flyttet til utlandet

En felle som det så langt ikke har vært så mye fokus rundt, er den skatteplikten som kan utløses fordi det selskapet der den utflyttede har en sentral rolle, ikke lenger ansees drevet fra Norge, jf. sktl. § 10-71 og 2-2 første ledd. Hvis hovedaksjonæren flytter og reelt er den som bestyrer selskapet, kan en nærmere vurdering tilsi at selskapets faktiske ledelse er flyttet til utlandet. Dermed utløses en umiddelbar skatteplikt for selskapets eiendeler. At slike spørsmål ikke i større grad har vært oppe, kan bety at det ennå ikke er blitt fokusert på problemstillingen.

Undertiden ordnes utflytting i familieselskaper slik at et eller flere barn får overført aksjer, kanskje med begrensede stemmerettigheter, og så flytter ut. Alle mulige former for tilbakeføringsklausuler må her vurderes nøye. Med et sunt bondevett kommer man langt: Er aksjene i realiteten overført, eller er det slik at senior i praksis kan kreve dem tilbake når vedkommende måtte ønske det?

En problemstilling som kan gå i den utflyttedes favør, følger av BFU 6/2023. Her fant skattemyndighetene at aksjebytte kunne foretas slik at et norsk holdingselskap i realiteten ble et sveitsisk holdingselskap. Dermed kan aksjeutbytte mottas av den utflyttede sveitsisk bosatte aksjonæren. Hvilke fordeler det kan gi, vil avhenge av sveitsisk utbyttebeskatning i forhold til norsk.

Begrenset ressurs eller offentlig regulering?

Spørsmålet om grunnrenteskatter kan diskuteres fra flere forskjellige synsvinkler. Ett er det prinsipielle spørsmålet: Når foreligger en grunnrenteskatt? Begrepet grunnrente synes her mer omstridt ut fra en del økonomers kritikk enn det politikere og finansdepartementet kan gi inntrykk av. Hvis den begrensede tilgangen skyldes offentlig regulering, f.eks. konsesjoner til oppdrett, er det en forskjell fra petroleum der det dreier seg om en ressurs som gradvis tømmes.

En måte å sikre grunnrente for det offentlige på, kan være gjennom å auksjonere bort lisenser eller på andre måter ta betalt for konsesjoner. Da kan det bli dobbeltbeskatning hvis det offentlige senere går inn med en ekstra løpende grunnrenteskatt. Som ved oljeutvinning kan offentlig andel av grunnrente også sikres gjennom direkte statlig eierskap.

Skatt på «tilfeldig» gevinst

Skal grunnrenteskatten bli prinsipielt riktig, er det hevdet at den burde vært innført fra starten slik at risikoen ble mer likelig fordelt mellom de private og staten. Særlig de senere grunnrenteskattene i Norge kan ligge nær en mer windfall gains tax – en skatt på en mer «tilfeldig» gevinst der staten går inn med ekstra beskatning når en virksomhet viser seg særlig lønnsom. Det kan bli å straffe i stedet for å belønne den som tar risiko og gjennom dyktighet klarer å oppnå høy lønnsomhet.

Mer budsjettmessige inndekningsmanøvre enn prinsipielle skatteformer

Et tegn på at grunnrenteskattene, særlig de nyere, kan være mer politisk og opportunistisk motivert enn strengt faglig, er deres forskjellige utforming. Fordi områdene varierer, kan det forsvares at f.eks. petroleumsbeskatning og vannkraftbeskatning er ulikt konstruert, og avviker fra havbruk og vindkraft. Men forskjellene er også mellom de siste grunnrenteskattene så store at det hele kan virke tilfeldig. Spriket i skattesatser gjør videre at grunnrenteskatten til dels fremstår som budsjettmessige inndekningsmanøvre enn prinsipielle skatteformer.

Velferd skapes ikke bare via det offentlige

Språkbruken rundt de nyeste grunnrenteskattene kan vekke til ettertanke. Det har med styrke vært hevdet at fellesskapet nå må få sitt av verdiene i oppdrettsnæringen. Det blir som om de eneste kronene som bidrar til velferd går gjennom de offentlige kassene. Ut av debatten forsvinner nærmest at oppdrettsnæringen har bidratt med en vellykket distriktspolitikk med et stort antall arbeidsplasser og anlegg i områder som til dels har vært fraflyttingstruet.

Skatt på ekstra lønnsomhet

Grunnrenteskattene representerer en oppsplitting av næringsbeskatningen. I tillegg kommer den særlige finansskatten for finansnæringen og egne skatteregimer for jordbruk, skogbruk, fiske og skipsfart. For de sistnevnte næringene dreier det seg ofte om begunstigende særregler hvor det kan synes uoversiktlig hvor store lettelser disse tilfører de enkelte næringsutøverne.

Fragmenteringen kan allerede ha kommet så langt at lovgivere har mistet oversikten. I den senere tid har enkelte politikere ment at finansnæringen tjener så godt at de burde få en ekstra skatt. Her dreier det seg ikke om grunnrenteskatt, men en ren skatt på ekstra lønnsomhet. Det ville i så fall bli en slags finansskatt II siden vi allerede har en finansskatt på 5 % på lønn i finansnæringen (som et slags surrogat for manglende MVA-belastning for finanstjenester).

Undervisningsmessig synes universiteter og høyskoler så langt til dels å ha gitt opp grunnrenteskattene. Det kan kanskje forsvares så langt det dreier seg om petroleumsbeskatning og kraftverksbeskatning. Så spesielle regler som gjelder et begrenset antall store skattytere, er det naturlig at man lærer i praksis. Lar man også de nye grunnrenteskattene falle utenfor undervisning, blir det imidlertid store hull hos dem som utdannes. Grunnrenteskattene er blitt så omfattende at de ikke lenger bare kan sees som et spesialfelt eller sidespor. Uten innsikt i dem kommer man til å mangle en mer helhetlig oversikt over det norske skattesystemet

Valget 2025 og plutselig arveskatt

Vinner de rødgrønne valget i 2025 og Ap har fjernet sitt arveavgift-forbehold, er det mulig at de enten på eget initiativ eller etter press fra SV vil innføre arveavgift. Det har tradisjonelt vært en upopulær skatt så den kan komme tidlig i perioden, og plutselig, dvs. uten at den først varsles i budsjettet og så innføres fra nyttår. Et forhåndsvarsel om arveavgift, f. eks. «fra 1. januar neste år», kunne utløse et skred av overdragelser. I stedet vil den trolig komme som en melding om at det «i dag legges frem en proposisjon om arveavgift som innføres fra og med denne dato». I klartekst betyr dette at en rødgrønn valgseier i september 2025 kan medføre at arveavgift innføres fra fremleggelsen av budsjettet i oktober 2025. Skatterådgivere bør kanskje ta turen mot kontoret allerede valgnatten når det eventuelt er avklart at det blir rødgrønt og innstille seg på at der blir de noen uker.

Arveavgiften virker i praksis ikke utjevnende

Mange andre land har arveavgift, til forskjell fra formuesskatten der vi er så godt som alene. Erfaringen er at ingen land egentlig ser ut til å ha fått den til å fungere som en utjevningsmekanisme som rammer de virkelig velstående. Store formuer består gjerne i kontroll over selskaper og der er det en rekke mekanismer å bruke som går klar av arveavgift. Men man kan trenge mye tid. En anekdote fra Sverige fra den tiden de hadde arveavgift med svært høye satser, gjaldt overgangen av et stort internasjonalt konsern. Etter minst ti år med kompliserte transaksjoner var det hele overført med lite arveavgift til en arving i 30-årene. Så skjedde den arveavgiftsrettslige katastrofen: Vedkommende kjørte seg i hjel i en trafikkulykke. Ingen hadde trodd det skulle skje, og planleggingen av overgang til neste generasjon var ikke begynt. Så der satt man, med en trist begravelse og en utfordrende arveavgift.

Arveavgift – enda en grunn for utflytting

Siden arveavgiften bygger på arvelaters bosted eller statsborgerskap, vil den utgjøre nok et argument for utflytting siden enkelte jurisdiksjoner ikke har arveavgift eller med lave satser og store tilpasningsmuligheter. For tiden trenger ikke Norge gi dyktige personer flere grunner for å flytte.

Typisk er arveavgiften en utfordring for middelklassen og da særlig for eiendeler i form av fast eiendom hvor det er vanskeligere å tilpasse seg annet enn gjennom lave verdsettelser. Da arveavgiften ble opphevet, ga den rundt to milliarder kroner i proveny. Torvik-utvalget mente provenyet kunne bli sju milliarder kroner (NOU 2022:20 s. 461). En så stor økning er ikke usannsynlig siden det ikke vil være lett å slippe unna med lave verdsettelser av fast eiendom siden skattemyndighetene har enkel tilgang til antatt markedsverdi. En ny arveavgift vil trolig ha som viktigste virkning at den vanskeliggjør overføring av familieboliger og fritidseiendommer. Er det et etterstrebelsesverdig likhetsideal?

Omfordelinger nær det komiske

Tilsvarende omtaler politikere ofte ørsmå justeringer av beskatningen som omfordeling med skattelettelser eller skatteskjerpelser. I budsjettet for 2024 nærmer språkformen og tallene seg det komiske.

I tabell 1.4 i Prop. 1 LS s. 28 omtales fordelingsvirkninger. Der fremgår det at for personer med bruttoinntekt kr 2 000 000 – kr 3 000 000, samt over, vil det bli en «skatteskjerpelse» på 800 kroner. I den ytterste kolonnen angis hva endringen vil utgjøre i prosent av bruttoinntekten. Det er oppgitt som «0,0» %. Når Finansdepartementet bruker vanlige avrundingsregler, forsvinner «fordelingsvirkningene» helt.

En skjev begrunnelse

Støre-regjeringens begrunnelse for å halvere fradraget var skjevt: «Gavefradraget … kommer i størst grad de med høye inntekter til gode.» Den allmennyttige organisasjonen som mottar kr 25 000, er den som i størst grad nyter godt av ordningen. Skattyter sparer kr 5 500 i skatt, men avstår fra kr 19 500.

Hvis man for små kostnader for det offentlige vil styrke privat sektor, jf. innledningen om Fastland-Norges for store offentlige sektor, er økt fradragsrett for bidrag til allmennyttige formål et sted å begynne.

Eiendomsskatteloven § 7 bestemmer at kommunen kan frita «stiftingar eller institusjonar som tek sikte på å gagna ein kommune, eit fylke eller staten». I praksis anvendes denne bestemmelsen restriktivt av mange kommuner slik at eiendomsskatten blir en belastning for frivillige organisasjoner. Her kunne en klarere unntaksbestemmelse for allmennyttige institusjoner være ønskelig.