– viktige avklaringer
Siden finansavtaleloven trådte i kraft er det fastsatt forskrifter til loven, det er avgitt tolkningsavklaringer som klargjør bestemmelser i loven og det er kommet enkelte retts- og nemdavgjørelser av prinsipiell betydning. I denne artikkelen settes fokus på viktige avklaringer som har kommet (og ikke kommet) etter at vår forrige artikkel om loven ble skrevet i Revisjon & Regnskap nr. 1 2022.
Ny finansavtalelov – lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler – (heretter «finansavtaleloven» eller bare «loven»), trådte i kraft 1. januar 2023 og i Revisjon & Regnskap nr. 1 2022 skrev vi om sentrale endringer som ville bli innført med den nye loven. Artikkelen tok for seg lovens systematikk og virkeområde, tjenesteyters plikter, adgangen til å endre kredittavtaler, samt digital kommunikasjon og ansvar ved misbruk av elektronisk signatur. Vår forrige artikkel ble skrevet før loven trådte i kraft. I denne artikkelen har vi ikke til hensikt å gi en ny redegjørelse for loven som sådan.
Overordnet om finansavtaleloven
Den nye finansavtaleloven gjennomfører de privatrettslige delene av EUs reviderte betalingstjenestedirektiv, betalingskontodirektivet og boliglånsdirektivet.* Det reviderte betalingstjenestedirektivet 2015/2366/EU (PSD2), Betalingskontodirektivet 2014/92/EU (PAD) og Boliglånsdirektivet 2014/17/EU (MCD). Loven viderefører og innfører også norske reguleringer uten direktivforankring. Samlet sett representerer loven en nokså kraftig modernisering av norsk finansavtalerett.
Et uttalt formål med loven er å bidra til god balanse mellom tjenesteyteren og kunden. Dette innebærer, ifølge Justisdepartementet, et sterkere forbrukervern, med en tydeliggjøring av forbrukerens rettigheter og tjenesteyterens plikter.*Prop. 92 LS (2019-202) side 10.
