Prising av interne transaksjoner i praksis
Artikkelen gir en kort gjennomgang av de mest vanlige interne transaksjonene i et konsern, inklusiv de vanligste prisingsmetoder og utfordringer som konsernet møter i det daglige.
I min praksis har jeg sett mange forskjellige interne transaksjoner og prisingsmetoder. De fleste kjenner teorien knyttet til internprising, herunder OECDs retningslinjer, men mange har utfordringer knyttet til de daglige praktiske spørsmålene vedrørende prising og implementering. Prisen mellom partene skal ta utgangspunkt i det etablerte faktum, herunder fordelingen av partenes funksjoner, risiko og eiendeler knyttet til transaksjonen.
Det finnes mange typer interne transaksjoner. Samhandel mellom konsernselskaper øker og stadig flere bedrifter opplever at interne transaksjoner må prises. Internprising påvirker det regnskapsmessige resultatet for involverte parter i et konsern. Det er et økende fokus på korrekt regnskap, herunder internprising, fra både revisor, media og skattemyndigheter.
Prising i tråd med markedsmetodikk
Prisingen av interne transaksjoner påvirker inntektssiden hos en selger/yter og fradragssiden hos en kjøper/mottaker. Interne transaksjoner skal prises i tråd med vanlig markedsmetodikk. Regelen ved interne transaksjoner er at kjøper/mottaker skal betale tilsvarende det selskapet ville ha betalt til en uavhengig selger/yter (armlengdeprinsippet). Dette prinsippet er hjemlet i aksjeloven § 3–9, skatteloven § 13–1 og OECDs retningslinjer. Hvilke følger får dette i praksis?
I tilfeller hvor det eksisterer en sammenlignbar uavhengig transaksjon har man en markedsreferanse/pris. Denne markedsreferansen skal benyttes ved fastsettelse av den interne prisen. Det har formodningen for seg at en markedspris vil gi et forretningsmessig rasjonelt resultat for begge parter. Hvis prisen ikke gir et forretningsmessig rasjonelt resultat, vil ikke transaksjonen bli gjennomført. I mange tilfeller foreligger ikke sammenlignbare uavhengige transaksjoner. I disse tilfellene må bedriftene ta på seg hatten til begge parter og finne ut hva som er forretningsmessig rasjonelt. Logikken går ut på at fordelingen av resultatet skal være forretningsmessig rasjonelt i tråd med partenes funksjoner, risiko og eiendeler under de rådende markedsforholdene og forretningsmessige strategier. Min erfaring er at også skattemyndigheter kontrollerer om fordelingen av de regnskapsmessige resultatene virker fornuftig og i tråd med andel av verdiskapning. Basert på dette er det hensiktsmessig at de interne prisene fastsettes under budsjettperioden og følges opp kvartalsvis eller halvårlig for å sjekke om internprisen gir de forventede resultatene. Det er også viktig å ha et prisingssystem som er enkelt å følge opp i praksis. Faktum, prisingsmetode og implementering må kobles og være konsistent.
