Revisors ansvar for feil
Mange erstatningssaker mot revisor skyldes at en revisorklient (person eller selskap) har fått seg en skattemessig kalddusj i form av skatt og tilleggsskatt for antatt skattefrie disposisjoner der revisor har vært involvert på en eller annen måte.
Det har de senere årene vært et økende antall saker mot advokater og revisorer med krav om erstatning for mangelfull eller feilaktig rådgivning, særlig innenfor skatte- og avgiftsområdet.
Det er ofte snakk om store beløp med tilsvarende høye erstatningskrav. I noen tilfeller har det fra klientens side vært anført at revisor har misforstått rettsregler (rettsvillfarelse), mens det i andre tilfeller har dreid seg om feil begått ved utfylling av ligningsoppgaver eller for sent levert selvangivelse.
Rettslig utgangspunkt og vilkår for erstatningsansvar
Lovgrunnlaget for revisors erstatningsansvar for feil ved skatterådgivning og annen skattemessig bistand er revisorloven § 8–1 som lyder slik:
«Revisor plikter å erstatte skade som denne forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sitt oppdrag.
Et revisjonsselskap er solidarisk ansvarlig med en revisor som har utført oppdraget på dets vegne.»
Erstatningsansvaret for revisor er knyttet til skade voldt under «utførelsen av sitt oppdrag.» Erstatningsansvaret i revisorloven § 8–1 omfatter ethvert oppdrag – også ethvert rådgivningsoppdrag revisor utfører i tilknytning til et revisjonsoppdrag, noe som er svært vanlig. Av Innst.O.nr. 25 (1998–99) s. 62, første spalte følger:
«Erstatningsansvaret for revisor er imidlertid ikke begrenset til oppdrag som gjelder lovpliktig revisjon. Departementet foreslår en endring i gjeldende rett på dette punktet ved at solidaransvaret foreslås gjort generelt ved all virksomhet revisjonsselskapet utfører.»
Utfører revisor et rådgivningsoppdrag løsrevet fra et revisjonsoppdrag, gjelder et tilsvarende erstatningsansvar som nedfelt i revisorloven § 8–1. Hvorvidt erstatningsansvaret da forankres i revisorloven § 8–1 eller i den ulovfestede uaktsomhetsregel for profesjonsutøvere, spiller i praksis ingen rolle da erstatningsvilkårene er de samme.
Tre vilkår må være til stede for at revisor kan bli erstatningsansvarlig for rådgivningsfeil:
Det må foreligge et ansvarsgrunnlag (forsettlig eller uaktsom rådgivning).
Det må foreligge et økonomisk tap.
Det må være adekvat årsakssammenheng mellom revisors uaktsomme rådgivning og tapet.
Når revisor utfører rådgivningstjenester for sin klient, stilles det høye krav til den aktsomhet revisor må utvise for ikke å komme i ansvar. I en høyesterettsdom inntatt i Rt. 2002 side 286 i forbindelse med feilaktig rådgivning fra et revisjonsselskap, bemerket Høyesterett at vi befinner oss på et fagområde hvor det stilles høye kvalitetskrav til den tjenesteytingen som gis av revisor og hvor det må gjelde et strengt profesjonsansvar.
I denne dommen, som er nærmere gjennomgått i Revisjon og Regnskap 4–2006 s. 41–42, kom Høyesterett enstemmig til at et revisjonsfirma ble erstatningsansvarlig for et tap klienten hadde pådratt seg ved manglende oppregulering av kostpris på sine aksjer i forbindelse med skattereformen av 1992. Revisor hadde anvendt de gjeldende bestemmelsene feil og oversittet fristen for å søke om oppregulering av kostpris på aksjene.
Høyesterettsdommen illustrerer på en utmerket måte at i de tilfellene der skattelovgivningen har anvisning på bestemte fremgangsmåter for å oppnå skattefordeler eller skatteposisjoner, som oppregulering av kostpris på aksjer eller skattefrihet ved fusjoner eller fisjoner, og dette slår feil fordi revisor som rådgir klienten misforstår regelverket og trår feil, vil et erstatningsansvar i praksis være uunngåelig.
At det gjelder et strengt profesjonsansvar for revisors rådgivningstjenester er et viktig utgangspunkt når man skal fastlegge aktsomhetsnormen på dette området. Kjernen i culparegelen (skyldregelen) er om revisor kan bebreides for sin feilaktige rådgivning som har påført klienten tap og hvorvidt revisor kunne og burde ha handlet annerledes. Imidlertid må Høyesteretts presisering av det strenge profesjonsansvaret i Rt. 2003 s. 696 (Ivaran-dommen) også gjelde ved culpabedømmelsen av revisors rådgivningstjenester:
«… det (er) likevel rom for en viss kritikkverdig atferd før det blir tale om erstatningsbetingende uaktsomhet.»
Hva som skal til for at revisors rådgivning eller annen skattemessig bistand anses uaktsom, er det vanskelig å si noe generelt om. Det finnes ingen nærmere holdepunkter om dette i revisorloven eller dens forarbeider. Det finnes heller ingen rettslig standard «god rådgivningsskikk» tilsvarende standarden «god revisjonsskikk» for den lovpliktige revisjonen. Det blir her som ellers i erstatningsretten rettspraksis som blir den viktigste rettskilde og veileder for hva som ligger i uaktsomhetsbegrepet. Gjennomgangen av rettspraksis om revisors ansvar for rådgivningstjenester og annen skattemessig bistand innenfor skatte- og avgiftsområdet blir derfor svært viktig.
FOR SENT: For sent levert ligningsoppgave er et typetilfelle som har gått igjen i rettspraksis.
