Ny finansavtalelov
En ny finansavtalelov, som ble vedtatt i 2020, vil etter hvert erstatte dagens finansavtalelov. I denne artikkelen redegjør vi for enkelte viktige endringer som innføres med ny finansavtalelov, blant annet knyttet til tjenesteyters veiledningsplikt, forklaringsplikt og avslagsplikt. Vi redegjør også for nye regler knyttet til tjenesteyters adgang til å endre inngåtte avtaler, herunder foreta renteøkninger på låneavtaler.
Artikkelen behandler også innføring av digital kommunikasjon som standardvalg, og regler som gir styrket forbrukervern ved misbruk av elektronisk signatur (Bank-ID).
Skal bidra til god balanse mellom tjenesteyter og kunde
Ny finansavtalelov – lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler – (heretter «ny finansavtalelov» eller bare «loven»), ble vedtatt av Stortinget 18. desember 2020. Når den trer i kraft, vil den erstatte dagens finansavtalelov («FAL»).*Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag. Den nye finansavtaleloven viderefører flere av reguleringene i dagens finansavtalelov, samtidig som den også representerer en rekke endringer i dagens rettstilstand.
Ny finansavtalelov gjennomfører de privatrettslige delene av EUs reviderte betalingstjenestedirektiv, betalingskontodirektivet og boliglåndirektivet.*Det reviderte betalingstjenestedirektivet 2015/2366/EU (PSD2), Betalingskontodirektivet 2014/92/EU (PAD) og Boliglånsdirektivet 2014/17/EU (MCD). Loven viderefører og innfører også norske reguleringer uten direktivforankring. Samlet sett representerer ny finansavtalelov en nokså kraftig modernisering av norsk finansavtalerett.
Den nye finansavtaleloven innfører digital kommunikasjon som standardvalget for avtaleforholdet.
Det er ennå ikke offentlig kjent når ny finansavtalelov vil tre i kraft, men det antas at det vil skje i løpet av 2022. Det kan også tenkes at ulike deler av loven vil tre i kraft på ulike tidspunkter. Justisdepartementet utarbeider for tiden forskrifter til loven, men disse er ennå ikke sendt på høring.
Et uttalt formål med ny finansavtalelov er å bidra til god balanse mellom tjenesteyteren og kunden. Dette innebærer, ifølge Justisdepartementet, et sterkere forbrukervern, med en tydeliggjøring av forbrukerens rettigheter og tjenesteyterens plikter.*Prop. 92 LS (2019-202) side 10.
I denne artikkelen vil vi først kort gjøre rede for (i) lovens generelle virkeområde, før vi tar for oss følgende utvalgte temaer, (ii) tjenesteyters plikter, med særlig fokus på forklaringsplikten, kredittvurderingsplikten og avslagsplikten, (iii) tjenesteyters adgang til å endre kredittavtaler, og til sist noe om (iv) digital kommunikasjon og (v) ansvar ved misbruk av elektronisk signatur.
