Virksomheten i datterselskapet

For å forstå bakgrunnen for utfallet i saken er det nødvendig å se nærmere på virksomheten i B. Som nevnt over drev B utelukkende med markedsføring og salg av As produkter: hjelpemidler anvendt i helsesektoren* Av hensyn til skattepliktiges anonymitet kan ikke produktene beskrives nærmere. som måtte spesialtilpasses hver enkelt bruker. Selve salgsprosessen gikk i flere steg, og tiden mellom leveranse til B (med tilhørende fakturering) og endelig salg til sluttbruker gikk over lengre tid. Stegene i salgsprosessen involverte tilpasning til hver enkelt bruker, utprøving i 3–6 måneder, dokumentering av effekt, og endelig godkjenning og betaling fra forsikringsselskapenes side. Det var knyttet usikkerhet til om salget ville bli endelig gjennomført i hvert av disse stegene. B ble avviklet da det ble stadig vanskeligere å få endelig godkjennelse og sluttføring av salgene.

Skattekontorets vurdering

Skattekontoret kom til at fordringene hadde endret karakter fra kundefordringer til utlån. Sentralt i skattekontorets vurdering/begrunnelse var «Skjellanddommen».^{* Rt-2005–1171, «Skjellanddommen».}

I «Skjellanddommen» hadde det aktuelle selskapet besluttet å betale utbytte til aksjonærene. Utbyttet ble likevel ikke utbetalt, og aksjonærene fikk en fordring på samme beløp som de vedtatte utbyttene. Retten kom til at det uhevede utbyttet i realiteten måtte anses som et kortsiktig lån til selskapet siden det var likviditetshensyn hos selskapet som motiverte at utbyttene ikke ble hevet. Den regnskapsmessige behandlingen av det uhevede utbyttet forsterket antakelsen om at aksjonærene i realiteten hadde ytt selskapet lån.

Skattekontorets argumentasjon bygget i stor grad på å se på faktum i vår sak og «Skjellanddommen» som tilsvarende. Nærmere bestemt bygget skattekontorets vedtak på en tenkt, uformell mekanisme der kreditor i samme øyeblikk både mottar innfrielse av den originale fordringen og betaler samme sum tilbake i form av kortsiktig utlån. I denne saken ville denne mekanismen innebære at B innfridde kundefordringene (formodentlig på forfallsdato) og samtidig at A gav kortsiktige lån med samme pålydende til B.

Uttalelse fra Skattedirektoratet

Skattekontoret benyttet også en prinsipputtalelse fra Skattedirektoratet* Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 28. november 2014. som enda et eksempel på at en fordring kan endre karakter. Her var det spørsmål om hvordan rentedelen av en fordring skal behandles når renter er tillagt hovedstolen og dermed øker saldo på mellomværende mellom selskapet (kreditor) og låntaker (debitor). Skattekontoret påpekte at i tilfeller der formålet med betalingsutsettelsen er finansiering av debitorselskapet, vil det som utgangspunkt tale for at vederlaget i realiteten må anses som betalt, men så utlånt tilbake til debitor.

Fortsatt leveranse til tross for mislighold

I tillegg la skattekontoret i sin begrunnelse vesentlig vekt på at fortsatt leveranse av varer, lenge etter at tidligere fakturaer var misligholdt, tilsa at kundefordringene knyttet til disse leveransene hadde endret karakter til alminnelig fordring.

Sekretariatets vurdering

Sekretariatet var uenig med skattekontoret og innstilte på at den skattepliktige skulle gis medhold. Skatteklagenemnda var enig i sekretariatets innstilling, og traff enstemmig vedtak om at klagen skulle tas til følge. Dette utfallet bygget særlig på en annen forståelse av relevansen og innholdet i de to rettskildene nevnt over.

Skjellanddommen i sekretariatets vurdering

Sekretariatet fant at «Skjellanddommen» gav liten veiledning i den aktuelle saken. Dette fordi de skattepliktige i «Skjellanddommen» valgte å ikke heve beløpet de hadde til gode. I vår sak kunne ikke A benytte seg av denne tenkte mekanismen, det vil si å få fakturaene betalt og samtidig skyte inn samme beløp som lån, siden B ikke hadde betalingsevne. A hadde med andre ord ikke valgt å la fordringene stå ubetalt.

Sekretariatets bruk av uttalelsen

Sekretariatet var også uenig i skattekontorets bruk av prinsipputtalelsen.* Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 28. november 2014. Basert på uttalelsen fant sekretariatet at en fordring som hovedregel ikke kan sies å ha endret karakter kun basert på at kreditor gir samtykke til en betalingsutsettelse. Snarere fant sekretariatet at uttalelsen tilsa at en helhetsvurdering, opp mot de hensynene som avskjæringsregelen skal ivareta, må gjøres i hvert enkelt tilfelle.

Forhold som i liten grad ble vektlagt

Sekretariatet fant det klart at misligholdet måtte anses betydelig. Dette gjaldt både beløpets størrelse, og at noen av fakturaene hadde stått ubetalt i opp mot 2 ½ år. Sekretariatet vektla likevel disse forholdene i mindre grad, da de må sees i sammenheng med den langvarige og usikre salgsprosessen hos B.

Videre vektla sekretariatet i liten grad at det ikke var dokumentert at skattepliktige hadde foretatt seg noe for å inndrive kravene. Dette fordi det mellom nærstående, der kreditor kjenner debitors økonomiske stilling og betalingsevne, ikke er vanlig å foreta formelle betalingspåminnelser/purringer, inkassovarsel og lignende.* Dom fra Borgarting lagmannsrett inntatt i Utv-2018–1507. Snarere oppga A at de i hele perioden hadde en forventning om at B skulle innfri de ubetalte fakturaene uoppfordret så snart Bs likviditet bedret seg.

Fortsatt leveranse av varer

Sekretariatet la betydelig vekt på at det er vanlig at leverandører, også i armlengdes forhold, vurderer kundens situasjon ved mislighold av kundefordringer. Leverandøren kan i slike situasjoner beslutte fortsatt leveranse dersom man finner dette hensiktsmessig. Eksempler på dette vil være tilfeller der kundens fremtidige evne til å innfri misligholdte kundefordringer avhenger av ferdigstillelse av pågående prosjekter, og at denne ferdigstillelsen igjen avhenger av fortsatte leveranser fra leverandøren. Andre eksempler vil innebære at kunden skal foreta driftsforbedringer for å forbedre likviditetssituasjonen, og samtidig ønsker å ha varer i omløp for å ivareta sine kunder. Det siste var tilfellet i den aktuelle saken.

Konklusjon

Sekretariatet fant ikke grunn til å betvile at både A og B hadde en felles forståelse av at fakturaene ikke hadde endret karakter til en generell finansiering av B som skulle falt inn under avskjæringsbestemmelsen. Forståelsen syntes heller å være at forfallsdatoen, ut fra avtalt betalingsutsettelse, i praksis ble bestemt ut fra datterselskapets likviditetssituasjon. For sekretariatet var det klart at slike ordninger ikke kunne ha forekommet hvis det var armlengde mellom leverandør og kunde.