Revisors oppfølging av styrets handleplikt
I 2015 påpekte Finanstilsynet vesentlige svakheter hos flere revisjonsselskaper knyttet til revisors oppfølging av styrets handleplikt ved tap av aksjekapital. Målet med artikkelen er å bidra til økt bevissthet blant revisorer om kravet til oppfølging av styrets handleplikt i slike tilfeller.
For regnskapsåret 2014 avga norske revisorer over 4000 revisjonsberetninger med presisering av at aksjekapitalen helt eller delvis var tapt. Halvdelen av disse presiseringene ble også gitt i 2013, mens det for en fjerdedel av selskapene var gitt samme presisering de tre siste årene. I en tid med økonomisk uro mener vi at vurderingene av forsvarlig egenkapital, likviditet og evne til fortsatt drift vil være blant de aller viktigste vurderingene revisor foretar i løpet av revisjonen.
Begrepet «forsvarlig egenkapital»
I aksjeloven § 3–4 heter det: «Selskapet skal til enhver tid ha en egenkapital og en likviditet som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet».
Kravet om at selskapet må ha en forsvarlig egenkapital innebærer iflg. forarbeidene at det må foretas en samlet vurdering av selskapets kapitalgrunnlag og økonomiske stilling, jf. NOU 1996 s. 102. Begrepet egenkapital er ikke nærmere definert i aksjeloven. I de fleste sammenhenger betyr egenkapital forskjellen mellom eiendeler og gjeld. Det er den reelle egenkapitalen asl. § 3–4 retter seg mot, noe som innebærer at man må ta hensyn til eventuelle merverdier knyttet til selskapets eiendeler, samt forpliktelser som ikke fremgår av balansen. Eksempler på mulige merverdier er kostnadsførte forsknings- og utviklingskostnader, ikke-balanseført utsatt skattefordel, ikke-balanseført goodwill og merverdi i forretningseiendommer. Det stilles strenge krav til sannsynliggjøring og dokumentasjon. Merverdi i forretningseiendom bør dokumenteres ved takster. Ikke-balanseførte forpliktelser kan være garantier, kausjonsansvar og mulig erstatningsansvar.
Det sentrale spørsmålet er hva som ligger i begrepet «forsvarlig egenkapital» i asl. § 3–4? Her må styret gå konkret til verks. Risikovurderingen må avdekke i hvilken grad virksomheten er utsatt for konjunktursvingninger, markedsmessige endringer, sesongsvingninger mv. En entreprenørbedrift som i stor utstrekning baserer sin virksomhet på anbudsarbeid til fast pris i motsetning til en handelsbedrift med jevn omsetning og stabil kostnadsstruktur, vil måtte ha en større buffer i egenkapitalen til å dekke uforutsette kostnader/tap. I vurderingen av begrepet forsvarlig egenkapital skal det også tas hensyn til omfanget av virksomheten. Ved en utvidelse av virksomheten, ekspansjon, blir det da spørsmål om denne kan finansieres med fremmedkapital eller om egenkapitalen må økes. En ekspansjon vil i mange tilfeller måtte suppleres med egenkapitaltilførsel. Om bedriften er i en startfase eller har eksistert i noen år og er kommet i en stabil driftsfase, vil også ha betydning.
Lovens ordlyd kan tyde på at det kun er selskapets egenkapital som skal vurderes i forhold til forsvarlighetskravet. Dette blir for snevert. Av forarbeidene fremgår det at selskapets samlede kapitalgrunnlag må inngå i den helhetsvurderingen som skal foretas. Ansvarlig lånekapital kan således kompensere for en ellers lav egenkapital, selv om ansvarlig lånekapital vanligvis må anses som fremmedkapital. Dette fremgår også av «Kongeparkdommen», Rt. 1996 s. 672. Det er trolig også relevant å ta hensyn til om virksomheten blir finansiert av aksjonær, eller kan forvente tilførsel av kapital fra noen annen ved betydelig kapitaltap, f.eks. et solid morselskap.
Aksjeloven sier ikke noe om hvilke forutsetninger som skal legges til grunn når styret skal vurdere verdiene på eiendeler og gjeld i forbindelse med vurderingen av forsvarlig egenkapital. I forarbeidene til aksjeloven uttaler Justisdepartementet at det er «klart at kravet til forsvarlig egenkapital skal vurderes ut fra en forutsetning om fortsatt drift». Dersom det måtte fremstå som mest sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet, må verdien i en avviklingssituasjon legges til grunn.
Forsvarlighetsvurderingen må knyttes til situasjonen på vurderingstidspunktet, dog slik at vurderingen ikke kan være helt statisk. I vurderingen av den fremtidige utviklingen vil det være nærliggende å ta utgangspunkt i den beskrevne utviklingen som måtte være nedfelt i strategi- og budsjettdokumenter. I hvor stor grad det kan tas hensyn til uforutsette begivenheter, må konkret bero på virksomhetens art og risiko forbundet med virksomheten.
